Ønskedrøm på lavt nivå...

Hos NRK Rogaland jobber det to morsomme karer som heter Skjæveland og Kvindesland. De har hatt mange artige innslag i årenes løp, og pleier å oppsummere dagens sending med hva de har lært i dag.
Her er et bilde av gutta i matchende dresser...

For noen uker siden kom de to opp med et nytt konsept. De syntes at det var så mange radio- og tv-kanaler som oppfylte ønskene til folk ved å sende dem jorden rundt og andre spektakulære (og ikke minst dyre) ting, mens de små, hverdagslige ønskene som kostet lite, eller ingenting, var det ingen som tok seg av. Derfor bestemte de seg for å gjøre noe med denne åpenbare mangelen i media-Norge. De kaller konseptet "Ønskedrøm på lavt nivå"...

Her er lenken til facebooksiden som fikk meg spontant til å sende inn et lite ønske

Så tenkte jeg ikke mer på det - helt til jeg plutselig fikk en telefon fra et ukjent nummer, men med en svært gjenkjennelig stemme i andre enden: "Hei, det er Per Øystein Kvindesland fra NRK lokalen..."
Akkurat, ja! Lang historie kort: Jeg har fått besøk av Bjarne Kvist som er økobonde på den økologisk gården på Ullandhaug i Stavanger! Dette er en mann med mye erfaring når det gjelder økologiske dyrkningsmetoder, og gjett om jeg fikk mange råd og tips! Litt skryt hadde han også på lager - godt å vite at jeg ikke har gjort alt feil, da...

Tynning (eller prikling som proffene kaller det) var viktig - det forstod jeg raskt. Så jeg har (med litt tungt hjerte) dratt opp små spirer som stod for tett, for at de utvalgte plantene skulle få bedre vekstforhold.

Tips og råd angående kompostering hadde han også på lager. Her står Bjarne og jeg og poserer midt i kjøkkenhagen, som garantert blir utvidet til neste år!

Framdrift i kjøkkenhagen.

Tenkte jeg ville vise litt av framdriften i kjøkkenhagen. Når jeg ser tilbake på bildene jeg har tatt denne våren synes jeg egentlig at jeg har vært ganske flink...

Sånn så det altså ut i vinter, mens barfrosten fremdeles rådde, og jeg leste hageblogger og lengtet etter sommeren:

Så slapp endelig frosten taket, og jeg kunne ta i bruk de nyinnkjøpte pallekarmene, som min kjære svigerinne så velvillig skaffet meg til halv pris:

Etter litt prøving og feiling og omplassering underveis, ble plasseringen av de forskjellige kassene slik:

Ugressduk i bunnen, jord i kassene og treflis mellom bedene. Etter en stund fikk jeg skåret bort overflødig ugressduk også, og da begynte det jo å likne litt på en kjøkkenhage. Til slutt fikk jeg sådd i alle bedene, og ventet spent på om det ville spire:

...og jammen meg gjorde det ikke det! Oppmuntret av denne suksessen satte jeg opp enda et lite bed og plantet purre i det - aaaaaalt for sent, i følge den hyggelige økobonden som var og så til kjøkkenhagen min en stund senere. Purre skal visst såes inne sånn i mars en gang, og så plantes ut, fordi de bruker så lang tid på å spire. Vel, vel - hvis vi er heldige og frosten holder seg borte, kan det jo hende at jeg kan høste purre fra egen hage til jul, kanskje...? Men som man kan se av bildet under, spirer det ganske så velvillig kun et par uker etter at jeg sådde.

I dag har vi kommet til 17 juni - snart er det St. Hans og solen snur igjen, men i dag ser altså hagen slik ut:

Denne bloggen er jo som en slags dagbok på nett, så for min egen del, legger jeg ut nærbilder av hvert bed med hva jeg har plantet i de forskjellige. Alle som har null interesse av dette oppfordres vennlig å kaste bort tiden på noe annet...

