Høner med og uten klær...

Jeg har tidligere holdt meg borte fra kommentarfeltene på facebook-innlegg som omhandler høns iført fargerike og fantasifulle "klær" som velmenende hønse-eiere ifører hønsene sine når det begynner å bli kaldt i været. Men nå kjenner jeg faktisk at grensen for å tie stille om akkurat dette temaet er nådd, så med fare for å erte på meg både hønse-eiere, vegetarianere og hekle-entusiaster - her kommer mitt (forhåpentligvis velfunderte) innlegg mot "Disneyfisering" av dyr, og for et naturlig hønsehold.

De fleste har sikkert sett bilder av typen jeg har postet nedenfor her: (Bildet er funnet på Pinterest, og jeg er usikker på opphavsretten til det.) De fleste (kvinner?) vil antakelig synes bildet er søtt, morsomt og inspirerende, og tenke at hønse-eieren er et menneske som virkelig bryr seg om hønsene sine og steller godt med dem.

Er dette et morsomt bilde av høns i fargerike klær? 

At slike hønse-eiere bryr seg om fuglene sine ville jeg aldri funnet på å bestride, det er det med å stelle godt med dem jeg har problemer med å gå god for. Det har nemlig, i takt med at byfolk har begynt å holde høns som kjæledyr, utbredt seg en slags Disney-forestilling om at høns (og for den saks skyld også andre dyr) bør behandles som om de var menneskebarn. Noen ifører til og med hønsene bleier og lar dem gå rundt inne på kjøkkenet og spise smuler fra gulvet, og lar barna sine leke med dem.

Selv om dette i utgangspunktet sikkert forteller om en omsorg for dyrene, så vitner det samtidig om mangel på kunnskap og forståelse for hva slags skapning en høne faktisk er, og hvordan høner på best måte kan leve livet sitt i pakt med det naturen mente for dem.

Moderne høns er alle etterkommere etter jungelfugler fra Asia. Nå kan man godt argumentere med at det er flere tusen år siden høns hadde noe som helst med ville jungelfugler å gjøre, og det vil for så vidt være sant. Alle hønseraser vi har i dag er framavlet med tanke på forskjellige egenskaper, enten de skal være gode eggleggere, eller kyllinger som vokser ekstra fort for slakt, for eksempel. Etikken i dette har jeg tenkt å la ligge i denne omgang.

På tross av dette har hønsene bevart ganske mye av de naturlige instinktene sine, noe som tydelig kommer til syne hvis de får lov til å oppholde seg i et miljø som likner det naturlige habitatet for jungelfugler. De vil vagle seg i trær om kvelden, eller på vagle-pinner høyt oppe, hvis de får mulighet til det. De vil også rote rundt i jorda på jakt etter småkryp og mark å spise. De vil spise grønne planter, hvis de får tilgang til det, og de vil lage seg groper i tørr jord og "sandbade" i den, fordi det er slik de holder kroppen fri for utøy. Når det blir kaldt, bruser de med fjærene og lager på den måten luftlommer i fjærdrakten som gjør at de holder på varmen.

Høns klarer fint å holde varmen uten hjelp fra oss! 

Når velmenende mennesker tar fuglene inn i huset og gir dem et bad, fjerner de det naturlige fettet i fjærdrakten deres, og utsetter dem for både kulde og infeksjoner. Når de blir ikledd klær, uansett hvor fargerike og morsomme de enn ser ut, blir fuglene hemmet i sitt naturlige bevegelsesmønster, og de vil ha problemer med å holde varmen. Det er faktisk slik at det er større sjanse for at en påkledd fugl vil fryse i minusgrader, enn en som ikke er det.

En annen velmenende feil ganske mange gjør, er å vaske hønsehuset innvendig med sterke kjemikalier. Det mest ekstreme jeg har hørt om i så måte er hun som vasket ned hele innsiden av hønsehuset en gang i uken med Klorin! Jeg skjønner at det kan føles logisk å ta rengjøringsrutiner fra sitt eget hjem og overføre dem til hønsehuset, men dette er altså ikke bare unødvendig - det er direkte skadelig.

Jeg skal prøve å forklare hva som skjer i slike hønsebesetninger: Høner har naturlig en gunstig bakterieflora som hjelper dem med å holde seg friske. Dersom man fjerner alle de naturlige bakteriene i omgivelsene deres, er det som om man lager et blankt lerret, hvor man inviterer alle slags skadelige bakterier og utøy inn. Vi må i det hele tatt slutte å tenke på bakterier som fiender, og heller innse at vi faktisk er fullstendig avhengige av mange av dem for å overleve. Slik er det med oss og slik er det med alt i naturen; vi eksisterer i et uendelig komplisert samspill med hverandre og alt vi gjør for å undertrykke deler av naturen vil forrykke denne finstemte balansen.

