September 2016 - tilstandsrapport fra kjøkkenhagen

Jeg synes noen ganger det er morsomt å se tilbake på de tidligste innleggene i denne hagebloggen. Det er da jeg ser hvor bratt læringskurven egentlig har vært. Jeg fikk lyst til å poste et par "før og etter-bilder" for å vise utviklingen som har skjedd de siste 3 årene. Bildene er tatt omtrent fra samme sted:

Kjøkkenhagen våren 2013.

Kjøkkenhagen høsten 2016. 

Vi har nå akkurat lagt bak oss noen riktig fine og varme sensommerdager, noe som føltes som vel fortjent etter en heller våt og kjølig sommer. I dag kjenner jeg imidlertid et velkjent høstlig drag i luften og innser at det er på tide å få hvitløken i jorda. Jeg tok vare på nesten alle hvitløkene jeg fikk av en venn i fjor, for å formere dem opp. Elefanthvitløken fikk jeg av Tone Lise som har en artig hageblogg du kan lese her. 34 fedd ble satt i bedet på bildet under:

Bed som er dekket med kompost fra hønsegården,
samt et lag med gressklipp som jorddekke. 

Jorddekking har for øvrig vært årets store eureka-opplevelse! Se mer om det i dette innlegget. Til våren skal jeg sette ned forkultiverte småplanter av forskjellige grønnkålsorter mellom rekkene med hvitløk. Og så skal jeg altså huske å gjødsle dem...

Ellers har jeg høstet ferdig både sukkererter, buskbønner og brekkbønner og de siste belgene som nå henger på busken har jeg tenkt å la henge til de er utvokste, så jeg kan ta frø av dem og bruke til neste år. Blauhilde-bønnene blir høye og trenger noe å klatre i. Til neste år skal de få litt bedre plass og mer stativ å klatre på.

Nesten ferdigvokst belg av sorten
"Blauhilde"

"Blauhilde er en høyvokst og veldig
god bønnesort. Mørk lilla på fargen
når de er rå, men de blir grønne når
de kokes. Lette å dyrke - anbefales! 

I år har jeg også prøvd meg på mini-indianermais og plantene ser ikke så aller verst ut på størrelsen. De ble sådd direkte i kassen den 6. mai, men til neste år tror jeg at jeg må så dem innendørs for å rekke å få dem ferdige før høsten setter inn for fullt.

Maisen blomstrer, men om det blir
kolber på den er heller usikkert... 

Jeg har anlagt en veldig urban kjøkkenhage, og innser at den ser ganske ryddig og "strigla" ut. Jeg har virkelig sansen for hager som har et mer naturlig og litt "rufsete" preg, men hos meg har det altså blitt litt sånn "pertentlig" og da er det antakeligvis det som passer best for meg. Imidlertid elsker jeg det når naturen bare finner seg et sted å slå seg ned, selv om jeg i utgangspunktet ikke tenkte det skulle vokse noe akkurat der:

Her har en blomkarse slått rot på
utsiden av pallekarmene mine.
Den får stå i fred... 

Jeg har i mange år hatt en humle som vokser nesten mens du ser på den! Den dør ned og kommer opp på ny fra roten hvert eneste år, og uansett hva jeg gjør med den, så later den til å trives. Den har ingen annen funksjon i hagen min enn å bidra til at det ser frodig ut - men den jobben gjør den til gangs!

Kålmøllen spiste opp hele ruccolaavlingen min i sommer, noe som har gjort at vi har spist mindre salat fra hagen enn i fjor. Imidlertid lærte jeg av Skilnadens trädgård at man bør fortsette å så langt ut i sesongen - ja, faktisk helt ut i september! Nå bor hun riktignok litt lenger syd enn meg, men klimaet her på sørvestlandet kan nok likne litt på det i syd-Sverige. Jeg sådde i hvert fall en ny omgang med ruccola og en sort asiatiske bladgrønnsaker og de har jeg faktisk spist av i et par uker allerede!

Ruccolaen til høyre er den vi har spist mest av til nå. 

Bedet som ligger rett ved siden av det nyoppførte og nesten ferdige drivhuset har fått hard medfart i sommer - naturlig nok. Selv om min kjære har fått beskjed om å trå forsiktig i bedet og prøve å tenke på Einar Skjæråsens "spede spirer lyt får stå", så har selvfølgelig plantene nærmest drivhuset måttet vike for det lenge etterlengtede byggverket. Men etter at jeg begynte å gjødsle grønnkålen, ser den faktisk ut til å komme seg og står nå frodig og fin, om enn litt småvokst til å være så sent i sesongen:

Fire sorter grønnkål og ringblomster. 

Årets læringsutbytte, oppsummert.

Jeg skriver, som tidligere nevnt, denne hagebloggen mest for min egen del, men hvis noe av det jeg lærer kan være til nytte for andre hageentusiaster, så er det hyggelig. For hver sesong som går, føler jeg at jeg lærer noe nytt, og i år føler jeg nærmest at jeg har tatt et kvantesprang i forståelse for hva som skjer i jorda når jeg dyrker forskjellige vekster. Kombinert med egne erfaringer, leser jeg også mye om permakultur og har hatt flere eureka-øyeblikk! Jeg kan anbefale boka "Gaia's garden" som en innføring i permakultur for den som er interessert.

Helt på tampen av sesongen (nærmere bestemt 14. august) fikk jeg tilgang til brennesle og bestemte meg for å lage neslevann til å gjødsle plantene mine med. En bærepose med nesler ble lagt i en bøtte og tynget ned med en murstein. Så helte jeg vann over og tilsatte en dæsj med Molkosan, som er melkesyrebakterier i flytende form. Dette har jeg ikke prøvd før, men jeg har fått noe neslevann tidligere av en venninne og det stinket noe aldeles forferdelig! Et eller annet sted leste jeg at det skulle hjelpe på lukten å tilsette melkesyrebakterier, så da prøver jeg det.

