Høner i hagen og slakting av høns...

Jeg har skrevet før om mine planer om å holde høner i hagen. Nå har denne drømmen rykket flere hakk nærmere virkeligheten, for nå har jeg altså vært på kurs i hønsehold og høneslakting!

Nå er det kanskje på sin plass å advare sarte sjeler om at dette blogginnlegget inneholder bilder av slakting, hvilket medfører en del blod, så de som ikke tåler å se slike bilder, bør slutte å lese nå!

Ingrid bor i et byggefelt og har egen blogg om sjølberging. Og så har hun begynt å holde kurs for andre "gærne" by-jenter som har lyst til å drive med en viss grad av sjølberging. I helgen var jeg altså på kurs hjemme hos henne. Hun har en helt vanlig forstadshage på et knapt halvt mål, og det er både imponerende og interessant å se hvor mye hun har klart å klemme inn på de "usle" kvadratmeterne! Nok et bevis på at det ikke er størrelsen det kommer an på...

Bildet under er tatt i garasjen hennes og viser kursholderen som nettopp har hogd hodet av en av endene de har hatt gående i hagen i sommer:

Det ser kanskje litt grotesk ut for sarte by-mager, og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke synes akkurat den delen av kurset var så hyggelig, jeg heller. Men jeg innser at skal jeg ha høns i hagen, må jeg faktisk kunne ta grep om de mer ubehagelige tingene også. Jeg kan ikke stole på at en eller annen (min kjære, for eksempel) skal ta de ubehagelige jobbene for meg...

Etter å ha kappet hodet av, samt slaktet 2 høns på kurskvelden, bestemte jeg meg for å øve meg på to stykker dagen etter kurset også. Hønene fikk jeg gratis av en hønsebonde som driver med økologiske høner til eggproduksjon, og som skulle slakte ned besetningen sin etter 15 måneder. Da er ikke fuglene produktive nok for kommersiell produksjon lenger, og det tragiske er at ettersom det er så liten etterspørsel etter høns i våre dager, blir fuglene gasset ihjel og så destruert (det vil si brent). Vi snakker om flere tusen individer her, så dette er matsløseri i stor skala!

Fremdeles med litt klump i magen og en anelse hjertebank, (føler meg fortsatt ikke bekvem med tittelen "hønebøddel") rigget jeg meg til i hagen med alt nødvendig utstyr: Hoggestabbe med 2 spikre til å feste hodet mellom. Kulehammer til å slå dem bevisstløse med. Nyslipt øks til å hogge hodet av med. Bøtte til å la blodet renne ned i. Bord med kniv og utstyr til slaktingen.

Så begynte alvoret: Hønene holdes i bena med hodet nedover. Dette gjør dem passive, og det er ikke mye de beveger seg når de er i denne stillingen. Ta tak i tuppen av vingene og trekk dem bakover, så man får tak i dem sammen med bena. Det er dette jeg holder på med her:

Etter å ha slått dem hardt i hodet med noe tungt (hammer, kjepp med bly på, eller slå dem mot kanten av hoggestabben, eller en murkant), legges høna med hodet mellom de to spikrene på siden av hoggestabben. Grepet er fortsatt om bena og vingetuppene til fuglen. Trekk litt i fuglen, slik at halsen forlenges. Så gjelder det å sikte på halsen og hogge i vei. Selv fant jeg ut at det er viktig å ha en øks som ikke er for tung - velg en liten og lett øks! Skulle man nå bomme litt første gang, eller fuglen begynner å røre på seg, eller (enda verre) lage lyd, så husk en viktig ting: FORTSETT! Når man først har begynt en slakteprosess er det ingenting som er verre for fuglen enn at man drar det ut. Hogg til hodet er av!

Nå er det at bøtten er nyttig å ha ved siden av. Hold fuglen ned i bøtten til den slutter å bevege seg (for det gjør den etter at hodet er kappet av - det er derfor det kan være greit å holde på vingene også) og til blodet har rent ut. På denne måten blir det lite blodsøl og lite å gjøre rent etterpå. Som man ser står jeg utendørs på disse bildene, og det letter jo naturligvis rengjøringen. Her snakker vi om å spyle murkanten og hoggestabben med hageslangen. Jeg behøver vel ikke si at man bør kle seg i noe som tåler en liten blodsprut...? Dersom man bor i en by, kan det være greit at man står skjult, slik at ikke naboene får ufrivillig "underholdning" til middagsmaten sin...