Det finnes en mengde hønse-fora hvor folk ber om råd når hønene deres blir syke. Jeg har lest en god del innlegg på slike sider, og finner at fellesnevneren ofte er at jo mer kjemi som brukes, jo sykere blir hønsene. Det er i grunnen trist både for menneskene som er glad i dyrene sine, og ikke minst for fuglene som ofte lider helt unødvendig. De eneste jeg kan komme på som tjener på å anbefale slike "løsninger" er forhandlerne av alle disse midlene.

Så konklusjonen er altså; la hønsene få lov til å være høns! De er ikke mennesker, og det blir helt feil å tillegge dem menneskelige egenskaper og behov. Vil du starte med hagehøns - noe jeg for øvrig anbefaler på det varmeste - så les deg litt opp på hva høns egentlig trenger. Og til slutt anbefaler jeg dette foredraget av en mann som vet mye om hva som er det essensielle med en høne; Joel Salatin.

Halm til besvær...

I går lærte jeg mye jeg ikke visste at jeg ikke visste fra før av. Hvis det ga mening...

Bakgrunnen for gårsdagens begivenheter er som følger: Etter den tørreste og varmeste sommeren i manns minne, har som kjent værgudene mer enn gjort opp for det manglende sommer-regnet ved å gi oss rikelige mengder vann i både deler av august og hele september. Selv om jeg kun har 8 høner og de har godt med plass utendørs (ca. 20 kvadratmeter) så medfører slike værforhold at det rett og slett blir uutholdelig sørpete i hønsegården. På tross av relativt god drenering klarer ikke vannet å renne unna, og blir dermed liggende i store pytter, som på bildet under. Sørpe blandet med hønsemøkk lukter heller ikke spesielt godt...

Sørpete forhold for hønene. 

Etter å ha forkastet ideen om å legge tett tak over hele uteplassen - det ble for dyrt og upraktisk og vanskelig gjennomførbart - ble løsningen å dekke uteplassen med et tykt lag steinstøv og så et godt lag med halm.

Første del av planen gikk relativt greit. Steinstøvet ble levert av kranbil i store sekker og ble tilkjørt garden i trillebårer av yours truly dagen etterpå. Hønene måtte tilbringe et døgn innendørs mens dette arbeidet pågikk. De protesterte ikke noe særlig.

Så gjenstod del to av planen; halm! Jeg hadde fått et tips om en bonde på Jæren som solgte halm og han var velvillig. Jeg måtte bare komme, og kunne kjøpe halm i ønsket mengde i søppelsekker, hvis jeg ønsket det. Bare å ta med sekker og fylle opp.

Nå er jeg den lykkelige innehaver av en veldig god venn med tilhenger (nei - det er ikke min kjære, han har ikke en gang tilhengerfeste på bilen) og han var som vanlig velvilligheten selv, da jeg spurte om han hadde lyst på en kjøretur til Jæren. Som sagt, så gjort. Min kjære og jeg satte oss i bilen hans, med tilhengeren på slep og kursen gikk mot Jærens flate landskap.

En snau time senere var vi framme ved bondegården hvor halmen skulle hentes. Foran oss stod en annen bil med tilhenger som fikk levert høy av bonden. Da jeg så tilhengeren hans, gikk det opp for meg at det jeg til nå hadde ansett som en ganske stor tilhenger, i virkeligheten er en ganske liten en. Dermed gikk resonneringsevnen min litt i spinn. Det hjalp nok heller ikke på romfølelsen at vi befant oss under Jærens åpne himmel, på en rimelig svær bondegård med driftsbygninger på to sider og endeløse åkrer på alle kanter. Både bil og henger så latterlig små ut i disse omgivelsene, så da jeg så størrelsen på en hel halmballe, gikk det opp for meg at den nok ville få plass i tilhengeren. Bonden sa seg enig i det, og ved å legge ned den ene kort-enden, fikk halmballen akkurat plass i hengeren.

"Hva veier den", spurte jeg da halmballen lå vel plassert i tilhengeren. "400 kilo", svarte bonden med en selvfølgelig mine, som om den slags vektstørrelser var dagligdags for ham - hvilket det naturligvis er!

På dette tidspunktet var jeg så giret ved tanken på at jeg skulle få med meg hjem en hel tilhenger full av halm, at fornuften nok antakeligvis var - tja, borte, kanskje?