Etter tre ukers gjæringsprosess kan jeg konstatere at det ikke hjelper på lukten å tilsette melkesyrebakterier! Det lukter død og fordervelse, men skal ifølge forståsegpåere gjøre plantene svært godt. Dette attesteres av Datsja som er en hageblogg jeg følger med stor interesse - anbefales!

Jeg har for øvrig nok en gang klart å undergjødsle grønnsakene mine - ikke minst grønnkålen. Dette har to årsaker: Først ble plantene angrepet av kålmøllen som invaderte hele landet på forsommeren. Det gikk hardt utover de stakkars kålplantene, og en stund regnet jeg dem nærmest for tapt, og da er det jo ingen vits i å gjødsle, liksom... Deretter har det regnet jevnt og trutt hele sommeren gjennom, og det føles liksom litt "feil" å gå rundt med en vannkanne med uttynnet neslevann mens det bøtter ned rundt meg! Det er imidlertid sånn at jeg må legge meg til en vane med å gjødsle plantene en gang i uken - ikke sporadisk et par-tre ganger i løpet av sommeren, slik jeg har gjort!

For øvrig har jorddekking vært årets slager, og det skal jeg definitivt gjøre mer av! De plantene som har fått jorddekke har utviklet seg betydelig bedre enn de som har stått i vanlig jord, uten jorddekke. Ifølge boka "Gaia's Garden" er årsaken at når jorda blir dekket, stimulerer det framvekst av gunstige bakteriekulturer i det øvre jordlaget, og det er disse bakteriene som løser opp de viktige næringsstoffene som plantene trenger for å vokse, og gjør dem tilgjengelige for plantene. Dette var ny kunnskap for meg!

Ellers skal jeg nok fortsette å så lenger uti sesongen til neste år også. Det finnes en svensk kvinne som har bloggen "Skillnadens trädgård" som er helt fantastisk! Jeg har sittet mang en regnfull dag og sett på hennes youtube-kanal om såing sent i sesongen og en hel masse andre nyttige tips.

De afrikanske kålplantene (Sukuma Wiki) jeg sådde i juli måned vokser fint og jeg høster stadig blader av den, noe som gjør at den kanskje ikke ser så veldig frodig og vakker ut, men det er jo heller ikke hovedhensikten med kjøkkenhagen min. Kålen er for øvrig meget velsmakende, så den skal definitivt sås igjen til neste år.

Sukuma Wiki-kål i juli.

Sukuma Wiki-kål i september.

Når det gjelder paprika, som jeg sådde for første gang i år, så er erfaringene heller blandet. Paprikafrø ble sådd innendørs 21. februar, og satt ut i drivskapet på sørveggen en måned senere. Der har de stått og vansmektet i varierende temperatur og så langt (6. september) har jeg ikke kunne høste så mye som en eneste paprika, selv om buskene riktignok bærer noen få kart. Det tyder nok på at jeg virkelig trenger det drivhuset!

Paprikakart - blir de noensinne
modne, mon tro...? 

Litt bedre har det gått med tomatene som ble sådd på samme tid. Jeg flyttet to av tomatplantene utendørs da jeg pottet dem om i større potter i slutten av juni, men tomater på friland kan jeg trygt glemme i Stavanger! De som har stått i drivskapet har båret sånn passe med tomater. Til neste år har jeg tenkt å prøve ut noen andre sorter, for jeg synes ikke smaken på de små busktomatene jeg hadde i år var så veldig fantastiske...

Det har blitt et par kilo med cherrytomater i løpet av sesongen. 

Jeg sådde også en håndfull gresskarfrø i mai, nærmest som en innskytelse, da det gikk opp for meg at komposten jeg trodde måtte etterkompostere et år, viste seg å være fin allerede i mai. De ble altså plantet direkte ut i komposthaugen, som består av en blanding av matavfall fra husholdningen og strø fra hønsehuset. Komposthaugen ligger helt nord i hagen, opp mot et nordvent gjerde, og til å begynne med fikk plantene ganske godt med sol. Men i løpet av sommeren har det altså gradvis reist seg et drivhus foran haugen, så nå spørs det om ikke plantene får alt for lite sol til å bli ferdige - i den grad vi kan snakke om sol her i dette begredelig, vasstrukne Vestlandet, da! (Sukk...)

Gresskarplante i komposthaug. 

Bittelite gresskar i september... 

Allerede nå har jeg store planer for neste sesong: Da skal jeg så gresskar i bedet som ligger på sørsiden av det nyoppførte drivhuset. Der regner jeg med at de burde ha en litt større sjanse til å vokse seg ferdige - i hvert fall hvis jeg husker å gjødsle dem nok!

Poteter - årets suksesshistorie!

I år prøvde jeg meg på et lite eksperiment - poteter i pallekarm! Jeg fikk en håndfull økologiske butikk-kjøpte poteter som hadde begynt å spire, og ettersom jeg bor veldig langt fra nærmeste potetbonde, tok jeg sjansen på å sette dem. Det var bare 11 stykker, så jeg fikk akkurat plass til dem i en av pallekarmene mine. Som før nevnt, har jeg en såkalt "latmannshage" - det vil si at jeg i sin tid satte pallekarmene rett oppå gressplenen, med ugressduk under og fylte dem med jord. Det betyr at ingenting jeg planter i dem kommer lenger ned i jorda enn til ugressduken på toppen av plenen. Jeg regnet ærlig talt ikke med at dette ville være noen suksess, men tenkte - skitt, la gå!

Våren kom relativt tidlig i år, og allerede 18. mars var potene satt. Full av optimisme og våryrhet ventet jeg på at de første spirene skulle komme opp. Og en måned senere dukket de første små bladene opp av jorden. Akkurat i tide til å få vinterens siste frostnatt på seg! Det medførte at de små potetspirene frøs ihjel, ble sorte og forsvant. Nå var jeg i hvert fall ikke optimist med tanke på utfallet av poteteksperimentet!

