Maisdyrking og erfaringer

Jeg forsøkte meg for første gang på å dyrke mais i fjor, og det var ingen suksess. Men nå var da også sommeren 2017 den våteste og kaldeste i manns minne, så jeg bestemte meg for å gjenta forsøket i år. Ettersom denne sommeren klimatisk har liknet langt mer på forhold som er optimale for maisdyrking, er jeg glad jeg tok det valget!

Jeg har sådd 2 typer mais - begge såkalte plantearv-sorter, det vil si sorter som er gamle, og som ikke er hybridisert, altså sortene som er foretrukket av det industrialiserte landbruket. De to typene ble sådd i hver sin pallekarm, med god avstand mellom dem, for å hindre krysspollingering.

Det viser seg at de to typene har ganske forskjellig vekst, både med hensyn til høyde og vekstrate.

Jeg har for øvrig fått flere spørsmål om hvorfor jeg har nummerert kassene i kjøkkenhagen min? Dette er et godt eksempel på hvorfor det er nyttig. Det jeg driver med er jo i bunn og grunn en slags forsøkshage - jeg tester ut forskjellige vekster og dyrkningsmetoder, og lærer underveis både av feilene jeg gjør, og av det som fungerer bra. Da er det nyttig å huske hva som ble sådd hvor, og det gjør jeg ved hjelp av nummerering og et enkelt excel-ark.

I kasse nr 14 satte jeg ut småplanter av trefarget indianermais den 8. mai. De ble sådd innendørs 9. april. Denne typen har vokst raskest, men har også vist seg å være den laveste sorten.

Trefarget indianermais, omtrent 1,50 meter høy, i blomstring. 

Tydelige ører av maiskolber. 

Det blir nok kolber av dette, ja! 

Den andre sorten er også en plantearv-sort, og den kalles "Lyse glassmais". Den skal ha ganske spennende farger - på bilder ser de nesten ut som glassperler i de mest uventede farger, som lilla og lyseblå. Ganske sært, med andre ord, men alt for spennende til ikke å prøve for en sånn som meg!

Denne typen har imidlertid tatt mye lengre tid å modnes. Den ble sådd innendørs 10. april, altså dagen etter den andre sorten, men ble ikke satt ut før 18. mai. Den har vokst noe saktere enn den andre sorten, men har også blitt langt høyere. Det er først nå den har begynt å danne blomster, når høyden har nådd omtrent 2 meter.

Med tanke på de klimatiske forholdene her på sør-vestlandet, holder jeg foreløpig en knapp på indianermaisen, både med tanke på vindforholdene, som av og til kan være ganske heftige her langs kysten, og ikke minst vekstsesongen, som later til å være noe kortere for indianermaisen.

Lyse glassmais i selskap med squash.

Her vises den aller første blomsten. 

Her er blomsterknopp nummer to. 

Denne sorten har altså så vidt begynt å blomstre, og jeg har ennå ikke sett noe til danning av maiskolber. Meteorologene spår imidlertid at sommeren skal fortsette, så håpet er jo fortsatt at det kan bli maiskolber på denne også, før sesongen er over.

Tomatsorter og erfaringer.

Jeg har hatt drivhus i et par år nå, og har prøvd meg litt på dyrking av tomater. Jeg er nysgjerrig av natur, så jeg har alltid lyst til å prøve noe nytt. Spennende tomatsorter er en av tingene jeg har prøvd noen ganger. Dessverre er det ikke alltid at smaksopplevelsen står i forhold til forventningene.

I år har jeg fem sorter tomater, hvorav fire er nye av året. Den ene sorten, "Golden delight", er en avlegger av en plante jeg fikk i fjor av en bekjent. De fire andre heter "Blue beauty", "Cour de Antan", "Russian Orange Oxheart" og "Princess of the night". Den siste er en svart cherrytomat, som foreløpig nesten ikke bærer frukt i det hele tatt.

