Høner med og uten klær...

Jeg har tidligere holdt meg borte fra kommentarfeltene på facebook-innlegg som omhandler høns iført fargerike og fantasifulle "klær" som velmenende hønse-eiere ifører hønsene sine når det begynner å bli kaldt i været. Men nå kjenner jeg faktisk at grensen for å tie stille om akkurat dette temaet er nådd, så med fare for å erte på meg både hønse-eiere, vegetarianere og hekle-entusiaster - her kommer mitt (forhåpentligvis velfunderte) innlegg mot "Disneyfisering" av dyr, og for et naturlig hønsehold.

De fleste har sikkert sett bilder av typen jeg har postet nedenfor her: (Bildet er funnet på Pinterest, og jeg er usikker på opphavsretten til det.) De fleste (kvinner?) vil antakelig synes bildet er søtt, morsomt og inspirerende, og tenke at hønse-eieren er et menneske som virkelig bryr seg om hønsene sine og steller godt med dem.

Er dette et morsomt bilde av høns i fargerike klær? 

At slike hønse-eiere bryr seg om fuglene sine ville jeg aldri funnet på å bestride, det er det med å stelle godt med dem jeg har problemer med å gå god for. Det har nemlig, i takt med at byfolk har begynt å holde høns som kjæledyr, utbredt seg en slags Disney-forestilling om at høns (og for den saks skyld også andre dyr) bør behandles som om de var menneskebarn. Noen ifører til og med hønsene bleier og lar dem gå rundt inne på kjøkkenet og spise smuler fra gulvet, og lar barna sine leke med dem.

Selv om dette i utgangspunktet sikkert forteller om en omsorg for dyrene, så vitner det samtidig om mangel på kunnskap og forståelse for hva slags skapning en høne faktisk er, og hvordan høner på best måte kan leve livet sitt i pakt med det naturen mente for dem.

Moderne høns er alle etterkommere etter jungelfugler fra Asia. Nå kan man godt argumentere med at det er flere tusen år siden høns hadde noe som helst med ville jungelfugler å gjøre, og det vil for så vidt være sant. Alle hønseraser vi har i dag er framavlet med tanke på forskjellige egenskaper, enten de skal være gode eggleggere, eller kyllinger som vokser ekstra fort for slakt, for eksempel. Etikken i dette har jeg tenkt å la ligge i denne omgang.

På tross av dette har hønsene bevart ganske mye av de naturlige instinktene sine, noe som tydelig kommer til syne hvis de får lov til å oppholde seg i et miljø som likner det naturlige habitatet for jungelfugler. De vil vagle seg i trær om kvelden, eller på vagle-pinner høyt oppe, hvis de får mulighet til det. De vil også rote rundt i jorda på jakt etter småkryp og mark å spise. De vil spise grønne planter, hvis de får tilgang til det, og de vil lage seg groper i tørr jord og "sandbade" i den, fordi det er slik de holder kroppen fri for utøy. Når det blir kaldt, bruser de med fjærene og lager på den måten luftlommer i fjærdrakten som gjør at de holder på varmen.

Høns klarer fint å holde varmen uten hjelp fra oss! 

Når velmenende mennesker tar fuglene inn i huset og gir dem et bad, fjerner de det naturlige fettet i fjærdrakten deres, og utsetter dem for både kulde og infeksjoner. Når de blir ikledd klær, uansett hvor fargerike og morsomme de enn ser ut, blir fuglene hemmet i sitt naturlige bevegelsesmønster, og de vil ha problemer med å holde varmen. Det er faktisk slik at det er større sjanse for at en påkledd fugl vil fryse i minusgrader, enn en som ikke er det.

En annen velmenende feil ganske mange gjør, er å vaske hønsehuset innvendig med sterke kjemikalier. Det mest ekstreme jeg har hørt om i så måte er hun som vasket ned hele innsiden av hønsehuset en gang i uken med Klorin! Jeg skjønner at det kan føles logisk å ta rengjøringsrutiner fra sitt eget hjem og overføre dem til hønsehuset, men dette er altså ikke bare unødvendig - det er direkte skadelig.