Men etter enda noen uker dukket det sannelig opp nye spirer og denne gangen kom de opp. Etter en stund dekket jeg jorden med litt kompost og noe gressklipp, ettersom det var vanskelig å hyppe i den vesle kassen. Potetriset ble  til slutt så høyt at min kjære måtte sette opp støttepinner, så det ikke skulle legge seg utover hele grusgangen mellom kassene:

Høyt potetris i pallekarm. 

Potetene ble jo satt lovlig tidlig, og blomstret utover juni og juli måned. Blomstene forsvant, og den 30. juli klarte jeg ikke holde meg lenger. Potetriset var fortsatt grønt og fint, det var ikke  antydning til tørråte, på tross av den våteste sommeren i manns minne! Likevel fjernet jeg forsiktig riset fra omtrent halve kassen og rotet så ned i jorda, for å se om det ble noen avling. Skal jeg si jeg ble forbauset da jeg plukket opp de største og fineste potetene jeg noen gang har dyrket!

5 kg økologiske nypoteter av ukjent sort. 

Tre dager senere tok jeg opp resten og kunne fornøyd konstatere at anslagsvis 1,5 kg gamle, spirte poteter ga meg 10 kg flotte, store og veldig gode poteter tilbake. Jeg har nå spist dem både ovnsbakte, stekte, kokte og som potetmos og de smaker like godt til alt sammen. De er litt fastere og ikke så melne som Kerrs Pink, men er tørrere enn mange av potetsortene vi får kjøpt i dag. Rødt skall og hvite inni. Vanskelig å finne ut hvilken sort jeg har fått tak i, men jeg kan gjette på at det kanskje kan dreie seg om enten "Mozart" eller "Aslak" som begge er relativt nye sorter. Uansett er det verdt å ta vare på egne settepoteter og sette et større felt til neste år. De later til å være resistente mot tørråte.

Så over til det som ikke kan karakteriseres som en suksesshistorie: Vinterrug! Jeg har i to år sådd vinterrug i potetåkeren etter at potetene var tatt opp. Det så ganske lovende ut i starten:

Vinterrugen spirer fint allerede høsten 2015.

I begynnelsen av juni 2016 så åkeren slik ut. 

I fjor fikk hønsene rugen, og jeg hadde tenkt å gjøre det samme i år, men kanskje ta vare på halmen, som kan være fin å legge under jordbærene, for eksempel. Imidlertid har det regnet så avsindig mye i sommer, at rugåkeren nå i august er et heller trøstesløst syn!

Rugåkeren min i august...

Ved nærmere ettersyn, tror jeg ikke at jeg skal gi kornet til hønsene, da aksene later til å ha blitt angrepet av sopp. Sopp gjør at korn utvikler mykotoksiner, noe som ikke er bra for hverken folk eller høns.

Nærbilde av kornaks med soppsporer (?)

Så, oppsummert kan man kanskje konstatere at klimaet her på sør-vestlandet ikke egner seg for korndyrking - særlig ikke i en villahage, kan man jo med rette bemerke... Poteter og jordskokk, derimot - det går det an selv for amatør-bønder som meg å få til!

Det blir definitivt jodrskokk i år også! 

For øvrig er det et munnhell blant jordbrukere at "de dummeste bøndene får de største potetene", og det kan det sikkert være mye sant i... Moro er det, lell!

Samplanting og "Back To Eden"

I går fikk jeg endelig somlet meg til å se en film jeg lenge har hatt planer om å se. Filmen heter "Back To Eden" og du finner en lenke til filmen her. Er du bare det minste interessert i hagebruk og bærekraftig livsstil, så anbefales det på det sterkeste å sette av en time og tre kvarter og se den!

Full av inspirasjon nærmest styrtet jeg ut i kjøkkenhagen min og innså at jeg har en laaaaang vei igjen å gå, før hagen min begynner å likne på den i filmen. Ikke minst så innser jeg at jeg har altfor lite treflis til å dekke jorden min med, så nå driver jeg og undersøker hvor jeg kan få fatt i litt større kvanta med opphakkede greiner og annet rent hageavfall. Det frister ikke å hente kompost fra kommunens anlegg, da dette er en blanding av matavfall og hageavfall og ingen vet egentlig hvor mye giftrester som finnes i den ferdige massen.

Jeg innså ganske raskt at min egen utålmodighet nok en gang var i ferd med å ta overhånd, så jeg bestemte meg i stedet for å renske opp i en av pallekarmene mine, som inneholdt restene av sukkererter som var ferdig høstet og nesten oppspist av snegler og insekter, samt noen neper som aldri overlevde kålmøllangrepet tidligere i sommer.

Kålmøllangrepne nepeblader...

Etter at restene av de gamle plantene var fjernet, satte jeg ned småplanter av Sukuma Wiki-kålen som jeg sådde 14. juni. Jeg har nå satt plantene rundt i litt forskjellige kasser sammen med forskjellige andre planter, for å se hvor de trives best. I denne kassen satte jeg også ned spirer av urten Artimisia Annua, eller søtmalurt, som du kan lese mer om her hvis du vil.

Sukuma Wiki til venstre og søtmalurt til høyre. 

Artimisia Annua på nært hold. 

På bildet over syns det kanskje også at jeg har strødd et lag med grovkompost over plantene. Den består av en blanding av kompostert matavfall og strø fra hønsehuset og det er ganske grove biter med treflis og annet organisk materiale i den. Jeg håper at laget vil ha en tilsvarende effekt som den "mulch'en" bonden i "Back To Edden" bruker på åkrene sine. Mulch er for øvrig et ord jeg sliter med å finne et godt, norsk ord for. Jeg kan forklare hva det er: Det er en organisk masse som kan bestå av gressklipp, strå, treflis, blader, etc. som legges rundt planter for å holde på fuktigheten i jorda, samt hindre ugressvekst og isolere planterøttene mot frost. Det er ikke det samme som dekkbark som man får kjøpt på hagesentre.

Hele pallekarmen er nå fylt med kål og søtmalurt som skal
ha en gunstig effekt på hverandre. Vi får se... 

Til kvelden vil jeg strekke over fiberduken som synes i bakkant av bildet, for å beskytte plantene mot en katt som har lagt seg til den uvanen å gå på do i pallekarmene mine...

For øvrig ser nå kålmøllangrepet ut til å være under kontroll. Det er svært få møll igjen i hagen nå. Jeg leste nettopp at snylteveps er en naturlig fiende av kålmøll, men at man må ha blomster i hagen for at snyltevepsen skal komme på besøk. Kanskje like greit at grønnkålbedet mitt ser slik ut, da:

Blomster, kål og bokhvete i skjønn forening. 

Jeg fjernet også noen av de høyeste bokhveteplantene som skygget for kålen, og ga plantene et lag med den før nevnte grovkomposten, så får vi se om de kommer seg utover sensommeren.

Småvokst grønnkål med nytt jorddekke. 

Sommerens grøde.

Det er ikke tvil om at kjøkkenhagen fortsatt gir oss mye glede og, ikke minst, mat! Selv om deler av avlingen gikk tapt på grunn av kålmøllinvasjonen tidligere i sommer, er det fortsatt mye igjen til oss. Jeg har også lyttet til råd fra andre hageeiere og sådd ny omgang med kålplanter og ruccola nå midt på sommeren, som jeg håper skal forsyne oss med grønne godsaker til langt utpå høsten.

Tomater har jeg forsøkt meg på et par år nå, og i år ser det ut til at de faktisk blir modne utendørs - hurra!

Rødmende tomater.

I år sådde jeg to typer tomater - den ene var en busktomat og den andre var frø fra de hjertetomatene jeg tok med meg hjem fra Japan for et par år siden. Plantene har stått ved siden av hverandre i drivskapet mitt og har helt sikkert blitt bestøvet på kryss og tvers! Sånt kan det bli artige fasonger ut av. Disse tomatene mine er ganske sikkert ikke så salgbare, men jøje meg så gode de er på smaken! 

Morsomme tomater med god smak! 

Jeg har jo også to sorter mynte som brer seg slik bare mynte kan, samt en del andre urter som jeg bruker mye i matlagingen. De fem hønene mine er flinke jenter som gir oss stort sett 4 til 5 egg pr dag. Vi bruker en del egg selv, og så er det hyggelig å ha noen til overs til venner og kjente.

Dette ble til urte- og potetfritata, med jordbær til dessert. 

I år er jeg spent på om det blir poteter på oss. Jeg satte noen ganske få stykker i en av kassene hvor jeg hadde bladbeter i fjor. Lauvet er kjempehøyt, men jeg har en mistanke om at det er litt liten plass for plantene å danne knoller i den kassen. Vi får se. Plantene ser så langt frodige og friske ut.

Potetlauvet ble så høyt at det måtte støttes opp med pinner! 

I år sådde jeg også aspargesfrø som jeg fikk av en venninne, og de ser så langt veldig lovende ut. Asparges fra frø kan ikke høstes av før det tredje året, har jeg hørt. Men etter å ha fått stå lenge og vel i drivskapet mitt, har de nå fått lov til å flytte utendørs i bedet langs sydveggen av huset vårt, hvor jeg håper at de overlever vinteren. Da jeg satte dem ned, så jeg at de hadde utviklet ganske kraftige røtter allerede, så jeg krysser fingrene og håper de titter opp igjen til våren!

Asparges langs sydveggen av huset. 

Jordskokk har også vært en ubetinget suksess. Jeg har mest av sorten "Dagnøytral" som er godt egnet for våre breddegrader og den har så langt gitt enorm avkastning. Flere hageeiere burde dyrke jordskokk, etter min mening. Plantene er dekorative, spesielt når de blomstrer med sine vakre, gule blomster. De er i liten grad utsatt for sykdom, trives i nesten alle slags jordtyper og er fulle av vitaminer og gode karbohydrater. Les mer om jordskokkens fortreffelighet her.

Jordskokkbedet mitt, med gressklipp som jorddekke. 

Det er empirisk bevist at det er en fordel med mangfold i hagen - både når det gjelder plante- og dyreliv. Det å dyrke flere forskjellige vekster ved siden av hverandre (såkalt samplanting) bidrar til å holde skadegjørere på et minimum, ved å dyrke planter som frastøter skadedyrene og ved at skadedyrene tiltrekker seg arter som lever av disse. I et sunt økosystem vil man alltid finne både det vi mennesker kaller skadedyr, men også nyttige organismer i et finstemt samspill som gjør at det blir nok mat til alle. 

Kålmøllinvasjon 2016...

Jeg er ganske sikker på at 2016 kommer til å gå over i historien som året for den store kålmøllinvasjonen! Alle kjøkkenhageentusiaster og kåldyrkere har fått med seg svermene av kålmøll som inntok landet på forsommeren, da den første varmebølgen fra kontinentet kom. Sammen med de varme luftmassene kom nemlig også kålmøll-svermer av bibelske proporsjoner!

Her er en lenke fra nrk om saken.

Nyhetsoppslagene har vært mange, men har kanskje gått under radaren til de fleste - ettersom nyhetene stort sett har vært fylt av innslag om fotball-EM, terroranslag og amerikansk valgkamp-sirkus. Det er litt synd at det er sånn, for dette er jeg redd for har ganske store implikasjoner for oss alle. Det handler nemlig om matproduksjonen vi alle er helt avhengige av.

Det har kommet flere indikasjoner på at de enorme mengdene kålmøll rett og slett skyldes store monokulturer - noe som har lagt grunnlaget for en unormalt stor oppblomstring av det som i utgangspunktet er et håndterbart skadeinsekt. Nyheter om at kålmøllen også mest sannsynlig er resistent mot sprøytemidler, burde få alarmklokkene til å ringe hos flere enn meg...

Dere som har lest denne hagebloggen før, vil vite at jeg driver etter økologiske prinsipper. Etter som jeg lærer mer og stadig prøver ut nye metoder, har jeg blitt mer og mer fascinert av permakultur. For den som hører ordet for første gang, finnes det en god forklaring på begrepet her.