Anyway. Turen hjemover ble lystig og anlegget i bilen spilte, passende nok, country-musikk. Stemningen i bilen var upåklagelig, og vi hadde lattermildt begynt å snakke om hvordan vi skulle gå fram for å få løftet firehundre kilo halm ut av tilhengeren uten traktor...

Tilhengeren ble bakket helt inn i garasjen, og så åpnet vi halmballen ved å skjære over de kraftige plasttauene som holdt marakkelset sammen. Resultatet var at halmballen veltet utover kort-enden av hengeren i all sin prakt! Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt lattermild over hele halm-prosjektet, men var fortsatt ved godt mot, og tenkte at mesteparten av halmen tross alt skulle fraktes direkte ut i hønsegården.

To store sekker senere var hønsegården helt full av halm og hengeren fortsatt tilsynelatende like full...

Halmballen mens den fortsatt var sammenpresset og intakt. 

Deretter begynte vi å klø oss i hodet og lure på hva i himmelens navn vi skulle flytte ut av garasjen, for å få plass til en avsindig mengde halm som nødvendigvis måtte flyttes i små porsjoner ved håndmakt. Min kjære mente at jeg nok sikkert hadde tenkt på det på forhånd, men jeg regner med at det var en sarkastisk bemerkning fra hans side. Vi har jo tross alt vært gift i over 30 år, så han kjenner meg ganske godt etter hvert...

Heldigvis viste det seg at halmen var presset lagvis, og at det var mulig for to personer å nennsomt flytte et og et lag med halm om gangen. Det gikk relativt bra - det var ikke så mange av lagene som løste seg opp underveis...

Med hår og klær fulle av halm, ble til slutt berget stablet langs den ene veggen i garasjen. Jeg regner nå med at faren for museinvasjon i huset er helt over, ettersom garasjen nå er blitt omgjort til det perfekte vinter-habitat for gnagere...

Noen som har lyst til å ta julekort-fotografiene nå, kanskje? 

Jeg tror jeg kan starte en side-geskjeft med utleie av stemningsfullt julekort-motiv? Men hønsegården er blitt fin, da! Hønene koser seg, og eggene må ikke lenger vaskes rene for sørpe. Det er jo verdt litt, bare det...

Hønene koser seg og roter i halmen. 

Lasagnebed

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan jeg lager god jord i kassene mine til neste års sesong. I år ble jeg nødt til å skifte ut noen av de eldste pallekarmene mine, da de rett og slett begynte å gå i oppløsning. Ubehandla tre tåler jo ikke så veldig mange år i nærkontakt med fuktig jord, før treet råtner.

For å få løsnet pallekarmen fra bakken, ble jeg nødt til å spa ut jorda som var i kassen. Dersom man lager et lasagnebed rett på bakken, trenger man ikke fjerne noe jord først, og det er jo også noe av hensikten med denne metoden - nemlig å forstyrre jorda minst mulig. Men ettersom jeg altså har en byhage og har valgt pallekarmer som dyrkingsmetode, så må det altså til.

Det første jeg gjorde var å fjerne restene av bladbetene som stod i kassen. Hønene ble riktig glade for grøntforet og kaklet lykkelig som takk. Da jeg begynte å spa ut jorda, la jeg merke til at det var flust med meitemark i jorda - et sunnhetstegn!

Etter å ha fjernet den gamle, råtne kassen, monterte jeg den nye og satte den på plass. Jeg har to pallekarmer oppå hverandre og synes den høyden gir god nok jorddybde for de aller fleste planter. Nederst i bunnen la jeg så et lag med planteavfall. Det var stilker fra bladbetene og annet grøntavfall fra hagen som ellers ville gått i komposten. Oppå der la jeg så et lag med tang jeg har hentet fra en strand i nærheten. Jeg tok også med litt hestemøkk fra i fjor.

Planterester, tang og hestemøkk. 

Så var turen kommet til kompostdunken. Jeg har to varmkompostdunker som jeg veksler mellom å bruke, og den eldste har stått i ro i en drøy måned, tenker jeg. Lenge nok til at komposteringen var kommet godt i gang. Kompost som har stått lenge nok lukter nesten ingen ting. Jeg fylte opp en trillebår med halvferdig kompost og dumpet den oppi kassen.

Halvferdig kompost. 

Slik ser den halvferdige komposten
 ut i trillebåren. 

Etter å ha rakt komposten utover i et jevnt lag i kassen, på toppen av de andre lagene, var det bare å spa tilbake jorda fra presenningen ved siden av - og la de ivrige meitemarkene ta seg av resten av jobben med å omdanne planterester og kompost til næringsrik jord.

Gammel jord til venstre, lasagnebedet med kompost til høyre. 

Her er jorda spadd tilbake i kassen. 

Til slutt fant jeg fram et gammelt, fillete ullteppe som jeg brukte til jorddekke i fjor vinter (se innlegg fra i fjor her). Et bed klargjort til neste års sesong! Jeg har et par kasser til som må byttes ut, så da blir det nok å gjenta prosessen og håpe på at vinteren lar vente på seg til jeg er ferdig...

Ny plantekasse klargjort til neste år. 

Frøsanking

På denne tiden av året er det tid for å sanke frø til neste års kjøkkenhage. Ikke alle gidder det, ettersom det naturligvis er mulig å kjøpe frø i butikken til våren. Men jeg har glede av å se i hvor stor grad jeg kan klare å være selvforsynt, og da er det å samle frø til neste år en viktig del av det å dyrke egne grønnsaker. I tidligere tider var det naturligvis en livsnødvendighet, og noen ganger kan det være fint å minne seg selv på at det ikke nødvendigvis alltid vil være slik at det bare er å gå i butikken og kjøpe det man trenger.

Enkle brettede frøposer til oppbevaring. 

Det er enklere enn det høres ut å sanke frø. De fleste vekster vil før eller senere gå i blomst og danne frø, så da handler det mer om å passe på å ta inn frøkapslene før vinteren setter inn og snøen kommer. Jeg sanker frø av en rekke planter i hagen min, og det blir flere for hvert år.

For flere år siden fikk jeg frø av opiumsvalmue av Stephen Barstow som driver foreningen "Kvann" som spesialiserer seg på å ta vare på gamle kulturplanter. Disse bærer rikelig med blomster i flere farger og sår seg gjerne selv, så de trives åpenbart godt i vårt fuktige vestlandsklima. Hver frøkapsel inneholder enorme mengder med frø, så jeg har alltid mye frø til neste vår. Jeg har også pleid å bytte bort disse frøene med andre som har noe annet jeg trenger.

I år tar jeg for første gang frø av Tagetes, eller fløyelsblomst som den også kalles. Disse planter jeg rundt kanten av flere bed og de har blomstret villig hele sommeren her hos meg, og står faktisk fortsatt i full flor i hagen! De er nyttige både som lokkemat for pollinerende insekter, men også fordi de har egenskaper som motvirker forskjellige typer skadedyr.

Tagetes blomstrer til langt utpå høsten. 

Slik ser frø av Tagetes ut. 

Ringblomst og blomkarse er to andre sorter jeg gjerne sprer rundt i hele hagen - mellom grønnsaker og over alt i grunnen. de har liknende egenskaper som Tagetes, men de holder borte andre typer skadedyr, og jo mer mangfold, jo bedre, tenker jeg.

Blomkarse sprer seg villig. 

Ringblomst i blomst og med frøkapsler. 

Kålplanter setter vanligvis ikke blomst før andre året, og jeg lot to av kålplantene mine stå over til i år, slik at jeg kunne sanke frø av dem og ha til neste år.

Hvitløk er for så vidt ikke frø, men jeg setter likevel alltid til side en god del fedd som jeg setter i jorda på senhøsten, før frosten kommer. I fjor satte jeg 60 fedd, og i år høstet jeg 57 store, fine hvitløker fra bedet. Hvitløk er enkel å dyrke. Den krever lite stell og er lite utsatt for skadedyr og sykdom. Tvert imot, så kan det lønne seg å sette ned noen hvitløksfedd mellom andre planter, så som jordbær og roser, for å nevne noen.

Septemberhagen

Kjøkkenhagen i september.

Nå er sesongen på hell og hagen bærer preg av at det nærmer seg vinter. Dagene er kortere og mye av det som vokser i hagen er inne i formeringsstadiet - det vil si at plantene blomstrer og setter frø til neste år. Noen av plantene i hagen min er jo faktisk blomster - jeg har for eksempel et bed med spiselige blomster - og disse har gitt både meg og humlene stor glede gjennom hele sesongen. Nå ser imidlertid bedet ganske overvokst og ikke så vakkert ut, men dette er kanskje det som skiller min hage fra en vanlig prydhage; jeg lar nemlig blomstene stå til de er visnet ned.

Både mynte i blomst og de andre
spiselige blomstene velter ut over
kanten på kassene sine! 