"Russian Orange Oxheart" derimot bærer store, flott utseende oransje tomater med en litt spennende fasong. Dessverre er de fullstendig uinteressante på smaken. De er helt uten frø inni, og smaker nesten bare vann. Disse vil jeg definitivt ikke dyrke flere ganger. Smakløse grønnsaker gidder jeg ikke bruke tid og energi på, selv om de ser aldri så spennende ut!

Store, fine tomater...

...men dessverre helt intetsigende på smaken! 

Jeg har heldigvis ikke bare negative erfaringer med årets valg av tomatsorter. "Blue beauty" svarer til forventningene og vel så det! Tomatene har en flott lilla-sort farge nærmest stilken, og så blir de rosa-røde på undersiden når de er modne. Smaken er fortreffelig - søt og god. Absolutt verdt en ny sesong her hos meg. Buskene bærer også ganske godt med frukt og mange av tomatene oppnår en ganske god størrelse.

Blue beauty, halvmoden på busken.

Blue beauty sammen med andre sorter. Undersiden er nå blitt rosa. 

"Cour de Antan" bærer ikke like godt som de to overnevnte, men smaken er bra. Ikke veldig utpreget, men ren og god tomatsmak. Jeg er litt usikker på om jeg vil fortsette med denne.

"Princess of the night" blir nok ikke gjentatt - uansett hvordan smaken blir nå de modnes. Mest av alt fordi den later til å være vanskelig å dyrke fram. Jeg har hatt problemer med den helt siden frøstadiet. Først ville nesten ingen av frøene spire, så døde småplantene en etter en, og til slutt står jeg altså igjen med en enslig plante som riktignok har vokst seg stor med mye bladverk, men altså nesten ingen frukter. Denne er kanskje bedre egnet for varmere klima?

"Princess of the night" - en av to klaser.

Innhøstingstid

Juli måned pleier å være høysesong for innhøsting i hagen. Men i år slår det alle rekorder! Den varmeste sommeren i manns minne har så langt bare vært positivt for fruktbarheten i hagen min. Plenen begynner å se litt stusselig ut, men så er det heller ikke den som får vann nå når kommunen har lagt ned vanningsforbud. Da bærer jeg rundt vannkannen til kassene mine, og takker høyere makter for at jeg har lært litt om alle fordelene med jorddekke. De viser seg å stemme, alle som en! I tillegg til alle fordelene Sara Bäckmo skriver om i innlegget sitt, holder også jorddekket på fuktigheten i jorda. Så vanning gjøres om ettermiddagen, eller kvelden, etter at solen har forsvunnet, og lat som jeg er, har jeg neppe vannet mer enn en gang i uka.

Nå gir latmannshagen min så mye avkastning at jeg sliter med å få brukt opp alt sammen selv. Under er et lite utvalg av ting jeg dyrker på bybruket mitt.

Dagens fangst fra hagen.

De nye hønene jeg hentet for et par uker siden har akkurat så vidt begynt å verpe, så i morges hentet jeg 2 nusselige, små egg fra verpekassen i hønsehuset. Eggene blir normal størrelse etter hvert, men akkurat de første som kommer er nok 4 minutters egg, tenker jeg...

Mine to brune egg, sammen med et hvitt fra
butikken for sammenlikningens skyld. 

Jeg legger ved noen bilder jeg tok i dag, for å vise hvor frodig en mangfoldig hage kan se ut selv i tørkeperioder som den vi er inne i nå for tiden:

Blomkarse, grønnkål og ringblomster i skjønn forening. 

Sukuma Wiki og ringblomst. 

Maisen er i ferd med å modnes. 

Palmekål, rød grønnkål og blomkarse. 

Spiselige blomster - godt både for oss og humlene! 

Bladbeter er dekorative, i tillegg til å smake godt og være sunt. 

Det begynner også å modnes i drivhuset etter hvert. Tomatene liker godt varmen, men skal få lov til å henge på busken litt til før jeg høster dem...

Russian Orange Oxheart. 

Blue Beauty. 