Hovedideen i permakultur er å lære av, og jobbe med naturen, i stedet for å jobbe mot den. Det høres ganske logisk ut, når jeg sier det, men i de siste 100 årene er det nettopp mot naturen det konvensjonelle landbruket har jobbet. Men selv om enkeltmennesker som meg prøver å rette opp "feila fra i går", så må det nok en større omlegging til for å få bukt med det industrielle landbruket som kan ende opp med å skape en økologisk katastrofe for oss mennesker.

I dag var jeg ute i hagen og tok noen bilder av skadeomfanget i min egen hage. Jeg har altså ingen monokulturer - jeg samplanter så godt det lar seg gjøre, og dette har nok lagt en liten demper på skadene, men som bildene under vil vise, er hagen min langt fra skånet for møll-angrepet!

Slik ser svartkålen min ut i år - et heller trist syn... 

Møllen er også glad i nepeblader. 

Slik ser altså larvene ut på nært hold. 

I dag ble jeg rett og slett sur, da jeg
oppdaget at møllen også har inntatt
drivskapet, hvor jeg har stående en
afrikansk kåltype (Sukuma Wiki)
til oppal for utplanting senere. 

Selv om jeg altså også har tomater
stående i samme drivskap - noe som
skal virke avskrekkende på kålmøllen
så har det ikke vært nok hos meg. 

Jeg har skrevet det før, men jeg gjentar det gjerne; det har vært og er stadig lærerikt å drive med kjøkkenhage. Det viser oss hvor avhengige vi er av naturen og dens mange luner - og er det en ting vi kan regne med, så er det at Moder Jord gjør det hun kan for å motvirke skader som vi mennesker, med eller uten viten og vilje, har påført henne. Veldig mye av det vi mennesker opplever som plagsomt eller forstyrrende, er i virkeligheten naturens måte å rette opp i ubalanser på.

Prosjekt drivhus av gamle vinduer...

Årets store prosjekt har vært å lage drivhus av gamle vinduer, og det har vist seg å være en mye større jobb enn jeg trodde innledningsvis! Derfor er denne posten veeeeeldig lang. Jeg poster et par bilder av det ferdige drivhuset i begynnelsen av innlegget, og så får det heller være til den som eventuelt er spesielt interessert å lese seg gjennom hele prosessen fra den startet i mars 2016, til den ble avsluttet i november 2016.

Drivhus satt sammen av gamle vinduer er et prosjekt som passer
best for den som er litt nevenyttig, og ikke minst; har tålmodighet
nok til å ferdigstille et såpass stort prosjekt. 

Men jeg synes selv at det ble veldig fint, da! 

Det føles også veldig bra å kunne gjenbruke gamle materialer
som ellers ville havnet på søppeldynga. Ingen tvil om at disse
vinduene og døren fortjente å leve noen år til! De kunne mye om
kvalitet og godt håndverk i gamle dager, før "bruk og kast" ble et
begrep som preget hele produksjonskjeden. 

24. mars 2016: Jeg har i flere år skrevet og snakket om, lengtet etter og postet bilder av drivhus bygget av gamle vinduer. Blant annet her, her og her. Min kjære, eminente snekker og systematiker har grudd seg lenge, og forsøkt etter beste evne å fatte hva det er jeg egentlig ønsker meg. Og ene og alene fordi han er verdens snilleste og mest tålmodige ektemann, så har han nå gått i gang med prosjektet!

Som jeg skrev i blogginnlegget om hønsehuset han bygget til meg i fjor (lenke her) så er han satt sammen på en sånn måte, at når han først setter i gang med noe, så gir han seg ikke før han er ferdig!

Så derfor tenkte jeg å markere at startskuddet for det etterlengtede drivhuset mitt gikk i påsken 2016! Hurra!!! Foreløpig foregår arbeidet innendørs på verkstedet, da vinduene jeg har samlet er av varierende kvalitet - de er tross alt gamle...

Her står et utvalg gamle vinduer
ferdig skrapte og preparerte for maling. 

Min kjære snekker skraper vinduer til krampa tar ham! 

Ved påskens slutt var så å si alle vinduene
skrapt og fylt i med silikon, der hvor det
gamle vinduskittet hadde forsvunnet. 

12. april 2016: Etter påske kom det nok en merkedag - nemlig 12. april! Den dagen vil for min del gå inn i historien som julaften, bursdag og 17. mai på en gang! Det var dagen da våre gode venner Gunnhild og Johan bestemte seg for å donere de fantastiske gamle vinduene de hadde hatt stående på lager en stund til mitt drivhusprosjekt! Jippi!!!

Praktfullt 100 år gammelt vindu i originalramme - som må
repareres en smule for å gjenoppstå i sin fordums glans... 

Enda flere vinduer som er tatt ut av originalrammene,
men har samme bredde. 

De siste dagene har min kjære snekker og jeg lagt hodene våre i bløt, for å komme fram til den beste løsningen på byggverket. Vi har nå løst vindusmangelen med god margin, og befinner oss plutselig i den luksus-situasjonen at vi har flere vinduer enn vi trenger! (Jippi, igjen!) Min kjære - systematiker som han er - har nå målt alle vinduene og katalogisert dem, så vi vet nøyaktig hvor mange som finnes av hver type. Selv har jeg tegnet litt forskjellige utkast til sørveggen, for å se hva som ser mest harmonisk ut. Dette er den veggen som vil vende ut mot resten av kjøkkenhagen min, og ses best fra huset.

Dette er første utkast, med praktvinduet som "center piece".
Jeg synes ikke selv at det fungerte så godt med å sette de
små vinduene annen hver rad øverst og nederst... 

Andre utkast - som forutsetter at de gjenmalte vinduene i rammen
lar seg åpne, og at man fester de løse vinduene i et rammeverk
som tilsvarer vindusrammen på centerpiecen. 