På denne tiden er det viktig at humler og andre insekter får nok næring til at de overlever vinteren. Det vil si - de av dem som skal overleve, for de fleste av dem dør jo når kulden setter inn. Men jeg gleder meg over at det fortsatt summer noen humler og andre insekter rundt og suger nektar av blomstene. Så da får det ikke hjelpe at hagen ikke ser så vakker ut som den gjør midt i juli...

Agurkurten blomstrer fortsatt! 

En annen vekst som har gått i blomst allerede første året, er grønnkålen jeg har fått fra Kenya, og som kalles "Sukuma Wiki". Den pleier vanligvis ikke gå i blomst og danne frø før andre året, så hva som er årsaken til dette, vet jeg ikke helt. Kanskje kan det skyldes den usedvanlig lange, varme og tørre sommeren vi har lagt bak oss, eller kanskje kan det ha å gjøre med at frøene kommer fra en plante som har stått i hagen til Margunn Ueland og gått i frø der? Det er fortsatt mulig å høste og spise bladene, så jeg bekymrer meg ikke.

Sukuma Wiki i blomst første året. 

Bedet foran drivhuset som tidligere i år huset poteter, er nå full av gresskarplanter. Disse brer seg godt utover og må av og til hjelpes inn i bedet igjen. I dag høstet jeg to gresskar av typen Uchiki Kuri, som jeg har tenkt å lage gresskarsuppe av til middag i dag. Her er lenker til to oppskrifter med litt forskjellig smaksprofil: Gresskarsuppe med ingefær og kokos og Gresskarsuppe med rømme og timian. 

Egg, gresskar og rødbeter fra egen hage. 

Rødbetene jeg høstet inn i dag, har jeg tenkt å lage rødbetesalat av. Den består av revne rødbeter, et revet eple, sitronsaft, chillipulver og litt flytende honning. Kjempegodt til for eksempel fisk. Senker blodtrykket og er generelt godt for helsa.

Et av årets eksperimenter er glassmais - en plantearvsort fra Sør-Amerika som jeg valgte primært fordi den ser så spennende ut. Det viser seg at den neppe er optimal for vårt vestlandsklima. Jeg sådde frøene 10. april i år, og plantene ble satt ut 18. mai. På tross av den ekstremt lange varmeperioden i sommer, så har kolbene fortsatt ikke blitt helt modne.

Lyse glassmais er høye planter. 

Jeg lar dem nå stå, men tenker at jeg kanskje heller bør satse på sorter som vokser noe raskere, som for eksempel trefarget indianermais. Denne sorten er lavere, vokser raskere og jeg har kunnet høste artige kolber i mange farger i en måneds tid nå.

Trefarget indiarnermais - smaker godt. 

Eksempel på hvor forskjellige kolbene av indianermais kan se ut. 

Gulrøtter er noe jeg har hatt litt vekslende hell med i årenes løp, men i år har det da blitt litt gulrøtter. Jeg sådde frøene i drivhuset i melkekartonger og sådde nok litt for tett - note to self! De ble satt ut i rader med vårløk mellom radene. Det var nok lurt, for løkplanter virker avskrekkende på gulrotfluen som jeg tidligere har vært plaget av. Så altså; samplanting med gulrot og alle typer løkplanter er en god ide!

Vårløk og regnbuefargede gulrøtter
høstet i begynnelsen av september. 

Til slutt vil jeg gjerne komme med en tilståelse: Det er ikke alltid jeg er like entusiastisk over kjøkkenhagen min som det kan virke som når man leser denne bloggen! Av og til blir jeg rett og slett lei, eller jeg blir opptatt med noe annet og glemmer den litt ut. Men det er det magiske med en kjøkkenhage; den tåler litt forsømmelse! Selvfølgelig kan man ikke la den passe seg selv i det uendelige, men sørger du for nok næring i starten og passer på å dekke til jorden med gressklipp eller andre planterester du har tilgjengelig, er plantene rause selv med en lat gartner! Så la deg ikke overvelde av bilder av fantastiske hager - det er beviselig mulig å få det til, selv for en lat amatør som meg.

Sanking av naturlig gjødsel.

I går var det en vakker seinsommerdag her på sørvestlandet, og jeg benyttet anledning til å dra på en noe uvanlig sanke-tur. Jeg er så heldig at jeg bor ca 700 meter fra både sjø og ferskvann, med tilhørende turområde rundt.

