tirsdag 27. august 2013

Det nærmer seg høsten...


De siste dagene har jeg gått og nynnet på en gammel radioklassiker - "Høstvise":


Skynd deg nå elskede, skynd deg å elske.
Dagene mørkner minutt for minutt.
Tenn våre lys, det nærmer seg natten,
snart er en blomstrende sommer slutt.  


Jeg liker ikke egentlig den sangen en gang, men sånn blir det lett når man har vokst opp med nitimen og luften begynner å få et litt skarpt drag om kvelden. Man blir lett en smule melankolsk...

Så jeg ruslet en tur ut i hagen og tok noen bilder av sensommerhagen min, så jeg har noe å kose meg med når vinteren setter inn for fullt, og jeg har problemer med å tro på at det nok en gang vil bli lysere netter og varmere dager:



Bedet foran framtrappen vår ser frodig kaotisk ut - akkurat sånn som jeg liker det! Her er det sitronmelisse, blå lupiner, blomkarse og ringblomster i skjønn forening. Humlene surrer fortsatt rundt og samler nektar fra blomkarsen og en hel storfamilie med kållarver har slått seg til ro i rosenkålen min:


Men på tross av dette ser det ut til at det kanskje utpå høsten en gang faktisk kan komme til å vokse ut noen rosenkål på de kraftige stenglene likevel - her er i hvert fall en tydelig begynnelse! Så da får vel heller kålormene kose seg med de bladene som bare skal i komposten og bli til jord allikevel...


Sukkerertene som hadde en litt vanskelig start, har vist seg å bli sommerens store suksess! De har båret belger hele sommeren og har fortsatt både blomster og nye belger. Kanskje jeg burde veie høsten til neste år, så jeg får en idé om hvor mye kjøkkenhagen min faktisk bærer? Jeg vet i hvert fall at jeg ikke har kjøpt en eneste pakke med sukkererter på månedsvis, så en del må det ha blitt!


Sukkerertene i juni (over) og nå i august (under): 


Under her er et bilde av noe av det jeg har kunnet glede meg over i sommer: Fra venstre er det svartrot, som jeg ikke vet om jeg vil plante til neste år - den var litt intetsigende på smaken, liksom. Ved siden av den ligger grønnkålen - en absolutt slager som trives godt, bare den får nok næring. Lilla knutekål ved siden av den igjen, som jeg ikke bør plante mellom grønnkål og rosenkål, for de to blir så høye at de tar alt lyset fra knutekålen som er mye mindre. Til neste år skal de får stå i en kasse sammen med rødbeter, for eksempel. Den sorten du ser her er veldig god. Den er nesten hvit inni, med rosa striper og smaker ikke så utpreget jord som de mørkerøde sortene som er mer vanlige. Til høyre for rødbetene ligger havrerot, og den skal definitivt sås til neste år! Nydelig, søtlig smak og fantastisk honningglasert i ovnen sammen med andre rotfrukter! Sukkererter helt til høyre og et glass med bladpersille helt bakerst.  Mellom knutekål og rødbeter ligger en liten kvast purre som jeg sådde alt for sent - de skal sås inne (eller i drivhuset jeg håper å ha klart til våren...) i mars en gang til neste år.


Løpstikken som jeg sådde i drivkassen i vår, måtte jeg til slutt flytte ut, og den fikk plass i det resirkulerte bildekket som min kjære synes ser ut som noe som hører hjemme på et østtysk tivoli...


Og en dag da jeg kom ut la jeg plutselig merke til at den gamle kjøkkenvasken til svigermor, som fikk sin renessanse som blikkfang i kjøkkenhagen, plutselig hadde fått en av de gamle kjøkkenkranene i messing over seg til pynt. Jeg tror det betyr at min elskede egentlig synes det er litt stas med denne gale kjerringa som driver på og steller i stand merkelige prosjekter i bakhagen...


Ellers har jeg gitt meg selv et løfte: I år skal jeg rydde ut av alle pottene og krukkene nå i høst, i stedet for å slenge dem inn i en krok i garasjen og la dem stå fulle med jord og døde planter til neste vår. Jeg har så store planer for utvidelse av kjøkkenhagen til neste år, at jeg faktisk ikke gidder stå og dra ut gammel, tørr jord og Leca-kuler som er inn-filtret med gamle røtter. Det blir nok det jeg skal gjøre til helgen, tenker jeg, for nå har krukkene på trappen virkelig sett sine beste dager - stusslig er vel kanskje ordet...



Men bedet langs sørveggen blomstrer ennå for fullt, og jeg regner med at det vil det gjøre til et godt stykke utpå høsten:




søndag 4. august 2013

Markens grøde og grødens skadedyr...


Plutselig heter måneden august, og kjøkkenhagen gir meg stadig mer glede! Nå er det innhøstingstid. Jeg har høstet litt etter tynningsmetoden. Vet ikke om det er noe som heter det, men tanken bak er at jeg har høstet de plantene som ser mest puslete ut først, for om mulig å gi de kraftigere plantene enda bedre plass og vekstmuligheter. Her er et lite utvalg fra årets kjøkkenhage:


Fra venstre mot høyre ser vi følgende: Svartrot, grønnkål, lilla knutekål, purreløk, rødbeter, havrerot og sukkererter. I glasset bakerst står en kvast med bladpersille.

I dag var jeg i hagen og la merke til at bladene på blomkarsen så mistenkelig oppspiste ut. Ganske riktig! Ved nærmere øyesyn fikk jeg disse små krabatene i sikte:


 Tre stykker som sloss om det samme nesten oppspiste bladet! Ja, ja - hjernene er visst ikke så veldig store på kålsommerfugllarver... Det må være like før de når puppestadiet tror jeg, for de eter og eter, og det som går inn må jo som kjent ut igjen, så på noen av bladene ser det slik ut:



Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle fjerne dem, men så ombestemte jeg meg, og gleder meg i stedet til de blir sommerfugler og jeg kan kose meg med synet av dem flagrende rundt i hagen min.

Når det gjelder de andre skadedyrene, nemlig brunsneglene, er jeg nå overbevist om at noen i nabolaget må ha lagt ut den nye sneglegiften "Nemaslug" for nå finnes det ikke så mye som en eneste snegl i hagen min! Jeg er faktisk litt usikker på hva jeg skal synes om det. Jeg er jo naturligvis glad for at brunsneglene er borte. De var jo aldri en naturlig del av vår fauna i første omgang, men jeg håper ikke at disse nematodene har andre og mer uforutsette bivirkninger. Hva skjer for eksempel når disse rundormene, eller "Phasmarhabditis hermaphrodita" som er det latinske navnet ikke finner flere snegler? Går de da på jakt etter andre og mer nyttige arter? Ikke vet jeg, men jeg håper på det beste...

Jeg avslutter med et siste bilde av larveinvasjonen i blomkarsen min, jeg, selv om noen sikkert vil synes jeg er en underlig skrue som koser meg med at blomstene mine blir oppspist: