I år prøvde jeg meg på et lite eksperiment - poteter i pallekarm! Jeg fikk en håndfull økologiske butikk-kjøpte poteter som hadde begynt å spire, og ettersom jeg bor veldig langt fra nærmeste potetbonde, tok jeg sjansen på å sette dem. Det var bare 11 stykker, så jeg fikk akkurat plass til dem i en av pallekarmene mine. Som før nevnt, har jeg en såkalt "latmannshage" - det vil si at jeg i sin tid satte pallekarmene rett oppå gressplenen, med ugressduk under og fylte dem med jord. Det betyr at ingenting jeg planter i dem kommer lenger ned i jorda enn til ugressduken på toppen av plenen. Jeg regnet ærlig talt ikke med at dette ville være noen suksess, men tenkte - skitt, la gå!
Våren kom relativt tidlig i år, og allerede 18. mars var potene satt. Full av optimisme og våryrhet ventet jeg på at de første spirene skulle komme opp. Og en måned senere dukket de første små bladene opp av jorden. Akkurat i tide til å få vinterens siste frostnatt på seg! Det medførte at de små potetspirene frøs ihjel, ble sorte og forsvant. Nå var jeg i hvert fall ikke optimist med tanke på utfallet av poteteksperimentet!
Men etter enda noen uker dukket det sannelig opp nye spirer og denne gangen kom de opp. Etter en stund dekket jeg jorden med litt kompost og noe gressklipp, ettersom det var vanskelig å hyppe i den vesle kassen. Potetriset ble til slutt så høyt at min kjære måtte sette opp støttepinner, så det ikke skulle legge seg utover hele grusgangen mellom kassene:
 |
| Høyt potetris i pallekarm. |
Potetene ble jo satt lovlig tidlig, og blomstret utover juni og juli måned. Blomstene forsvant, og den 30. juli klarte jeg ikke holde meg lenger. Potetriset var fortsatt grønt og fint, det var ikke antydning til tørråte, på tross av den våteste sommeren i manns minne! Likevel fjernet jeg forsiktig riset fra omtrent halve kassen og rotet så ned i jorda, for å se om det ble noen avling. Skal jeg si jeg ble forbauset da jeg plukket opp de største og fineste potetene jeg noen gang har dyrket!
 |
| 5 kg økologiske nypoteter av ukjent sort. |
Tre dager senere tok jeg opp resten og kunne fornøyd konstatere at anslagsvis 1,5 kg gamle, spirte poteter ga meg 10 kg flotte, store og veldig gode poteter tilbake. Jeg har nå spist dem både ovnsbakte, stekte, kokte og som potetmos og de smaker like godt til alt sammen. De er litt fastere og ikke så melne som Kerrs Pink, men er tørrere enn mange av potetsortene vi får kjøpt i dag. Rødt skall og hvite inni. Vanskelig å finne ut hvilken sort jeg har fått tak i, men jeg kan gjette på at det kanskje kan dreie seg om enten "Mozart" eller "Aslak" som begge er relativt nye sorter. Uansett er det verdt å ta vare på egne settepoteter og sette et større felt til neste år. De later til å være resistente mot tørråte.
Så over til det som ikke kan karakteriseres som en suksesshistorie: Vinterrug! Jeg har i to år sådd vinterrug i potetåkeren etter at potetene var tatt opp. Det så ganske lovende ut i starten:
 |
| Vinterrugen spirer fint allerede høsten 2015. |
 |
| I begynnelsen av juni 2016 så åkeren slik ut. |
I fjor fikk hønsene rugen, og jeg hadde tenkt å gjøre det samme i år, men kanskje ta vare på halmen, som kan være fin å legge under jordbærene, for eksempel. Imidlertid har det regnet så avsindig mye i sommer, at rugåkeren nå i august er et heller trøstesløst syn!
 |
| Rugåkeren min i august... |
Ved nærmere ettersyn, tror jeg ikke at jeg skal gi kornet til hønsene, da aksene later til å ha blitt angrepet av sopp. Sopp gjør at korn utvikler mykotoksiner, noe som ikke er bra for hverken folk eller høns.
 |
| Nærbilde av kornaks med soppsporer (?) |
Så, oppsummert kan man kanskje konstatere at klimaet her på sør-vestlandet ikke egner seg for korndyrking - særlig ikke i en villahage, kan man jo med rette bemerke... Poteter og jordskokk, derimot - det går det an selv for amatør-bønder som meg å få til!
 |
| Det blir definitivt jodrskokk i år også! |
For øvrig er det et munnhell blant jordbrukere at "de dummeste bøndene får de største potetene", og det kan det sikkert være mye sant i... Moro er det, lell!
