Gulrøtter i melkekartonger.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre i kjøkkenhageland, men jeg synes det har vært til dels  vanskelig å få til gulrøtter. Noen synes det er det enkleste i verden, men hos meg har de av forskjellige til dels ukjente grunner ikke vært det jeg har lyktes best med.

Ved å se et youtube-klipp, fikk jeg et tips om å så gulrøtter i melkekartonger i år. Gulrøtter trenger lang tid på å bli ferdige, så disse sådde jeg inne allerede 28. februar. To måneder senere var temperaturen så pass at jeg tok sjansen på å sette kartongene ut i plantekassene mine. Etter den første varmen i vår har sommeren så langt latt vente på seg, men gulrøttene har når stått der og vokst i vei mellom andre vekster, blant annet sukkererter og reddiker.

I dag hadde jeg besøk av Margunn Ueland (se lenke til hagebloggen hennes her) og hun rådet meg til å tynne litt i gulrøttene. Det hadde hun naturligvis fullstendig rett i, men jeg hadde fått med meg at Hestad i filmklippet gjerne ventet litt med å tynne, til gulrøttene var såpass store at de faktisk kunne spises. Det var de nå! Under er et bilde av gulrøttene som ble dratt opp for å gi plass til de som egentlig skal vokse seg store i kartongene:

For øvrig gjorde jeg en artig refleksjon da jeg hadde renset dem: Du har kanskje vært på en sånn fancy restaurant som gjerne aspirerer til en stjerne i Michelin-guiden? Da får du gjerne gulrøtter som tilbehør, som ser omtrent slik ut:

Nå vet du altså at slike gulrøtter kan du også servere hjemme, hvis du tynner litt i rekkene...

Konklusjon; gulrøtter i melkekartonger - ja takk!

Hvor stor avling kan man få ut av en hobby-hage i løpet av en sesong?

Det er spørsmålet jeg stilte meg selv etter å ha holdt på med denne kjøkkenhagen min i et par år. Mange har også spurt meg hvorfor i alle dager jeg gidder, når man får kjøpt grønnsaker i butikken. Jeg kan godt argumentere for hvorfor også, men det må bli i et annet blogginnlegg. I dette innlegget vil jeg gjøre mitt beste for å svare på spørsmålet som er stilt i overskriften.

Som tidligere blogginnlegg vil vise, har jeg altså en ganske alminnelig villa-hage, hvor jeg prøver å dyrke flest mulig forskjellige typer frukt, bær og grønnsaker. Det jeg skulle ønske jeg hadde mer av, er frukttrær, men slik tomten vår er, har jeg faktisk litt problemer med hvor jeg skal plassere dem hen.

I fjor laget jeg et excel-ark og bestemte meg for å loggføre absolutt alt jeg høstet fra hagen. Det var ganske mye arbeid, og jeg ble tidvis ganske lei, så dette passer nok ikke for alle. Men har du en liten systematiker i magen, så kan du jo ha glede av å vite hvor mye du faktisk får ut av hageflekken din...

Den totale summen av alt jeg høstet i løpet av 2018/2019-sesongen, både av bær og grønnsaker var  126 kilo.

Juli måned og hagen bugner av mat! 

Dette fordelte seg på følgende måte: 

Agurk:                                       0,9 kg
Asparges (sådd av frø i 2016): 0.1 kg
Bladbeter:                                 1,5 kg.
Bringebær:                                8,7 kg.
Bønner, to typer:                          1 kg.
Gresskar:                                      4 kg.
Grønnkål (3 typer):                12,75 kg.
Gulrot (fargemix):                     3,6 kg.
Havrerot:                                   0,8 kg.
Hjertesalat:                                0,5 kg.
Hvitløk:                                     2,3 kg.
Indianermais:                            2,7 kg.
Jordbær (Bounty):                       5 kg.
Jordskokk:                              16,5 kg.
Mynte:                                         2 kg.
Polkabeter:                              1,15 kg.
Poteter:                                    18,4 kg
Purreløk:                                    6,3 kg.
Rabarbra:                                   0,3 kg.
Reddiker:                                   0,2 kg.
Ripsbær:                                    0,2 kg.
Ruccola:                                    1,5 kg.
Rødbeter:                                 2,25 kg.
Salat (ymse sorter):                    5,7 kg.
Solbær:                                      1,2 kg.
Squash:                                      6,1 kg.
Stikkelsbær:                                 2 kg.
Sukkererter:                               0,7 kg
Sukuma Wiki:                           4,2 kg.
Tomater (ymse sorter):            10,7 kg.
Urter (ymse sorter):                   0,15 kg
Vårløk:                                      2,8 kg.

Da har jeg ikke tatt med eggene som hønene mine har lagt. Fra og med 15. juli 2018 til og med 21. mai 2019 har de 8 hønene mine lagt til sammen 2.331 egg.

Grøde fra september-hagen 2018.

Jeg har heller ikke talt alle blomstene jeg (og, ikke minst, humlene) hadde glede av. Blomster fra hagen er det alltid en glede å ta inn i huset, og blomkarse ble puttet i mange salater i løpet av sommeren. Men de veier så og si ingenting, så det ble for vanskelig å veie dem.

Gule duftroser fra hagen pynter opp på kjøkkenet. 

Blomkarse, grønnkål og ringblomst i skjønn forening! 

Jeg tror jeg kan konkludere med at over 100 kilo avling fra egen hage, med minimalt med innsats, definitivt er bryet verdt!

Det spirer i drivhuset - og i hagen!

I år har vi hatt en fantastisk flott vår allerede, og vi skriver bare 30. april i dag! Jeg føler selv at jeg kom litt sent i gang med såingen i år, men det later ikke til at det er så sent likevel, når jeg ser hvordan det ser ut i drivhuset mitt for tiden:

Det er fullt opp av spirer i drivhuset for tiden! 

Jeg har sådd gulrøtter i melkekartonger for første gang i år, etter tips fra bloggen "Det grønne skafferi". Gulrøttene ble sådd i drivhuset 28 februar, og 28 april, altså nøyaktig 2 måneder senere, tok jeg sjansen på å sette dem ut i pallekarm, sammen med vårløk som ble priklet om i den ene kassen, og sukkererter som jeg hadde forkultivert i drivhuset i den andre kassen. I dag strødde jeg også noen reddikfrø på måfå mellom radene og satser på at de klarer seg, selv om det er meldt væromslag senere i uken.

Gulrøtter i melkekartonger, sukkererter og reddiker direktesådd.

Jeg driver og bærer kasser med småplanter ut på dagtid, for å herde dem, så det blir litt gratis trim her på bruket, spesielt på denne tiden! Ellers har jeg plantet ut bondebønnene, for de var blitt så pass store at jeg ikke kunne ha dem i potter lengre. Jeg ser for øvrig at et par av plantene har blitt angrepet av (jeg gjetter på) åkersnegl som jeg ser det er litt av i kassene mine. De har derfor nå fått beskyttelse av dorullkjerner med kobbertape rundt. Dette tipset testet jeg ut i fjor, med godt resultat. Snegler er altså ikke glad i kobber, så der har du et tips som virker - i småhager i hvert fall. På større bruk blir det selvsagt alt for arbeidskrevende å beskytte hver eneste småplante med kobbertape!

Bondebønnene har kommet ut i kassen sin i slutten av april. 

Ellers har jeg høstet litt asparges fra plantene jeg sådde som frø for fire år siden. Det er fortsatt litt igjen før de gir rikelig avling, men aspargesen som kommer opp nå er praktfull - både i størrelse og på smak! Det er tydelig at de liker å få et tykt lag med tang over seg før vinteren setter inn.

Årets aller første asparges veier 38 gram! 

Asparges til middag!