Jeg har fjernet riset til sukkerertene, ettersom de var ferdige med å bære og begynte å gulne. Riset bar jeg inn til hønene som hadde festdag! Nå har jeg imidlertid sådd nye erte-planter og bønner som snart skal settes ut. På den måten vil jeg nok få sukkererter til et stykke ut på høsten. Det er lurt å så flere ganger i løpet av sesongen.

Klatrebønner "Blauhilde" til venstre og sukkererter til høyre. 

For fire dager siden høstet jeg inn potetene jeg hadde på en liten åkerlapp ved siden av drivhuset mitt. Det ble 12,5 kilo poteter av aller beste kvalitet ut av den vesle jordlappen. Sorten heter Aksel og har rødt skall. Potetene er melne og egner seg godt til potetstappe, for eksempel. De små potetene skal stekes i ovnen med salt, olje og urter og brukes til grillmat senere.

Potetåkeren like før innhøsting. 

Barnebarnet hjelper til med å legge potetene i kassen... 

Etter et par dager satt jeg ned gresskarplanter på det samme stykket. De har stått i brukte oljekanner til nå, men trengte å komme i jorda nå, da de allerede hadde begynt å blomstre. Et par av dem fikk litt hard medfart i omplantingsprosessen, men jeg satser på at de kommer seg.

Gresskarplanter med jorddekke. 

Til slutt kan jeg glede meg over at tørken heller ikke har vært noe kjekt for den fryktede iberiasneglen. Den har vært så og si fraværende i år. Så selv om bøndene har det vanskelig (og det skal man ta på alvor!) så er det aldri så galt at det ikke er godt for noe...

Kort om høner i hagen.

Jeg har tidligere skrevet om det å holde høns i villahager i bystrøk, blant annet her, så nå vil jeg bare kort gjøre rede for hvordan jeg gjør det, sånn rent praktisk.

Jeg er tilhenger av å tukle minst mulig med naturen. Derfor får hønene mine stort sett være i fred og passe seg selv i innhegningen sin. De har naturligvis alltid tilgang på rent vann og fór, men for det meste så stuller de rundt i garden og roter i jorda etter småkryp, sandbader i den tørre jorda under huset, eller spiser ugress og hageavfall som jeg slenger inn til dem nå og da.

Inni huset har jeg det mange kaller for "talle" - eller i hvert fall en avart av det. Det går kort fortalt ut på å dekke bunnen av huset med en blanding av sagflis og tørr skogbunn. Skogbunnen henter jeg selv i et skogholt ikke langt fra der jeg bor. Det er best å finne et sted hvor det er en blanding av løvtrær og grantrær, har jeg erfart.

Når tretoppene ser slik ut, er skogbunnen optimal. 

Plastpose og hagehansker er
lurt å ta med. 

Skogbunnen tømmes inne i huset...

...og fordeles utover med en rive. 

Med noen dagers mellomrom roter jeg rundt i massen, slik at møkka blandes inn i det tørre. På denne måten er det alltid tørt og fint inne i huset, og det lukter ikke i det hele tatt - i høyden en lett duft av skog. De fleste som har vært i nærheten av større hønsefarmer vet hvor stram lukten kan være, så jeg har fått mange overraskede kommentarer fra besøkende angående mangel på dårlig lukt.

På denne enkle måten lager hønene sin egen gunstige bakterieflora, som holder farlige bakterier på avstand - omtrent på samme måte som vår egen tarmflora fungerer, for dem som har lest den usannsynlige bestselgeren "Sjarmen med tarmen". Mine høner har ikke problemer med hverken lus, eller andre sykdommer som hønebesetninger kan være rammet av.

Hver dag stikker jeg ut og henter eggene som de har lagt, og sjekker vann- og fórbeholdningen. Det tar omtrent 5 minutter. Hvis jeg skal reise bort får jeg naboer eller venner til å se til hønene. Betaling får de i form av nylagte egg. Det er aldri vanskelig å finne hønepassere!