Dette er det eldste bedet mitt. Her står bjørnefoten jeg fikk til 40-års dagen min av gode venner (bakerst til venstre), samt jordbærrabarbraen jeg har arvet etter svigermor (bak til høyre). Foran på hver side av den litt stusselige gressløken står det to forskjellige typer mynte:

Bedet til høyre for rabarbraen er salathimmelen: Her har jeg plantet følgende, fra venstre mot høyre; Mizunasalat, Plukksalat og Ruccola.

Til høyre for det igjen kommer bedet med rotvekstene i. Lengst til venstre står rødbetene, og så har jeg sådd svartrot og havrerot, som er to gamle rotvekster som ikke er så mye i bruk lenger. Jeg har selv aldri smakt dem, og de hører definitivt til årets store eksperiment!

Til høyre for det igjen har jeg sådd sukkererter. Selv om det ikke ser slik ut, har jeg altså sådd erter langs hele bredden. Men av grunner jeg ikke helt skjønner, har bare noen av dem valgt å se dagens lys. Det kan hende at jorden er for løs til at de små spirene har funnet feste for røttene sine, eller kanskje jorden rett og slett er for næringsrik. Erterplanter produserer en god del nitrogen selv, og trives ikke mange år på rad på samme sted.

Så har vi vekstkassen, hvor jeg har sådd forskjellige urter: Foran til venstre står gresk oregano, og den er kraftig på smak, gett! Bak til venstre står løpstikke, som jeg mistenker at jeg snart bør plante ut et sted, for så vidt jeg minnes blir den ganske stor etter hvert. Det er en flerårig plante. I midten har jeg sådd bladpersille og helt til høyre står den korianderen jeg fikk i gave for en måneds tid siden.

Foran vekstkassen står bedet med kålplantene i. Lengst til venstre har vi grønnkål. I midten er det lilla knutekål og til høyre har vi rosenkål:

Til venstre for dette bedet er det nok et bed med salater: Fra venstre henholdsvis "Red Giant asia salat", "Elan vårsalat" (uten at jeg skjønner hvorfor den heter det, når det er den som er kommet minst av alle...) og til høyre storbladet spinat:

Og til slutt har vi bedet med jordbærene. Etter mengden blomster å dømme, tror jeg det blir en ganske bra jordbærsesong i år! 

Etter råd fra en mer erfaren gartner enn meg, har bedene blitt priklet etter alle kunstens regler, men jeg tror kanskje at kålplantene skal få litt gjødsel snart. Jeg har blitt anbefalt å løse opp litt hønsegjødsel i en kanne med vann og vanne dem med. Hvis noen hageentusiaster med erfaring fra økologisk hagebruk skulle slumpe til å lese denne bloggen, så blir jeg særdeles glad for råd, tips og tilbakemeldinger! Som det går fram av både dette og tidligere innlegg, er jeg selv en novise i faget... 

Det spirer ikke lenger - det spruter opp!

Denne uken har det vært et aldeles vidunderlig vær - helt fantastisk for en hobbygartner som meg! Litt sol og litt regnbyger, og passe sommervarmt, selv når skyene har drevet foran solen.

I dag da jeg kom hjem fra jobb, måtte jeg rett og slett ta en tur i hagen for å se hva som hadde skjedd siden sist. Jeg spente av meg skoene og gikk barbent ut i gresset som allerede har begynt å bli litt langt igjen. Jeg har vært litt bekymret over sukkerertene som ikke så ut til å ville spire i den flotte kassen jeg hadde laget til dem, mens i det skrantne bedet langs husveggen, hvor jeg ikke har gjødslet på det jeg kan huske, der tittet erterspirene opp for noen dager siden:

Men i dag tok jeg en liten krigsdans av glede på plenen, da følgende syn åpenbarte seg i pallekarm-bedet mitt i all sin prakt:

Jeg har allerede begynt å planlegge middagene jeg skal servere gjestene mine senere i sommer - med nyplukkede sukkererter og havrerot fra egen hage. Gjett om jeg gleder meg! Eller kanskje svartrot og spinat? Hva med blandet salat bestående av mizuna, plukksalat og ruccola? Jeg tror jeg har noen andre spennende sorter som lilla knutekål og grønnkål, og så noen litt mer trauste som rosenkål, purre og rødbeter.

Det er virkelig fascinerende å se hvor fort det gror nå når den laaaaange vinteren endelig har sluppet taket for godt og sommeren har meldt sin ankomst for fullt. Til og med plenen som virkelig så brunsvidd og fæl ut for en måned siden, ser sånn ut i dag:

Og så tror jeg faktisk at det blir litt jordbær i år også - i hvert fall hvis humlene som surrer rundt her ute gjør jobben sin...

Sommeren - jeg elsker den!

Hagefliser og fiskekaker.

I dag har det tidvis vært en ganske munter stemning her i heimen. I går skrev jeg om mitt forsøk på å lage spenstige hagefliser etter hukommelsen. Det innbefattet et par gjøremål jeg aldri før har prøvd meg på. En av dem var å blande sement. Jeg hadde i forkant spurt min kjære om han hadde en pose med mørtel stående, eller om jeg måtte skaffe meg dette på egen hånd. Velvilligheten selv som han er, viste han meg ned i kjelleren hvor det stod en papirpose med mørtel og forklarte meg at jeg måtte lese på posen hvilket blandingsforhold det skulle være mellom mørtel og vann, og at det var litt som å blande melis og vann - med andre ord; det er utrolig hvor lite vann du trenger i forhold til det du tror. I det vi skulle til å gå opp fra kjelleren igjen, dro han opp et slags merkelig instrument med en lang stang på, og forklarte at "dette er den du bruker til å røre med".

Jeg nikket og smilte og merket meg at det også stod en mørtelspade i samme spann - han har orden i sysakene min mann - det skal han ha! Jeg vet ikke i hvilken grad jeg har utlevert min kjære på nett, men han er altså noe av en perfeksjonist. Det har sine helt åpenbare fordeler, men det kan også være noe av en utfordring for sånne som meg, som liker å sette i gang prosjekter uten å tenke noe særlig på forhånd, og så heller lære underveis. Han foreslo for eksempel at jeg burde regne ut flateinnholdet på rabarbrabladet jeg hadde tenkt å bruke som mal, og så legge på hvor tykt lag med sement jeg ville ha (han mente det burde være ganske tykt - 4 - 5 cm, minst) og så regne ut hvor mange kubikk sement jeg måtte blande opp.

Vi har nå vært gift i 26 år. Det er mye takket være at vi bærer over med hverandres særheter og er høflige med hverandre. Med andre ord; jeg nikket til rådet hans og smilte pent, mens jeg inni meg tenkte sarkastisk "Yeah - that's gonna happen!"

Tilbake til sementblandingen som jeg foretok mens min kjære var trygt av gårde på jobb: Jeg satte brillene på min nese, for bedre at kunne lese bruksanvisningen på posen nede i en mørk kjeller... Etter å ha kastet et raskt blikk på den og sett at oppskriften forutsatte bruk av hele posen, og dermed ville innbefatte et regnestykke igjen (du har gjettet det - jeg kan ikke fordra matte!) bestemte jeg meg ganske kjapt for å kjøre på med melis-metoden - det vil si å helle en passe mengde sement i bøtta og fylle på med litt vann om gangen på slump. Det funket det, selv om jeg ikke ante hvor mange liter (eller kubikk) jeg trengte...