Jeg startet dagen med å ta en sykkeltur til Møllebukta, hvor "Sverd i fjell"-monumentet står. Like bortenfor er det en liten strand, hvor det skylles opp ganske store mengder med tare og sjøgress i løpet av sesongen. Dette blir liggende i hauger på stranden og kan lukte litt når det brytes ned. Like ovenfor går det en mye benyttet tursti, så jeg tenker at jeg gjør allmennheten en tjeneste når jeg sanker sammen denne taren og frakter den hjem til min egen hage, hvor den benyttes som gjødsel i grønnsak-bedene mine.

En sykkel fullastet med tang og sjøgress! 

 Jeg klarer å få med meg fem fulle bæreposer i slengen på sykkelen min, og tok turen til stranden tre ganger. Masse frisk luft, og litt mosjon...

Mens jeg drev på og plukket tang, stanset en mann som var på tur med hunden og kommenterte det jeg holdt på med: "Ja, tang er godt for rosene!" Jeg svarte bekreftende og la til at det også gjør godt for grønnsakshagen. Han la til at han hadde brukt å hente tang med trillebår da han hadde hage og rosebed. Vi hadde en koselig liten drøs om emnet i solskinnet, før mannen gikk videre.

5 bæreposer tilsvarer et trillebårlass. 

Jeg tømte tangen bak hønsehuset, hvor den skal få ligge til det har regnet litt, før jeg bruker den i grønnsakskassene mine. Det er som regel ikke nødvendig å vaske ut saltet mer enn det regnet klarer her hos oss på vestlandet i hvert fall.

Her ligger tangen til lagring bak hønsehuset. 

Da jeg hadde hentet nok tang, satte jeg med på sykkelen igjen og syklet motsatt vei, mot Stokkavatnet, hvor jeg hentet noen poser med tørr skogbunn til bruk i hønsehuset. Jeg har skrevet mer om hvorfor jeg bruker skogbunn i hønsehuset her.

Fem fulle bæreposer med tørr skogbunn. 

 Da jeg stod med baken i været og fylte poser med skogbunn, stanset et par turgåere og lurte på om jeg fant sopp? Jeg svarte at jeg fant skogbunn til bruk i hønsehuset, fordi jeg får friske høner av det. Damene smilte og nikket oppmuntrende, og tenkte kanskje at jeg var litt smårar, men i så fall holdt de det for seg selv. Man treffer mye hyggelige mennesker når man er ute i naturen, selv om det bare er i ens eget nærområde!

Skogbunn i vedsekk for lagring. 

 Etter å ha fylt på hønsehuset med et par poser, helte jeg resten over i en gammel vedsekk jeg har liggende og satte den til lagring i garasjen. Høsten nærmer seg med stormskritt, og sjansen for å finne tørr skogbunn senere i høst minsker nok i takt med at lavtrykkene øker...

Slik ser det ut inni hønsehuset når
det er fylt på med ekstra skogbunn. 

Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke fjerner noe av massen som ligger der, men i stedet strør på ny skogbunn, og bruker så en rive til å rote rundt i massen med. På den måten blander hønsemøkka seg med den tørre skogbunnen hvor det allerede er mikroorganismer som omdanner massen til jord over tid. Denne tar jeg så ut og bruker som jordforbedring til våren neste år.

Plommehøst og syltetøy

Årets plommesyltetøy skal nytes utover høsten og vinteren! 

En del av det å dyrke ting i hagen handler også om hvordan man bruker eller konserverer maten naturen så raust skjenker oss. Nå er vi midt i plommehøsten, og jeg har i år vært så heldig at jeg har fått lov til å høste plommer som ikke er mine egne! Jeg kjenner altså en meget hyggelig dame som raust lot meg plukke Opal-treet hennes tomt for plommer, mens hun selv var på ferie. Jeg kom overlykkelig hjem med over 10 kilo perfekt modne, søte, nydelige Opal-plommer etter tidenes varmeste sommer.

10 kilo Opal-plommer fra et tre i Sandnes. 

Som om ikke det var nok, fikk jeg også melding fra en annen bekjent om at jeg var velkommen i hagen hans også, og siden vi allerede var på hjul, stakk vi innom hos ham på hjemveien og plukket drøyt 5 kilo Opal-plommer til. Vepsen hadde gode dager i hagen hans, og selv om vi altså plukket fem søte, nydelig kilo plommer, var det mer enn nok igjen til vepsen likevel...

5 kilo Opal-plommer fra en hage på Forus. 

Etter å ha spist på oss mageknip, var det tid for å rense plommene. Jeg tok meg bryet med å fjerne alle stenene, veide plommene opp i 1-kilos poser og stappet dem i fryseboksen. Der har de ligget et par uker, før jeg i dag hadde tid til å sylte dem.