23. mai 2016: Det skrapes, pusses og skrapes igjen. Dette har nå pågått i ukevis, og det begynner så smått å gå opp for meg hvilken herkulisk oppgave min kjære har gitt seg i kast med! Dette er ingen jobb for folk med liten tålmodighet (sånne som meg, for eksempel...) Hundre år gamle vinduer er, av naturlige årsaker, av varierende kvalitet - noe som først oppdages når man skraper bort all den gamle malingen. Mens min kjære står i garasjen, som for tiden er omgjort til verksted, gjør jeg mitt beste for å holde resten av bruket i orden. Høner skal mates, kjøkkenhagen skal sås, vannes og lukes, huset skal holdes så noenlunde rent, mat skal lages og klær skal vaskes. Jeg lurer av og til på hvordan folk fikk dagene til å strekke til før tiden, uten alle hjelpemidlene vi har til rådighet i våre dager. Ok - de hadde ikke blogginnlegg som skulle skrives, men allikevel!

5. juni 2016: Framdriften på bruket er upåklagelig. Snekkeren har så definitivt ingen fritidsproblemer! Nå er alle vinduene skrapt helt ned, kantene har fått et strøk benarolje (fra min hånd, faktisk - jeg fikk endelig lov til å bidra litt...) og de har fått et strøk oljegrunning.

Den ene siden av vindusrammen som skal brukes var råtten nederst i den ene hjørnet, så der måtte vi skjære ut og sette inn et nytt stykke tre. Legg for øvrig merke til hvordan jeg nå skriver "vi måtte". Det kommer av det før nevnte strøket med benarolje jeg påførte vinduene (he, he, he...) Denne lenken er for øvrig en liten gullgruve når det gjelder tips om istandsetting av gamle vinduer.

Nytt stykke som er laget av en annen gammel vindusramme.
Det er hogd ut et stykke som hengselen skal felles inn i. 

Her måtte en av hengslene flyttes en cm, fordi vinduet som
stod i denne rammen var så dårlig at det måtte erstattes av
et annet. Alt er håndlaget, så ingen av hengslene sitter
på samme sted. 

Her fester min kjære hengslene med helt "nye" gamle skruer -
arvet av en bestefar. Skruene er sannsynligvis like gamle som vinduet.

Dette drivhusprosjektet gleder mitt "gjenbrukshjerte" av mange grunner. Det er fascinerende å se hvor god kvalitet det er i de nesten 100 år gamle vinduene. I denne artikkelen fra Aftenposten heter det:
"Har du et hus hvor vinduene har stått i hundre år, tyder mye på at de vil tåle å stå der i hundre år til."
 Etter å ha sett hvor bra vinduene ser ut etter å ha blitt skrapet og istandsatt, er jeg tilbøyelig til å være enig! Det gleder meg også at vi får bruk for mye av de gamle materialene som vi har tatt vare på i årevis, og ikke minst at både verktøy og skruer, hengsler, beslag, med mer, som tidligere generasjoner har tatt vare på, nå kommer til nytte. Dette er virkelig ressurssparende på så mange plan! I tillegg får vi gleden av å skape noe selv som ingen andre har helt maken til - det ligger en verdi i det også, synes jeg.

Fortsettelse følger...

14. juni 2016: Arbeidet fortsetter, men jeg gjentar - dette er ikke et prosjekt for utålmodige sjeler. Det tar laaaaang tid å restaurere gamle vinduer på en slik måte at drivhuset kan være til nytte og glede i mange år framover. Hvis jeg hadde hatt ansvaret for dette alene, hadde jeg nok ikke gått så grundig til verks som min kjære. Det vil si; hvis jeg hadde hatt ansvaret alene, hadde det neppe blitt noe drivhus i det hele tatt. Det hadde sannsynligvis blitt nok et av de prosjektene jeg satte i gang, møtte på en hindring og ga opp på halvveien. Jeg har lagt noen slike bak meg i min tid, for å si det sånn...

Nå for tiden males det til krampa tar min kjære. Etter  å ha blitt beæret med et lag oljegrunning, har nå alle vindusrammene fått nytt vinduskitt, eller den moderne varianten av det som kalles "Tec 7", og som er et miljøvennlig silikonprodukt.

Effektiv, moderne  erstatning for vinduskitt. 

Så maler han. Med en engels tålmodighet og nøyaktig håndlag, og akkurat passe mengde maling på penselen, står han i timevis og maler vindusrammene til det som skal bli verdens fineste drivhus.

Vinduer som har fått to strøk maling på ene siden. 

Flere malte vinduer til tørk. 

Og enda flere nymalte vinduer til tørk. 

Snart er det på tide å grave der huset skal stå. Drivhuset skal fundamenteres, så det ikke blåser i stykker i den første stormen som kommer vår vei. Og her på vestlandet hender det jo faktisk at det blåser litt...

24. juni 2016: I går var det bursdagen min, og i år har jeg fått den aller beste bursdagsgaven jeg kunne ha ønsket meg; enda mer framgang med drivhuset. Jeg innser at jeg i grunnen får bursdagsgave for minst ti år framover - og ikke bare fra min kjære, men også fra våre venner Johan og Gunnhild som øser både av sin tid, godvilje, tilhenger, ekspertise og ikke minst at de faktisk har bidratt med mesteparten av vinduene til drivhuset! Jeg tror neppe jeg vil klare å betale dem tilbake noen gang - men jeg lover å prøve! :)

Jeg fikk lov å bidra litt med å grave løs gresstorvene fra det som
skal bli "drivhustomten" i hagen. 

Akkurat nok graving til at korsryggen slo seg skikkelig vrang...

Det blir ganske mye jord, når man graver det ut av et lite hull! 

Etter å ha fått et lag med pukk i bunnen og et lag steinstøv på
toppen, ser nå byggegruben slik ut. Klart for grunnmur! 

25. juni 2016: Nå går det framover for hver dag. I går fikk vi hjelp til å hente sementblokkene som drivhuset skal stå på. Fordi vi altså har en god venn med tilhenger, trengte vi bare en tur til byggvarehuset. Sementblokker er tunge!

Det måles etter alle kunstens regler! 

