Hagefliser og fiskekaker.

I dag har det tidvis vært en ganske munter stemning her i heimen. I går skrev jeg om mitt forsøk på å lage spenstige hagefliser etter hukommelsen. Det innbefattet et par gjøremål jeg aldri før har prøvd meg på. En av dem var å blande sement. Jeg hadde i forkant spurt min kjære om han hadde en pose med mørtel stående, eller om jeg måtte skaffe meg dette på egen hånd. Velvilligheten selv som han er, viste han meg ned i kjelleren hvor det stod en papirpose med mørtel og forklarte meg at jeg måtte lese på posen hvilket blandingsforhold det skulle være mellom mørtel og vann, og at det var litt som å blande melis og vann - med andre ord; det er utrolig hvor lite vann du trenger i forhold til det du tror. I det vi skulle til å gå opp fra kjelleren igjen, dro han opp et slags merkelig instrument med en lang stang på, og forklarte at "dette er den du bruker til å røre med".

Jeg nikket og smilte og merket meg at det også stod en mørtelspade i samme spann - han har orden i sysakene min mann - det skal han ha! Jeg vet ikke i hvilken grad jeg har utlevert min kjære på nett, men han er altså noe av en perfeksjonist. Det har sine helt åpenbare fordeler, men det kan også være noe av en utfordring for sånne som meg, som liker å sette i gang prosjekter uten å tenke noe særlig på forhånd, og så heller lære underveis. Han foreslo for eksempel at jeg burde regne ut flateinnholdet på rabarbrabladet jeg hadde tenkt å bruke som mal, og så legge på hvor tykt lag med sement jeg ville ha (han mente det burde være ganske tykt - 4 - 5 cm, minst) og så regne ut hvor mange kubikk sement jeg måtte blande opp.

Vi har nå vært gift i 26 år. Det er mye takket være at vi bærer over med hverandres særheter og er høflige med hverandre. Med andre ord; jeg nikket til rådet hans og smilte pent, mens jeg inni meg tenkte sarkastisk "Yeah - that's gonna happen!"

Tilbake til sementblandingen som jeg foretok mens min kjære var trygt av gårde på jobb: Jeg satte brillene på min nese, for bedre at kunne lese bruksanvisningen på posen nede i en mørk kjeller... Etter å ha kastet et raskt blikk på den og sett at oppskriften forutsatte bruk av hele posen, og dermed ville innbefatte et regnestykke igjen (du har gjettet det - jeg kan ikke fordra matte!) bestemte jeg meg ganske kjapt for å kjøre på med melis-metoden - det vil si å helle en passe mengde sement i bøtta og fylle på med litt vann om gangen på slump. Det funket det, selv om jeg ikke ante hvor mange liter (eller kubikk) jeg trengte...

Nå kommer jeg endelig til det punktet som gjør at jeg fortsatt er lattermild: Jeg dro fram den merkelige røregreia og stappet den ned i bøtta og rørte i vei. Ikke var den noe god å holde i, for skaftet var langt og tynt og av metall, og dingsen nede i enden var rund med en merkelig vridd metalldings inni. Den ser omtrent sånn ut:

 Dersom denne bloggen blir lest av noen som har gjort dette før, eller har bare ørlite grann mer teknisk innsikt enn meg, så har dere antakeligvis begynt å le allerede! Det var i hvert fall det min mann gjorde da han kom hjem og hørte hva jeg hadde gjort. Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn, for til slutt fikk han fram mellom hikstene: "Den skal jo monteres på en elektrisk drill!" Lærdom nr 1...

Men jeg fikk det til, da - på min happy-go-lucky-måte. I morges var nysgjerrigheten så stor at jeg måtte ut og se hvordan det hadde gått med prosjektet mitt. Jeg fjernet presenningen, snudde den ene flisen forsiktig og fjernet rabarbrabladet, og Eureka! Jeg stod med en liten, men åh, så fin flis i mine stolte hender!

Da jeg løftet flis nummer to, gikk det imidlertid skikkelig galt - eller ingen døde altså, men flisen knakk i ganske mange stykker. Lærdom nr 2: Jeg bør nok ha minst 4-5 cm tykt lag med sement. Hm...? Har du hørt det før, sier du? Njæh... jeg kan ikke forstå det...? Den største flisen jeg lagde hadde hønsenetting inni som armering, og den overlevde også. Foreløpig ligger de og tørker, og er altså ikke tatt i bruk ennå, så det gjenstår å se hvor mye bruk de tåler å utsettes for, men at jeg har planer om å lage flere - det er i hvert fall helt sikkert!

Bare se så flotte de ble, da - de to som er hele, altså:

For de som lurer på hvor fiskekakene fra overskriften kommer inn - så kommer forklaringen her:
I morges kjørte vi ut til Tanangerbrua og kjøpte sei til 20 kroner kiloet. Så resten av denne vakre dagen har jeg tilbragt på kjøkkenet, hvor jeg har renset og skåret opp fisk og laget fiskekaker. Jeg håper mormor er stolt av meg...