Nå kommer jeg endelig til det punktet som gjør at jeg fortsatt er lattermild: Jeg dro fram den merkelige røregreia og stappet den ned i bøtta og rørte i vei. Ikke var den noe god å holde i, for skaftet var langt og tynt og av metall, og dingsen nede i enden var rund med en merkelig vridd metalldings inni. Den ser omtrent sånn ut:

 Dersom denne bloggen blir lest av noen som har gjort dette før, eller har bare ørlite grann mer teknisk innsikt enn meg, så har dere antakeligvis begynt å le allerede! Det var i hvert fall det min mann gjorde da han kom hjem og hørte hva jeg hadde gjort. Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn, for til slutt fikk han fram mellom hikstene: "Den skal jo monteres på en elektrisk drill!" Lærdom nr 1...

Men jeg fikk det til, da - på min happy-go-lucky-måte. I morges var nysgjerrigheten så stor at jeg måtte ut og se hvordan det hadde gått med prosjektet mitt. Jeg fjernet presenningen, snudde den ene flisen forsiktig og fjernet rabarbrabladet, og Eureka! Jeg stod med en liten, men åh, så fin flis i mine stolte hender!

Da jeg løftet flis nummer to, gikk det imidlertid skikkelig galt - eller ingen døde altså, men flisen knakk i ganske mange stykker. Lærdom nr 2: Jeg bør nok ha minst 4-5 cm tykt lag med sement. Hm...? Har du hørt det før, sier du? Njæh... jeg kan ikke forstå det...? Den største flisen jeg lagde hadde hønsenetting inni som armering, og den overlevde også. Foreløpig ligger de og tørker, og er altså ikke tatt i bruk ennå, så det gjenstår å se hvor mye bruk de tåler å utsettes for, men at jeg har planer om å lage flere - det er i hvert fall helt sikkert!

Bare se så flotte de ble, da - de to som er hele, altså:

For de som lurer på hvor fiskekakene fra overskriften kommer inn - så kommer forklaringen her:
I morges kjørte vi ut til Tanangerbrua og kjøpte sei til 20 kroner kiloet. Så resten av denne vakre dagen har jeg tilbragt på kjøkkenet, hvor jeg har renset og skåret opp fisk og laget fiskekaker. Jeg håper mormor er stolt av meg...

Det spirer...

Da 17. mai var vel overstått kom endelig finværet vi har lengtet etter i hele vinter. Langhelgen ble benyttet til å plante ut frø i kjøkkenhagen. Jeg lot korsryggen seile sin egen sjø, og spadde mold og plantet frø til jeg hadde vondt i muskler jeg ikke ante at jeg hadde! Da alt var ferdig sådd, og jeg hadde fått hjelp av yndlingssnekkeren min til å sette opp "klatrestativ" til sukkerertene mine, så det sånn ut i hagen:

 Hageprosjektet er på ingen måte ferdig, men det går definitivt framover. Og sommervarmen i pinsehelgen, etterfulgt av regn var visst akkurat det som skulle til, for i dag - en uke senere, ser noen av kassene allerede slik ut:

 Det er, ikke uventet, salaten som spirer raskest. Helt til venstre har jeg sådd "Mizunasalat" - en asiatisk type jeg aldri har prøvd før. Helt til høyre spirer ruccolaen, og i midten lar plukksalaten vente litt på seg...
I tillegg spirer også grønnkålen og det er kanskje mer overraskende.

En annen litt uventet ting som skjedde var at en av nabolagets katter hadde misforstått såkassene mine en smule, og trodde at jeg hadde laget kattetoalett til fri avbenyttelse. Ups! Greit at jeg bruker naturlig gjødsel på plantene, men jeg hadde ikke tenkt å få den typen "hjelp" til gressløken, liksom...

Løsningen ble å gjøre det såpass ubehagelig å bruke "toalettet" at katten forhåpentligvis skjønner tegningen og bruker et annet bed i stedet:

Håper at hønsenettingen også vil holde borte eventuelle fugler som kan tenkes å ville bruke spirene som for. 