Dette er åpenbart den mest ubehagelige delen av slaktingen. Nå fuglene har sluttet å bevege seg og blø, er det rart hvor fort man begynner å betrakte dem som mat! Nå er det snakk om å flå dem og ta ut innmaten:

Ettersom høner som regel brukes til gryteretter, er det sjelden man egentlig trenger skinnet. Jeg fant derfor ut at det enkleste er å flå dem med fjær og alt. Husk nyslipt kniv! Her kan man se hvordan det ei ekte by-jente gjenkjenner som kylling kommer til syne inni fjærdrakten:

Å ta ut innmaten av ei høne på en måte som ikke medfører at det går hull på innvollene, er så pass komplisert å forklare, at jeg anbefaler andre lenker til den delen - for eksempel denne. Det mest interessante med denne delen av jobben, er i grunnen anatomileksjonen:

Jepp - det er eggeplommer i forskjellige stadier som ses nederst til venstre på bildet. Det jeg løfter fram med fingrene er et nesten ferdig egg (inni egglederen), med litt for tynt skall. Til slutt vil jeg bare si at hvis hønseføttene er uten klumper, eller andre skader, er det ingenting som gir bedre kraft enn akkurat dem! Så, altså: Ikke kast føttene - kok kraft på dem! 

Stekte, grønne tomater og brennheite katterumper!

Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet mye om de japanske tomatene mine. Det er lenge siden jeg forstod at jeg var altfor sent ute med såingen, men tomatplantene har nå likevel stått ute og vokst og trivdes hele sommeren, før de fikk komme "innomhus" i slutten av august.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en to ukers ferie og løp bort for å se hvordan det gikk med tomatene mine. Jeg hadde satt på dryppvanning hele tiden mens vi var borte, så plantene var fine og friske, og flere av tomatene hadde vokst godt - men; alle sammen var fortsatt helt grønne! Når jeg leser andre tomatdyrkeres hageblogger, eller innlegg på sosiale medier, så skryter de uhemmet av at de har høstet fine, røde tomater hele sommeren - og de legger naturligvis ved bilder som beviser påstanden. Jeg nekter å tro at det er umulig å få tomatene mine også til å rødme, og en stund var jeg faktisk inne på tanken å gjøre noe uanstendig foran dem, for å se om det hjalp...

Andre igjen mente at jeg jo alltids kunne gjøre som i filmen med samme navn og lage stekte, grønne tomater.  Jeg har faktisk vært inne på tanken selv, men hadde nå fryktelig lyst til å prøve å se om jeg kunne klare å få til helt modne tomater i løpet av en alt for kort sesong.

Til slutt var det noen som tipset meg om at det kanskje kunne være en idé å klippe bort bladverk og unødvendige stengler, for å se om det kunne hjelpe. Dette appellerte til min logiske sans, og jeg tenkte at det gir en slags mening å hindre planten i å frakte næring til de delene som ikke gir grøde. På den måten kan den kanskje få konsentrere seg om å gjøre "ferdig" de delene som faktisk allerede er blitt til frukt. I tillegg vil det nok rett og slett slippe solen litt bedre til, for tomatene har jo stort sett vært skjult av relativt tett bladverk, som bildene viser.

I tillegg kunne jeg ikke unngå å legge merke til at noen av bladene begynte å se litt "høstlige" ut:

Så etter å ha tenkt en liten stund på rådet, skred jeg besluttsomt til verket, og etter en omgang med rosesaksen, ser nå tomatplantene mine slik ut:

De fortjener vel ikke akkurat omtalen "frodig" lenger, men hvis det er det som må til, så...

Jeg feiget bittelitt ut, og bestemte meg for å la den midterste planten få beholde noen av bladene sine. Også litt fordi jeg tenkte at hvis jeg behandlet plantene ulikt, ville jeg ha noe å sammenlikne med, hvis det skulle gå helt ille...

Her er et nærbilde av den største og fineste tomaten. Man kan tydelig se den hjerteformede fasongen som er typisk for denne sorten, og som var det jeg falt for i utgangspunktet:

Og hvis noen lurer på hva som vokser i bakgrunnen, så er det ganske riktig en stengel blomkarse som har krøpet inn i drivskapet fra bedet ved siden av!