Jeg skal prøve å forklare hva som skjer i slike hønsebesetninger: Høner har naturlig en gunstig bakterieflora som hjelper dem med å holde seg friske. Dersom man fjerner alle de naturlige bakteriene i omgivelsene deres, er det som om man lager et blankt lerret, hvor man inviterer alle slags skadelige bakterier og utøy inn. Vi må i det hele tatt slutte å tenke på bakterier som fiender, og heller innse at vi faktisk er fullstendig avhengige av mange av dem for å overleve. Slik er det med oss og slik er det med alt i naturen; vi eksisterer i et uendelig komplisert samspill med hverandre og alt vi gjør for å undertrykke deler av naturen vil forrykke denne finstemte balansen.

Det finnes en mengde hønse-fora hvor folk ber om råd når hønene deres blir syke. Jeg har lest en god del innlegg på slike sider, og finner at fellesnevneren ofte er at jo mer kjemi som brukes, jo sykere blir hønsene. Det er i grunnen trist både for menneskene som er glad i dyrene sine, og ikke minst for fuglene som ofte lider helt unødvendig. De eneste jeg kan komme på som tjener på å anbefale slike "løsninger" er forhandlerne av alle disse midlene.

Så konklusjonen er altså; la hønsene få lov til å være høns! De er ikke mennesker, og det blir helt feil å tillegge dem menneskelige egenskaper og behov. Vil du starte med hagehøns - noe jeg for øvrig anbefaler på det varmeste - så les deg litt opp på hva høns egentlig trenger. Og til slutt anbefaler jeg dette foredraget av en mann som vet mye om hva som er det essensielle med en høne; Joel Salatin.

Halm til besvær...

I går lærte jeg mye jeg ikke visste at jeg ikke visste fra før av. Hvis det ga mening...

Bakgrunnen for gårsdagens begivenheter er som følger: Etter den tørreste og varmeste sommeren i manns minne, har som kjent værgudene mer enn gjort opp for det manglende sommer-regnet ved å gi oss rikelige mengder vann i både deler av august og hele september. Selv om jeg kun har 8 høner og de har godt med plass utendørs (ca. 20 kvadratmeter) så medfører slike værforhold at det rett og slett blir uutholdelig sørpete i hønsegården. På tross av relativt god drenering klarer ikke vannet å renne unna, og blir dermed liggende i store pytter, som på bildet under. Sørpe blandet med hønsemøkk lukter heller ikke spesielt godt...

Sørpete forhold for hønene. 

Etter å ha forkastet ideen om å legge tett tak over hele uteplassen - det ble for dyrt og upraktisk og vanskelig gjennomførbart - ble løsningen å dekke uteplassen med et tykt lag steinstøv og så et godt lag med halm.

Første del av planen gikk relativt greit. Steinstøvet ble levert av kranbil i store sekker og ble tilkjørt garden i trillebårer av yours truly dagen etterpå. Hønene måtte tilbringe et døgn innendørs mens dette arbeidet pågikk. De protesterte ikke noe særlig.

Så gjenstod del to av planen; halm! Jeg hadde fått et tips om en bonde på Jæren som solgte halm og han var velvillig. Jeg måtte bare komme, og kunne kjøpe halm i ønsket mengde i søppelsekker, hvis jeg ønsket det. Bare å ta med sekker og fylle opp.

Nå er jeg den lykkelige innehaver av en veldig god venn med tilhenger (nei - det er ikke min kjære, han har ikke en gang tilhengerfeste på bilen) og han var som vanlig velvilligheten selv, da jeg spurte om han hadde lyst på en kjøretur til Jæren. Som sagt, så gjort. Min kjære og jeg satte oss i bilen hans, med tilhengeren på slep og kursen gikk mot Jærens flate landskap.