Når man skal lage syltetøy, er det et par ting man må ha til rådighet - rene syltetøyglass, for eksempel. Man kan naturligvis gå til innkjøp av syltetøyglass fra dertil egnede butikker, men de fleste vil nok finne ut at de like gjerne kan bruke om igjen gamle syltetøyglass de har stående i kjelleren. I hvert fall hvis man er som meg, som ikke liker å kaste ting som kan brukes om igjen.

Det er imidlertid en ting som kan være en utfordring med slike glass, og det er å fjerne de gamle etikettene, eller ikke minst limet etter de gamle etikettene. Dette har jeg brukt mye tid, kjemiske midler og irritasjon på i årenes løp, men nå har jeg funnet ut den beste og enkleste måten å fjerne gamle lim-rester fra glass. Oppskriften kommer her:

Syltetøyglass med lim-rester

Først legger man glassene i varmt vann tilsatt litt oppvaskmaskinmiddel og lar dem ligge der en stund, mens man gjør noe annet. Etter en times tid, tar man glassene opp og fjerner etikettene med en skarp kniv. Jeg pleier å bruke en slik ovn-skrape som man fjerner søl fra komfyrtoppen med. Da står man som regel igjen med et glass med lim-rester på. Nå kommer det enkle trikset: Ta litt matolje (gjerne rester av noe du har fritert i, hvis du har det) og bland det med natron. Smør glassene inn med blandingen og la dem stå en liten stund. Et kvarters tid, eller der omkring holder. Nå kan du bruke en vanlig oppvasksvamp til å fjerne limrestene med. Så vasker du glassene på vanlig måte og skyller dem godt i varmt vann.

Enkel, billig og miljøvennlig lim-fjerner. 

Smør inn glasset med blandingen og la det stå. 

Glassene vaskes og skylles godt i rent, varmt vann. 

Nå setter du de rene glassene på en rist i komfyren og setter den på drøyt 100 grader. Da steriliseres glassene, og det forhindrer også at glassene sprekker når de får kokende syltetøy helt oppi seg.

Rene glass settes til sterilisering i komfyren. 

Nå begynner selve kokingen av syltetøyet. Og for den som lurer; jada - du bør sette av minst en halv dag til å lage syltetøy. Dette er noe du skal gjøre fordi det gir deg glede å nytte markens grøde, samt glede familie og venner i ettertid med verdens aller beste syltetøy! Hvis du har det fryktelig travelt og sitter fast midt i tidsklemma, er nok dette ikke noe for deg. Med mindre du vil logge av og koke syltetøy i stedet for å sitte på nettet, da...

I dag har jeg laget to sorter plommesyltetøy: Av blå-plommer og av Opal-plommer. Blåplommene hadde jeg i gryta sammen med sukker i forholdet 2 kg plommer, 1 kg sukker. Syltetøyet blir veldig mørkt på fargen på grunn av fargen i skallet på plommene. Jeg synes det er lekkert å se på, og det smaker himmelsk!

Syltetøy av blåplommer

Jeg har en forkjærlighet for glassene til Nora av helt enkle grunner: Etikettene deres går lett av, og jeg liker skrupatenten på lokkene deres, som gjør det enkelt å åpne glassene etter at de er hermetisk lukket. Når man fyller varmt syltetøy på varme glass, og skrur lokket til, er det nemlig det som skjer. Når glassene kjølner på kjøkkenbenken, høres en knepp idet lokket suges ned når innholdet i glasset krymper mens det blir kaldere.

Ferdig syltetøy med etiketter. 

Det går an å lage egne etiketter av vanlig papir, og så bruke melklister (av hvetemel og vann) for å lime dem fast til glassene med. Det limet er lett å fjerne etterpå. Denne gangen valgte jeg å lage etiketter av papp og knytte dem fast med hyssing. Her kan den kreative med sans for detaljer naturligvis utfolde seg.

Etter at blåplomme-syltetøyet var ferdig, gikk jeg i gang med opalplommene. Etter å ha ligget i fryseboksen, slipper plommene en god del væske når man tar dem opp og tiner dem. Dette gjør også at det er relativt enkelt å fjerne skinnet på plommene. Jeg tok meg bryet med det denne gang - det er ikke alltid jeg gidder, men i dag fjernet jeg altså skinnet. Syltetøyet blir litt lysere, og man slipper de litt seige bitene som noen ikke liker så godt.

Her er plommene nesten kommet på kok. 