Jeg var så heldig å få en pose asparges-frø av en god venninne for 4 år siden. Disse sådde jeg i potter til de var store nok til å plantes ut. Da satte jeg dem i en smalt bed jeg har langs sørveggen av huset, hvor de har stått siden. På høsten en gang pleier jeg hente tang og tare fra en strand like i nærheten (jeg bor i Stavanger) og dekker bedet med det for vinteren. Det ser det ut til at aspargesen liker!

I fjor høstet jeg av den for første gang. Stor stas! Selv om utbyttet ikke var mer enn 11 stilker asparges totalt. Men ettersom dette er en staude som vokser seg større for hvert år, har jeg godt håp om å kunne høste brukbart av denne delikatessen med tiden.

I år høstet jeg den aller første aspargesen i går, den 22. april. Det var da bare en som hadde kommet opp, selv om jeg kan se at det er flere tupper som stikker hodene opp av tangen. Stor og flott var den - bare se her:

Her er den mens den fortsatt står i
bedet. Jeg lot den stå noen dager til. 

Her er den høstet og vekten viser hele 38 gram! 

Heldigvis tåler de å ligge en stund i kjøleskapet, så om noen dager når de andre har blitt store nok til å høstes, skal vi ha hjemmedyrket asparges til middag. Jeg kjenner at jeg er spesielt takknemlig for den fine gaven jeg fikk for fire år siden. Enklere plante skal man lete lenge etter! Det er kanskje bare jordskokk som slår asparges i å kreve lite stell.

Prøv asparges, da vel!

Nytt bed i drivhuset

Fjorårets sesong lærte meg at det ville vært nyttig å ha et dypt bed inne i drivhuset. Mange av plantene jeg hadde stående i potter trivdes ikke så godt som jeg skulle ønske, og jeg drømmer fortsatt om å skaffe meg drueranker som kan overvintre der inne. Ergo ble min eminente snekker/murer satt i gang med å bygge et bed til meg.

Først klarte vi å få tak i gamle mursteiner som søskenbarnet mitt hadde tenkt å kaste. De ble berget fra fyllingen. Min kjære brukte noen dager på å fjerne gammel betong før de kunne brukes på nytt.

Så ble betongsteinene som dekket gulvet fjernet foran det sørvendte vinduet, og når den verste vinterkulden slapp taket, ble mursteinene satt sammen til et flott bed, kantet med tre.

Dernest begynte jeg arbeidet med å fylle bedet med det jeg håper vil bli god, næringsrik jord, full av mikroorganismer og soppsporer som kan hjelpe plantene med å hente opp næring fra jorda.

Bedet er 2,70 meter langt, 43 cm bredt og dybden er ca 30 cm. Det vil si at det går omtrent 350 liter masse i bedet. Det er jo en del, så å kjøpe sekker med jord og fylle det med, var i grunnen aldri et alternativ. Det er mange grunner til å lage egen jord. Her skal jeg liste opp noen av de viktigste:

Først har vi naturligvis det økonomiske aspektet. Med mindre man sliter med å få utgiftene til å strekke til, er det liten grunn til å kjøpe dyr jord fra hagesentrene.

Denne jorden består dessuten hovedsaklig av torv, og er det noe vi har lært de senere årene så er det at utvinning av slike torvmyrer, frigjør mye Co2 som det jo allerede er alt for mye av i atmosfæren. Denne torven har altså godt av å få lov til å bli liggende der den er.

Dessuten er slik torvjord ganske næringsfattig, selv om den ofte er tilsatt de mest basale næringsstoffene som planter trenger. Det er bare det at planter trenger mye mer enn de næringsstoffene som kunstgjødsel består av. Slike næringsstoffer frigjøres i et uendelig komplisert samspill mellom mikroorganismer i jorda og planterøttene, og jeg kjenner at dette temaet bør nok behandles i et eget blogginnlegg.

Under kommer en liten billedserie som viser hvordan jeg har fylt opp drivhusbedet mitt:

Først et lag med kvister og løv fra hagen. 

Så et lag med maisstilker fra i fjor.