Ellers har jeg foreløpig til gode å se de forhatte Iberiasneglene. Jeg har ingen forhåpninger om å slippe synet hele sommeren, men regner med at barfrosten har tatt livet av de voksne eksemplarene i det minste, så da gjelder det å være på krigsstien når de nyklekkede begynner å nærme seg kassene mine, og gjør de det, vises det ingen nåde! Da er jeg redd jeg ikke har mange buddhistiske tanker i hodet, gett... 

Da jeg var ferdig med såingen, hadde jeg fortsatt energi til overs, så den brukte jeg til å male: 

Helt til høyre står det som skal bli et avlastningsbord når min kjære får skrudd på hjul under bena. Bordet var opprinnelig en gammel kjøkkenbenk med sinkplate. Arvegods fra gamle tante Ingeborg, og etter sigende har det stått i det gamle huset i Hillevåg som familien Eide opprinnelig kom fra. Jeg simpelthen elsker ting som har en historie! 

Det til venstre er et drivskap jeg overtok etter min kjære søster som ga opp prosjektet med urter på verandaen etter en sesong. Jeg får se om jeg har mer hell enn henne... 

I dag har jeg gjort noe annet jeg aldri før har prøvd: Jeg har blandet sement, eller mørtel heter det visst. Andre enn meg får forklare forskjellen... Jeg har brukt det til å lage hagefliser, og jeg er mer enn bare litt spent på resultatet! Dette er typisk et sånt "Jeanette-lager-ting-hun-har-sett-på-nettet-etter-hukommelsen-prosjekt". Da jeg satt i vinter og lengtet etter sommeren, brukte jeg mye av tiden på DIY-sider på nettet, og der fant jeg mye artig! Men når jeg nå skulle finne siden igjen, var det ikke så lett. Jeg hadde jo selvfølgelig bokmerket siden, men etter det trengte pc-en min en omstart, og da forsvant jo alle de kjekke bokmerkede sidene mine! Jeg tror kanskje at jeg burde ha smurt inn bladet med olje før jeg la på sementen, men det glemte jeg, så nå er det i grunnen bare å se hva som skjer... Foreløpig ser det slik ut: 

Jeg tror jeg må legge over en presenning, ellers tørker de nok for fort. Det største bladet har forsøksvis fått hønsenetting inni seg som armering, og de to mindre bladene har det ikke. Er litt usikker på om det er nødvendig. Jeg skal poste resultatet her på bloggen når det foreligger. 

I trillebårens tid...

I dag er det 27. april og telen har endelig gått, etter den lengste perioden med barfrost noen her på vestlandet kan huske å ha opplevd! Jeg har verket etter å sette i gang med forberedelsene til årets kjøkkenhagesesong i ukevis. Mens jeg ventet på at våren skulle gjøre sitt endelige inntog har jeg lest hage-blogger til øyet ble stort og vått. Jeg har planlagt og fått tips til stadig flere artige prosjekter og nye måter å gjøre ting på.

Etter en kjapp titt på yr.no, bestemte jeg meg i dag for å utnytte det kortvarige, pene været og gjøre litt hagearbeid. Pallekarmene var skaffet til veie og hagejorden innkjøpt, så her var det bare å sette i gang!

Til dette arbeidet vil jeg påstå at det er nødvendig med en trillebår - gjerne en som har luft i dekket. Det har i hele vinter vært mangelvare her hos oss. Vi kjøpte i fjor en helt ny trillebår som ganske snart mistet luften i dekket sitt, og det viste seg å være helt umulig å pumpe det opp igjen. Vel - det skulle da ikke være noe problem å kjøpe nytt dekk til en trillebår, tenker du kanskje? Det tenkte jeg også - helt til jeg forsøkte!

Ymse turer til forskjellige dertil egnede utsalgssteder gjorde at frustrasjonen økte. Jeg innbilte meg i min enfoldighet at et trillebårhjul var et trillebårhjul, men nei da! De kommer i alle mulige varianter, og ingen av dem passet til vår nyinnkjøpte trillebår! Er det mulig? Jada - det er det!