Også her er forholdet plommer og sukker 2 til 1. Når plommene kommer på kok, er det viktig å fjerne skummet som legger seg på toppen. Da får man fjernet urenheter og det ferdige syltetøyet blir klarere.

Fjerne skummet med en hullsleiv. 

For å sjekke om syltetøyet er ferdig, tar man en tresleiv og heller opp litt syltetøy på et tefat. Hvis syltetøyet fortsatt er flytende når det har kjølnet, må det koke litt lenger. Det kan ta opptil et par timer.

Når du liker konsistensen på syltetøyet, finner du fram en pølseklype i tre, eller et par grytekluter, og tar ut et og et glass fra den varme stekeovnen og setter på et klede på kjøkkenbenken. Syltetøyet setter flekker, så bruk noe du ikke er så redd for.

Jeg bruker en pølseklype i tre. 

Bruk en øse til å fylle glassene med. De skal fylles helt til randen og lokket skrus umiddelbart på. Bruk et kjøkkenhåndkle når du skrur, så du ikke brenner deg på de varme glassene.

Ferdig syltetøy fylt på glass. 

Under her legger jeg et bilde som kanskje ikke er så veldig lekkert, men det viser altså hvordan plommeskinnet tar seg ut i kompostdunken min! Som man kan se, er skinnet ganske brunt og litt ulekkert på fargen, og hvis det hadde vært med, ville syltetøyet blitt enda brunere på fargen.

Skrellet fra plommene går i komposten. 

Maisdyrking og erfaringer

Jeg forsøkte meg for første gang på å dyrke mais i fjor, og det var ingen suksess. Men nå var da også sommeren 2017 den våteste og kaldeste i manns minne, så jeg bestemte meg for å gjenta forsøket i år. Ettersom denne sommeren klimatisk har liknet langt mer på forhold som er optimale for maisdyrking, er jeg glad jeg tok det valget!

Jeg har sådd 2 typer mais - begge såkalte plantearv-sorter, det vil si sorter som er gamle, og som ikke er hybridisert, altså sortene som er foretrukket av det industrialiserte landbruket. De to typene ble sådd i hver sin pallekarm, med god avstand mellom dem, for å hindre krysspollingering.

Det viser seg at de to typene har ganske forskjellig vekst, både med hensyn til høyde og vekstrate.

Jeg har for øvrig fått flere spørsmål om hvorfor jeg har nummerert kassene i kjøkkenhagen min? Dette er et godt eksempel på hvorfor det er nyttig. Det jeg driver med er jo i bunn og grunn en slags forsøkshage - jeg tester ut forskjellige vekster og dyrkningsmetoder, og lærer underveis både av feilene jeg gjør, og av det som fungerer bra. Da er det nyttig å huske hva som ble sådd hvor, og det gjør jeg ved hjelp av nummerering og et enkelt excel-ark.

I kasse nr 14 satte jeg ut småplanter av trefarget indianermais den 8. mai. De ble sådd innendørs 9. april. Denne typen har vokst raskest, men har også vist seg å være den laveste sorten.

Trefarget indianermais, omtrent 1,50 meter høy, i blomstring. 

Tydelige ører av maiskolber. 

Det blir nok kolber av dette, ja! 

Den andre sorten er også en plantearv-sort, og den kalles "Lyse glassmais". Den skal ha ganske spennende farger - på bilder ser de nesten ut som glassperler i de mest uventede farger, som lilla og lyseblå. Ganske sært, med andre ord, men alt for spennende til ikke å prøve for en sånn som meg!

Denne typen har imidlertid tatt mye lengre tid å modnes. Den ble sådd innendørs 10. april, altså dagen etter den andre sorten, men ble ikke satt ut før 18. mai. Den har vokst noe saktere enn den andre sorten, men har også blitt langt høyere. Det er først nå den har begynt å danne blomster, når høyden har nådd omtrent 2 meter.

Med tanke på de klimatiske forholdene her på sør-vestlandet, holder jeg foreløpig en knapp på indianermaisen, både med tanke på vindforholdene, som av og til kan være ganske heftige her langs kysten, og ikke minst vekstsesongen, som later til å være noe kortere for indianermaisen.

Lyse glassmais i selskap med squash.

Her vises den aller første blomsten. 

Her er blomsterknopp nummer to. 

Denne sorten har altså så vidt begynt å blomstre, og jeg har ennå ikke sett noe til danning av maiskolber. Meteorologene spår imidlertid at sommeren skal fortsette, så håpet er jo fortsatt at det kan bli maiskolber på denne også, før sesongen er over.