Maisstilkene er grove og inneholder mye stivelse. 

Så litt tørre ringblomst-stilker. 

Så noen stilker av grønnkål.

Jeg passet på å få med jordklumpene
rundt røttene. Der er det spesielt
mange mikroorganismer. 

Bedet har foreløpig masse grovt materiale i bunnen. 

Tørre stilker av mynte og sitronmelisse

Slik ser varmkomposten fra i fjor ut.
Her er det masse gunstige bakterier.

Varmkomposten dekker det grove
materialet i bunnen av bedet. 

Så ferdig kompostert jord av plante-
rester og varmkompost fra i fjor.
Denne ble grovrenset og inneholder
en god del soppsporer som også trengs. 

Her er bedet fylt med kompostjord,
med meitemark i! 

Det går mye jord i et helt bed, noe
man kan se på størrelsen på
komposthaugen som har minket kraftig! 

Så et lag siktet næringsfattig leirjord, men som inneholder
en del mineraler som også trengs. 

Her er bedet fylt opp og klar til bruk. 

Jeg regner med at jorden i bedet vil synke sammen etter hvert som planterestene i bunnen komposteres og omdannes til jord, så dette bedet kan jeg nok fortsette å fylle på i flere år framover. Nå blir det spennende å se om jeg har klart å lage næringsrik jord som forskjellige planter kan trives i - helt uten å bruke avansert analyseverktøy, eller mikroskop. Jeg bør kanskje nevne at varmkomposten min har iblandet hønsegjødsel fra hønene mine, så den er ganske nitrogenrik.

Lasagnebed - og snegler.

I oktober i fjor klargjorde jeg flere av pallekarmene mine til 2019-sesongen. Det kan du lese om her.

Jeg bor i Stavanger og denne vinteren har vært en av de mildeste i manns minne, ifølge meteorologisk institutt. Vi skriver nå 17. mars, og jeg bestemte meg for å ta en titt under ullteppene som dekker de lasagnebedene jeg laget i høst.

Den første kassen jeg klargjorde så slik ut da jeg fjernet teppet: Den vesle krabaten midt i bildet der er en Iberia-snegl, og selv om den ser liten og uskyldig ut nå, så lover jeg at den alene klarer å ødelegge et helt bed med småspirer i løpet av en eneste natt, hvis den får være i fred! 

Det er imidlertid en ting som er ganske praktisk med å bruke ulltepper som jord-dekke, i stedet for halm, løv eller liknende. Du kan fjerne hele jord-dekket på en gang, og i motsetning til meitemarken, så gjemmer sneglene seg like under overflaten, og er relativt enkle å få øye på, selv når de er små. 

Her er en snegl som har festet seg til undersiden av ullteppet. 

Under er et nærbilde av en snegl. Det kan være en leopardsnegleunge, for alt jeg vet. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på sortene når de er så små. Jeg fjerner uansett alle, for de spiser opp småplanter og spirer alle som en!

Nærbilde av baby-snegl! 

For øvrig ser jorden i kassene ganske så næringsrik og fin ut. 

Etter å ha samlet alle de små sneglene jeg fant, tok jeg dem med meg inn for å se hvor mange det egentlig var så tidlig i sesongen. Jeg vil anslå at det ligger et sted mellom 50 og 60 småsnegler av varierende størrelse på papiret på bildet under her.

Småsnegler i varierende størrelser. 

Så på grunn av den milde vinteren har nok klekkingen av sneglene kommet mye lenger enn normalt. Men uansett var det en takknemlig oppgave å fjerne dem når de lå like under ullteppene som har dekket bedene i vinter. 

For øvrig har jeg nettopp fått et tips om at det ikke funker like bra med syntetiske tepper til dette formålet. Jeg var heldig nok å ha noen gamle, morkne ulltepper fra femtitallet en gang, gjetter jeg på. De kan godt være eldre også, for alt det jeg vet. Arvegods fra en gammel grand-tante. Kjekt å ha...