Nå hører det med til historien at jeg ikke er så veldig praktisk anlagt når det kommer til verktøy, skruer, dippedutter, og generelt alle slike ting som jeg (feminist som jeg er) ikke kan kalle "mannfolksaker" uten å bli beskyldt for å henge fast i en mørk og kjønnsapartheid-preget fortid... Med andre ord; jeg trenger hjelp av betjeningen i butikker hvor de selger sånne saker. Da er det en smule frustrerende å treffe på en 19 år gammel jente med flott sminke,og null peiling på trillebårhjul! Jeg smilte fortsatt da jeg gikk hjulløs ut av butikken, og jeg er fortsatt ikke nektet på livstid, men jeg hadde krampe i smilemusklene som ikke ga seg før jeg hadde skreket en stund inne i et mørkt kott jeg har til den slags bruk i kjelleren...

Til slutt endte vi opp med å gjøre det butikkene ønsker - nemlig å kjøpe en helt ny trillebår. Dette irriterer meg grenseløst - ikke fordi den kostet all verden, men fordi jeg nå sitter med en ekstra fullt brukbar trillebår - minus hjul - som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med.

Noen som har noen gode tips til hva man kan bruke en trillebår uten hjul til?

Hel ved - å jada!

For et par år siden ga Lars Mytting ut en bok kalt "Hel ved" med undertittelen "Alt om hogging, stabling og tørking - og vedfyringens sjel". Det er i grunnen nesten unødvendig å minne deg om dette - for du har sikkert, i likhet med brorparten av Norges befolkning (med eller uten peis), boka stående i bokhyllen din. Den boka har du sikkert bladd i og nytt synet av bilder som dette, for eksempel:

I dag var det dags for å kappe opp greinene fra trærne jeg saget ned for noen uker siden. (http://vestenformane.blogspot.no/2013/03/varonn-i-hagen.html) Til dette edle formål har jeg altså gått til anskaffelse av noe man kaller en "vedkappsag" på fagspråk - eller "vedvogge" som det kalles her jeg bor. Jeg kan ellers nevne at min søken etter "vedvogge" på nettet var ganske fruktesløs - helt jeg jeg altså oppdaget at den kalles "vedkappsag". Nok om det! 

Clas Ohlson har slike til salgs for en meget drøy tusenlapp, og med litt hjelp fra en velvillig innstilt ektemake, fikk jeg monstrumet i hus for noen uker siden. Med enda mer velvillig hjelp fra min voksne sønn, ble beistet skrudd sammen, men kun noen ganske få deler til overs... 

Og så - i dag, altså - var tiden inne for å prøvekjøre beistet! Jeg syntes det var både rett og rimelig at den eminente montøren fikk æren av å prøvekjøre maskinen han så velvillig skrudde sammen for meg, og etter å ha saget opp noen få greiner, datt maskinen fra hverandre. Litt innett mumling om "drittmaskin fra Clas Ohlson" og stramming av diverse skruer senere, gikk sagen som den skulle igjen og sønnen i huset viste seg å være flink til å kappe ved også, i tillegg til å montere sag! 

Så mens sønnen saget og kappet så sponen føyk, drev jeg og samlet veden opp fra gulvet og bar den opp trappene fra kjelleren og dumpet den i trillebåren som mangler luft i dekket. Joda - her er utstyret i orden... Og så var det bare å begynne å lø ved! Jeg har jo som sagt bladd mye i boka til Mytting, jeg, men det er bare det at de oppkutta vedbitene jeg stod med i hånden ikke liknet så veldig på de fine bjørkevedskiene som var avbildet i boka... Jeg hadde i stedet en salig blanding av nedkutta ripsbusker, plommertrær og en død svarthyll. De tynneste kvistene er allerede blitt til flis, og de rette,tykke greinene har jeg andre planer for senere i sesongen (følg med, følg med!) så dermed stod jeg igjen med en del knortete, krokete greiner i forskjellig tykkelse som bare ville duge som brensel. Ikke lett å stable noe sånt, men jeg har da altså gjort mitt aller beste - bare se her: 

Og hører jeg at det ikke likner på stablingen i "Hel ved", så ryker det tenner! 