Nøyaktighet er min kjæres mellomnavn! :) 

Her er arbeidet med grunnmuren offisielt i gang! 

Dette er den delen av jobben min kjære liker aller minst. Snekring er han veldig god på, og trives ganske godt med det også har jeg inntrykk av. Men muring og steinarbeid synes han er noe skikkelig herk! Jeg må innrømme at jeg føler med ham...

7. juli 2016: Etter en uke med influensa og skikkelig drittvær, fortsatte min kjære med grunnmuren til drivhuset i går, og fikk lagt på plass alle steinene og bøyd til armeringsjern til å ha inni dem.

Snart ferdig med ringmuren. 

Armeringsjern må til! 

I morges brettet han opp ermene og satte i gang med å blande mørtel til å fylle de hule steinblokkene med. Etter å ha jobbet non stop i fem timer, var han ferdig med hele jobben. Sliten, men fornøyd med å ha lagt det verste bak seg!

Ferdig stablet ringmur, med 2 rader stein mot sør. 

Det fylles mørtel i de hule steinene. Heldigvis hadde han fått
låne godt verktøy av Johan! 

18. juli 2016: Framgangen fortsetter, men det går ikke i supersonisk fart, akkurat. Som tidligere skrevet; dette er ikke et prosjekt for utålmodige sjeler! Planleggingen av drivhuset er nå temmelig detaljert. Vi tenkte først å sette døren på østveggen, men det ville medføre at mønehøyden ble vel høy. I stedet har vi kommet fram til at det er bedre om døren settes på nordveggen som likevel ikke skal ha vinduer. Dette forenkler konstruksjonen, og vi satser nå på et flatt, lett skrånende tak på drivhuset. Det ble et skikkelig puslespill å sette sammen en vegg av vinduer i forskjellig størrelse, slik at de passer på en lett skrånende vegg. Her er en skisse over østveggen:

Litt dårlig bilde, men tallene indikerer de forskjellige
størrelsene på vinduer vi har tilgjengelig. 

Nordveggen og vestveggen blir kledd med kledning, da det ikke kommer sol til disse veggene uansett. Under er et par bilder av det uferdige reisverket:

Rammeverket rundt sørveggen er på plass. 

Her er vindusrammen rundt seksfagsvinduet satt inn for å få
et inntrykk av det visuelle uttrykket. 

20. juli 2016: Nå begynner endelig selve reisverket å ta form! Selv om min kjære har nedlagt ørten timer allerede, er det liksom først når selve drivhuset tar form at man kan se framgangen.

Reisverket nærmer seg klart. 

21. juli 2016: Nå går det ganske fort i svingene her! Nå er hele reisverket på plass allerede! Hurra! 

Iherdig snekker gir seg ikke før langt på kveld! 

26.juli 2016: Veggene mot nord og vest er ferdig kledd. Nordveggen skal ha dør og et vindu som kan åpnes. Det er fortsatt litt arbeid igjen med å kitte og male de resterende seks vinduene, før monteringen av vinduene i reisverket kan begynne.

Drivhuset sett fra nord-øst. 

Drivhuset sett fra sør. 

30. juli 2016: Framgangen fortsetter, til tross for dårlig vær. I dag ble taket montert, og det tok (også) lenger tid enn forventet. Flere timers arbeid med å feste alle takplatene på en slik måte at de skal tåle en vinterstorm og to uten å gi tapt for naturkreftene.

To mann i arbeid for å feste takplatene skikkelig. 

Deretter ble den såkalte "centerpiec'en" satt på plass. Nå er det mulig å få et inntrykk av hvordan sørveggen kommer til å ta seg ut.

Sørveggen med det gamle seksfags-vinduet i midten. 

Det har vært skiftende vær med regnbyger av bibelske proporsjoner de siste ukene, så byggingen kunne nok ha gått raskere, hvis været hadde tillatt maling, for eksempel. Nå når taket er kommet på, er det i det minste mulig å male kledningen på innsiden, som nå er under tak, og dermed tørt. Det er på sett og vis koselig å stå i det uferdige drivhuset og lytte til trommingen av regn på taket, mens jeg kikker ut på det som blir utsikten fra innsiden av drivhuset:

Utsikt over kjøkkenhagen fra inne i drivhuset. 

7. august 2016: Denne helgen har det virkelig vært framgang som viste! Som det framgår av tidligere notater, har veldig mye av arbeidet vært av den sorten som ikke viser så godt igjen. det har dreid seg om skraping og klargjøring av vinduer og maling av vinduer, stendere og listverk. Men endelig kom tiden for å sette sammen alle de nøye klargjorte delene, og drivhuset har endelig tatt form!

De fastskrudde vinduene i sørveggen er montert, og to av radene
på østveggen har kommet på plass. 

Fem av vindusrekkene på plass - en igjen! Det begynner å mørkne.

Alle vinduene på østveggen er montert, og de trekantede
åpningene over vinduene er tettet igjen med treplanker. 

Dette er utsikten mot øst, fra innsiden av drivhuset. 

Min ivrige snekker holdt på til klokken var elleve på lørdagskvelden. Heldigvis foregår mesteparten av byggingen ved hjelp av skrujern, så jeg tror neppe naboene kan klage på byggestøy...

Jeg synes nå at resultatet ser veldig bra ut - nesten enda bedre enn jeg turte å håpe på da vi startet planleggingen av dette prosjektet. Jeg klør i fingrene etter å innrede huset og fylle det med planter, men innser at det fortsatt er ganske mye snekkerarbeid igjen før vi kommer dit. Vel verdt å vente på, da!

9. august 2016: Drivhuset har bestått sin første storm-test - før det en gang er helt ferdig! Hele vestlandet har vært rammet av nok et ekstremvær (noe det later til at vi får stadig mer av, dessverre) og bestod testen. Selv om taket mangler vannbord, sitter det tilsynelatende helt fast.

Nærbilde av takplater med tetningslister under, for å motvirke trekk. 

Tenkte for øvrig å skrive litt om hvordan min kjære har konstruert huset. Han satte først opp stendere med avstand som var 0,5 cm større enn bredden på vinduene som skulle festes i dem. (Se bilder av byggeprosessen lenger opp i innlegget) Så festet han smale lister til stenderne, på innsiden av der hvor vinduene skulle settes inn. Dermed var det enkelt å skru fast vinduene fra innsiden, gjennom listen og inn i vinduet. På den måten ble det minst mulig hull i de gamle vinduene og ingen skader i treverket på utsiden, som jo er mest utsatt for vær og vind. Det gjør også at det blir litt luft mellom stenderne og vindusrammene, noe som forhåpentligvis vil bidra til mindre råteskader over tid. I vårt fuktige klima, er det nok en veldig lur tanke. Det er ikke sikkert at dette vil være like viktig for folk som bor i tørrere klima.

Vinduene er skrudd fast i lister som
er festet i stenderene. Sett fra innsiden.

20. august: Selv om alle vinduene nå er satt inn - bortsett fra "centerpiecen" som fortsatt mangler glass - er det fortsatt mye arbeid igjen. Mye av det er sånn som ikke syns så godt, men som er desto viktigere for det ferdige resultatet. Blant annet har min kjære felt inn trestykker i under- og overkant av vinduene, i stedet for å legge på kledning som var den opprinnelige planen. Mer arbeid, men penere resultat, ble vi enige om.

I dag har det endelig vært tørt så pass mange dager at byggmesteren bestemte seg for å begynne å male. Han rakk å male hele veggen ut mot veien, før himmelens sluser åpnet seg på nytt (sukk!) og dermed ble det maling innendørs i stedet.

Innfelte stykker i overkant av vinduene, samt flittig maler. 

Innfelte stykker i underkant av vinduene. 

Jeg fikk forresten dette fine skiltet av min kjære søster, og har tenkt at det skal få en sentral plass i drivhuset, når det en gang blir ferdig!

WORD! 

6. september 2016: Det går stadig framover med drivhuset, selv om det ikke syns så godt. Det er utrolig mange detaljer som skal på plass før min kjære snekker kan si seg fornøyd med arbeidet. Den 28. august fikk vi endelig tak i en gammel dør som passer til drivhuset. Den ble gitt bort på Finn.no og er en gammel speildør som til alt overmål har blitt snudd og hengslet andre veien. Jeg er jo så skrullete at jeg faktisk synes det er sjarmerende at det viser at døren har vært brukt andre veien, og har derfor nedlagt forbud mot å sparkle igjen hullene etter den gamle låsekassen (som nå er på samme siden som hengslene)! Døren skal etter planen skrapes og pusses ned, før den males i den blåfargen som listverket på huset vårt har. Det er den samme fargen som pallekarmene mine fikk i vår. Er jeg heldig, så finner min kjære et gammelt dørhåndtak som står bedre i stil med den ærverdige gamle døren enn det som åpenbart er satt på ganske nylig.

Døren sett fra innsiden. 

Etter litt googling har jeg kommet fram til at døren er anslagsvis like gammel som vinduene. Døren er typisk for sveitserstilen som var fremherskende i perioden fra 1840 til 1920, og jeg vil gjette på at den kanskje er fra like etter forrige århundreskifte, med tanke på alderen til huset den stammer fra. Det at den har vært malt med ådring (en tre-imitasjon som synes på bildet ovenfor) forsterker dette inntrykket.

Døren sett fra utsiden. 

Som bildene viser gjenstår det en del arbeid før denne gamle døren er istandsatt og klar til å settes inn i drivhuset. Men når det først skjer, vil drivhuset være helt tett! I forrige uke ble de siste vinduene montert, og det ble slått på dryppkant under vinduene, vannbord på kanten av taket, samt hjørnebord. Alt bidrar til at drivhuset framstår som mer ferdig:

Jeg synes selv at bygget fremstår som sjarmerende og pent.
- Dersom vi ser bort fra alt byggerotet inni huset! 

I tillegg til døren mangler vi fortsatt takrenne, og forbausende nok har det vist seg litt vanskelig å få tak i hvite plastrenner. I våre dager kommer pussig nok takrenner bare i sort! Det skal også monteres automatiske åpnere på to av vinduene, slik at de kan åpnes og lukkes uten at jeg behøver å være til stede selv. Med det skiftende været og temperatursvingningene vi har her i Stavanger, tror jeg dette kan være lurt å få på plass med det samme. Felleskjøpet har en som virker bra.

9. september 2016: Hvite takrenner innkjøpt! Hurra! Montér var altså stedet for hvite plastrenner.

Arbeidet med å skrape den gamle døren går framover. Min kjære tilbringer mye tid i garasjen med "NRK alltid jazz" som selskap. Jeg lar meg stadig imponere over håndverket og kvaliteten i de gamle byggematerialene.

29. oktober 2016: I løpet av den drøye måneden som har gått siden forrige oppdatering har det skjedd en god del på drivhusfronten. Takrennen har kommet på plass, gulvet er steinsatt og den gamle døren ble satt på plass etter å ha blitt skrapt og malt etter alle kunstens regler.

Her er drivhuset endelig ferdig! Det tok sin tid, men var vel
verdt å vente på! 

Det ferdige drivhuset sett fra sørsiden. 

Nordveggen har et vindu som kan åpnes for gjennomluftning,
samt en blåmalt 100 år gammel sveitser-dør som fortsatt
mangler dørhåndtak og derfor har fått en taustump i mellomtiden. 

Drivhuset på innsiden, med nylagt steingulv og hylle under
vinduet til å sette planter på. 

Nordveggen med åpnevindu og dør. 

Nordveggen, sett fra innsiden. 

Det eneste som gjenstår nå er å male noe hyller til å oppbevare hageutstyr på. De skal skrues fast på nordveggen og vestveggen som begge er helt kledd med panel. Til slutt skal det festen gitter i taket, som jeg kan strekke tau fra, så klatreplanter og andre som trenger støtte (tomater, for eksempel) har noe å vokse langs.