tirsdag 9. desember 2014

Mer om jordskokk


I dag, 5. desember 2014 anså jeg den andre jordskokksorten min for å være høsteklar. Hva denne sorten egentlig heter har jeg så langt ikke vært i stand til å finne ut av. Den har ikke blomstret i det hele tatt, og stengelen ble veldig kraftig, og planten ble mer enn 2,5 meter høy.


Alle bladene var visnet helt ned, 
og stengelen begynte å se ganske tørr ut.

Nærbilde av stengel. 


Var veldig spent på hvor stor avling jeg ville få på den, for den andre jordskokkplanten jeg høstet - mer om det her - ga en avsindig stor avling, så jeg turde ikke håpe på at den andre skulle være like fruktbar.

Det så imidlertid ganske lovende ut da jeg vippet opp jordklumpen rundt planten:

Fine, røde knoller kommer til syne. 

Denne sorten har mer velformede knoller enn den andre typen jeg har (Dagnøytral), og er dermed lettere å bruke uten at for mye går vekk i skrelleprosessen, noe som absolutt er en fordel. Fargen på skallet er rødlig, og den likner dermed mer på de sortene man får kjøpt i butikken. Jeg veide denne avlingen også, og kan meddele at en knoll på ca 50 gram ga en avling på 2,75 kilo. Altså noe mindre avling enn den andre sorten, men jeg kan vel neppe klage på mer enn 50-fold utbytte...

2,75 kilo jordskokk fra egen hage. 

Knollene kan brukes til mye forskjellig. Foreløpig har jeg laget jorskokksuppe med bacondryss, jordskokkpurré servert med klippfisk, samt ovnsbakte jordskokker. For den som setter pris på den særegne smaken av jordskokk (jeg elsker den), er det ingen grunn til å ikke plante jordskokk i hagen, hvis du har anledning og plass. Etter hva jeg forstår har den i tillegg lavere glykemisk indeks enn for eksempel poteter, så for dem som lever på lavkarbo-kosthold, er den et glimrende tilskudd til kosten.


Litt historie helt til slutt: Jordskokk kommer, i likhet med poteten fra Sør-Amerika, og den har vært dyrket her til lands lenger enn poteten. Første skriftlige omtale av planten i Norge er fra 1694 (se lenke her) I mange år var den nesten helt ute av bildet, men i de senere årene har knollen fått en slags renessanse igjen, og godt er det!