Så nå sitter jeg her og prøver å få korsryggen til å klikke på plass igjen. Til min lettelse ser jeg at selv Lars Mytting klager over vond rygg etter å ha sjauet ved, så da tar jeg det med knusende ro resten av kvelden... Med verdens beste samvittighet att på til! 

Våronn i hagen.

Nå har jeg gitt meg for dagen. Jeg har satt på plass grenkutteren, sagen og rosesaksen og trillet flisekutteren tilbake i garasjen. Haugen med treflis i hjørnet ved siden av komposten har vokst til en relativt imponerende størrelse på kort tid.

Det jeg nå lurer på, er om det er mulig å lage mat med føttene og munnen? Jeg vet jo at det finnes folk som klarer det, og selv om jeg er uendelig takknemlig for at min mor i sin tid takket nei til Thalidomid da hun var gravid med meg, har jeg akkurat nå faktisk lyst å kappe armene av meg like godt først som sist! Det kan umulig gjøre mer vondt enn det allerede gjør, for å si det sånn. Og hvis noen så mye som ymter frampå at jeg kanskje burde ha løftet litt vekter eller noe sånt for å styrke armene, så skal de få seg en på trynet!

Jeg har altså satt i gang med noe som akkurat nå fortoner seg som et gigantisk hageprosjekt! Bakhagen skal ryddes for busk og kratt, og greinene skal kuttes opp til flis som så skal brukes til diverse formål i den planlagt utvidede kjøkkenhagen min.

Sånn så det altså ut i bakhagen da jeg så vidt hadde startet på jobben. Utrolig hvordan naturen finner sin egen vei når den får stå i fred noen (ti)år og passe seg selv! Jeg har nå funnet ut at de to opprinnelige ripsbuskene som de siste årene ikke bar stort i det hele tatt, nå har formert seg via rotskudd og blitt til fem, kanskje seks busker og var i ferd med å overta absolutt hele hagen. Blåplommetreet satte plutselig rotskudd midt i steinmuren, og på det treet vokste det faktisk små, gule plommer, så jeg gjetter på at blåplommetreet opprinnelig har blitt podet. Bringebærkratt over alt - selv midt i trappen! Ikke akkurat den gunstigste plasseringen, kanskje...

Ved siden av det står det en hyll som jeg har lyst å ta vare på, men alt må kuttes noe voldsomt ned for å få sjanse til å bære frukt og bær.

Katten har funnet den perfekte plassen i vårsolen - det hjørnet av hagen som de varmende strålene treffer først! Antakelig er det litt lunt fra bunnen også, for de nylig opp-kuttede flisene ligger nok og gjærer og koser seg litt, tenker jeg...

Vet ikke hvor godt det syns at haugen har vokst, men den har det! Joda - DEN HAR DET!!! (Au, armene mine....)

Sånn ser det altså ut i hagen min akkurat nå i begynnelsen av mars 2013:

Det forholdsvis beskjedne området lengst til venstre, langs gjerdet, er det altså som skal utvides i år, dersom alt går etter planen (au...) Jeg kan nesten ikke vente til våren er her på ordentlig!

Her er forresten en lenke som jeg syntes var artig, selv om ikke alt kan overføres direkte til norske (vestlandske) klimatiske forhold...

http://littlehouseinthesuburbs.com/

 Hvis noen ser meg senere i sommer og legger merke til at armmusklene mine ser noe overdimensjonerte ut, så skyldes det altså ikke at jeg plutselig har begynt å innta mystiske substanser - og hvis musklene ikke blir større, så tror jeg ærlig talt jeg blir litt skuffet! (Au...)