Det er ellers kanskje noen som lurer på hva i alle dager jeg mente å indikere med den noe underlige overskriften? Svaret kommer nå:

Også dette har vært et tema for tidligere innlegg. Jeg er altså stadig plaget av den hersens nabokatten som insisterer på å bruke bedene mine som toalett! I løpet av ferien hadde den klart å gni rumpa ned mellom plastgaflene mine, og rotet opp en svært haug med jord - midt i rugåkeren min! Jeg kjente at trangen til å gi kreket et voldelig endelikt økte - helt til jeg husket hvor glad jeg egentlig er i katter... For ikke å snakke om at vår egen katt, Sushi, som forlot oss i fjor, ganske sikkert har irritert naboene våre en del i årenes løp, uten at noen klagde til oss av den grunn. Fin katt, da:

Men altså - ettersom denne katten tydeligvis er av det litt tungnemme slaget, innså jeg at det måtte sterkere lut til enn plastgafler med spissen opp. Så i dag har jeg vært ute og drysset chillepepper utover åkeren - jada; den skikkelig hotte typen!

Hvis katten nå forsøker seg på bedet, tror jeg den vil få seg en litt ubehagelig overraskelse. Håper den skjønner tegningen og gjør fra seg andre steder. Jeg vet for eksempel at den har en aldeles utmerket sandkasse inne hos naboen, så jeg synes faktisk ikke synd på den... 

September i hagen...

Nytt av året er jordskokken jeg kjøpte fra netthandelen til Camilla Plum; Fuglebjerggaard. Den holdt nesten på å bukke under for snegleangrep i vår, før den hadde nådd skjells år og alder, men jeg fikk heldigvis berget den. Nå er stenglene både så kraftige og høye at ingenting biter på den! Jeg tror den må være omtrent 2,5 meter høy. Den rager godt over støyskjermen mot gaten og har nydelige, gule blomster og er riktig så dekorativ. 

Bare se her: 

Nærbilde: 

 Jeg har forstått at den ikke skal høstes før etter at blomster, blader og stengler har visnet hen, og da tror jeg vi snakker om til vinteren, eller kanskje til og med utpå vårparten en gang...? Jeg er i hvert fall så fornøyd med den at jeg har tenkt å la den stå i samme bedet til neste år også.

Ellers har jeg tatt noen bilder av hagen min nå tidlig i september, 

for å vise hvordan den ser ut nå, 

i forhold til da den var på sitt frodigste i juli. 

Hagen min i juli: (Fotograf Carina Johansen) 

Som man kan se av bildet under (tatt fra noenlunde samme vinkel), er mange av kassene nå tomme - blant annet kassen med sukkererter som jeg høstet for flere uker siden. Helt til høyre på bildet under kan man se et par kasser med fiberduk over, hvor jeg forsøksvis har sådd en ny omgang med forskjellige salater, reddiker og vårløk:

 Når jeg løfter på fiberduken, ser pallekarmene slik ut fra høyre mot venstre:

 Mizuna-salat: 

Reddiker: 

Red Giant Asian salad: 

Ruccola:

Vårløk: 

Plukksalat: 

Her kan man se hvordan jordbæravleggerne kryper over kanten og finner seg til rette i boksen ytterst mot plenen (og sneglene, kan jeg tillegge...)

Utrolig nok er det fortsatt liv i petuniaen som har blomstret som en helt absolutt hele sommeren! Dette må nødvendigvis være verdens mest villige og lettstelte blomst... Jeg regner det for ganske så sikkert at flere varianter av denne sorten skal få pryde deler av hagen min til neste år!

Helt til slutt må jeg jo skrive litt om potetåkeren min, som nå har skiftet navn til "vinter-rugåkeren".

Slik så den ut da jeg nettopp hadde sådd den 15. august: 

Og slik ser den ut i dag, 2. september: 

Nærbilde: 

Joda - jeg har store forhåpninger om å kunne høste rug til neste sommer en gang... Om det ikke blir nok til å lage mel av, så kan jeg kanskje i det minste få et julenek eller to - for ikke å snakke om halm! Det er jo nyttig for alle som har kjøkkenhage!