Vår i luften!

Jeg har bestemt meg for at det er vår! Måneden heter februar, og akkurat nå laver snøen ned utenfor vinduet mitt; våt og sørpete, men pytt, pytt! I forgårs vasket jeg vinduene for første gang siden i fjor sommer, og vaskevannet frøs ikke til is på utsiden av glasset, så jeg bestemte meg for at her skal det jaggumeg våres!

For meg betyr vår hagearbeid – nærmere bestemt kjøkkenhagearbeid. Jepp – jeg er bitt av kjøkkenhagebasillen – eller ”katt-og-kaniner-og-småbruk-på-Høland-basillen” som noen vil kalle det… Jeg sikler over blogger som beskriver hvor idyllisk det er med høner i forstadshagene, og hvor ufattelig miljøvennlig og sunt det er å kunne hente egg fra sin egen hage! Jeg har til og med kjøpt bøker som beskriver hvor enkelt hønsehold er. Jo da – sikkert. Det er bare det at jeg er så ufattelig klønete når det kommer til hammer og sag, og min kjære hobbysnekker holder for tiden på å sette i stand et helt hus, så jeg tror kanskje ikke at en forespørsel om å bygge et hønsehus i hagen hadde falt helt i god jord akkurat nå, for å si det sånn…

Så foreløpig blir det med drømmen. Men kjøkkenhagen har jeg i hvert fall planer om å utvide i år! Det skal bli terrasser har jeg bestemt. Pallekarmer som stables i høyden og gangstier i mellom, dekket med opphakket kvist fra eget villnis som trenger sårt til en opprydning! Pallekarmer er helt genialt, har jeg erfart. I fjor ble disse enkle plankebitene, som selv klønete meg klarte å sette sammen, for første gang introdusert i hagen. Iberiasneglene var ikke så begeistret, for å si det sånn. En – null til meg i denne omgang! Her er forresten et bilde som viser hvordan dette kan se ut i en idyllisk hageverden:

Det er riktignok ikke helt sånn det ser ut hos meg, men, men... I fjor prøvde jeg meg for første gang på nye planter i pallekarm-bedene mine. Alle fortalte meg hvor utrolig enkelt det var å få grønnkål til å trives! Og grønnkål er jo den nye kokte asken, for den som husker tilbake til 70-tallets store helsetrend… Vel – jeg har sikkert bare ikke så veldig grønne fingre, for min grønnkål var det eneste sneglene så ut til å ville ha, så de stakkars små spirene som kom opp av jorda, ble stort sett oppspist før de fikk sjansen til å slå ordentlig rot. Ok da – så vant sneglene et par slag de også… Men de få plantene som faktisk overlevde snegleattakket, ville liksom ikke helt trives de heller… Kanskje de sørger over de falne artsfrendene sine, tenkte jeg først, men så innså jeg at det kanskje var andre årsaker til det puslete utseendet. Sent på høsten var det en velmenende sjel som opplyste meg om at grønnkål var veldig næringskrevende. Så; for lite gjødsel, kanskje? Og så jeg som trodde at egenkompostert jord var gjødsel god nok… 

Jeg har for lengst bestemt meg for at jeg er alt for gammel til å bare gjøre ting som jeg behersker, men noen ganger blir jeg utålmodig og skulle ønske at jeg mestret alt dette nye mye fortere enn jeg gjør! Men jeg har altså planer om å gyve løs i år igjen, og gleder meg stort til telen går ut av jorda, for da vil du finne meg i hagen for det meste. Kanskje jeg husker å ta noen bilder av "idyllen" også i år? I så fall kan det jo hende det kommer noen egenproduserte bilder av hageprosjektet i et senere blogginnlegg...