En snau time senere var vi framme ved bondegården hvor halmen skulle hentes. Foran oss stod en annen bil med tilhenger som fikk levert høy av bonden. Da jeg så tilhengeren hans, gikk det opp for meg at det jeg til nå hadde ansett som en ganske stor tilhenger, i virkeligheten er en ganske liten en. Dermed gikk resonneringsevnen min litt i spinn. Det hjalp nok heller ikke på romfølelsen at vi befant oss under Jærens åpne himmel, på en rimelig svær bondegård med driftsbygninger på to sider og endeløse åkrer på alle kanter. Både bil og henger så latterlig små ut i disse omgivelsene, så da jeg så størrelsen på en hel halmballe, gikk det opp for meg at den nok ville få plass i tilhengeren. Bonden sa seg enig i det, og ved å legge ned den ene kort-enden, fikk halmballen akkurat plass i hengeren.

"Hva veier den", spurte jeg da halmballen lå vel plassert i tilhengeren. "400 kilo", svarte bonden med en selvfølgelig mine, som om den slags vektstørrelser var dagligdags for ham - hvilket det naturligvis er!

På dette tidspunktet var jeg så giret ved tanken på at jeg skulle få med meg hjem en hel tilhenger full av halm, at fornuften nok antakeligvis var - tja, borte, kanskje?

Anyway. Turen hjemover ble lystig og anlegget i bilen spilte, passende nok, country-musikk. Stemningen i bilen var upåklagelig, og vi hadde lattermildt begynt å snakke om hvordan vi skulle gå fram for å få løftet firehundre kilo halm ut av tilhengeren uten traktor...

Tilhengeren ble bakket helt inn i garasjen, og så åpnet vi halmballen ved å skjære over de kraftige plasttauene som holdt marakkelset sammen. Resultatet var at halmballen veltet utover kort-enden av hengeren i all sin prakt! Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt lattermild over hele halm-prosjektet, men var fortsatt ved godt mot, og tenkte at mesteparten av halmen tross alt skulle fraktes direkte ut i hønsegården.

To store sekker senere var hønsegården helt full av halm og hengeren fortsatt tilsynelatende like full...

Halmballen mens den fortsatt var sammenpresset og intakt. 

Deretter begynte vi å klø oss i hodet og lure på hva i himmelens navn vi skulle flytte ut av garasjen, for å få plass til en avsindig mengde halm som nødvendigvis måtte flyttes i små porsjoner ved håndmakt. Min kjære mente at jeg nok sikkert hadde tenkt på det på forhånd, men jeg regner med at det var en sarkastisk bemerkning fra hans side. Vi har jo tross alt vært gift i over 30 år, så han kjenner meg ganske godt etter hvert...

Heldigvis viste det seg at halmen var presset lagvis, og at det var mulig for to personer å nennsomt flytte et og et lag med halm om gangen. Det gikk relativt bra - det var ikke så mange av lagene som løste seg opp underveis...

Med hår og klær fulle av halm, ble til slutt berget stablet langs den ene veggen i garasjen. Jeg regner nå med at faren for museinvasjon i huset er helt over, ettersom garasjen nå er blitt omgjort til det perfekte vinter-habitat for gnagere...

Noen som har lyst til å ta julekort-fotografiene nå, kanskje? 

Jeg tror jeg kan starte en side-geskjeft med utleie av stemningsfullt julekort-motiv? Men hønsegården er blitt fin, da! Hønene koser seg, og eggene må ikke lenger vaskes rene for sørpe. Det er jo verdt litt, bare det...

Hønene koser seg og roter i halmen. 

Lasagnebed

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan jeg lager god jord i kassene mine til neste års sesong. I år ble jeg nødt til å skifte ut noen av de eldste pallekarmene mine, da de rett og slett begynte å gå i oppløsning. Ubehandla tre tåler jo ikke så veldig mange år i nærkontakt med fuktig jord, før treet råtner.

For å få løsnet pallekarmen fra bakken, ble jeg nødt til å spa ut jorda som var i kassen. Dersom man lager et lasagnebed rett på bakken, trenger man ikke fjerne noe jord først, og det er jo også noe av hensikten med denne metoden - nemlig å forstyrre jorda minst mulig. Men ettersom jeg altså har en byhage og har valgt pallekarmer som dyrkingsmetode, så må det altså til.

Det første jeg gjorde var å fjerne restene av bladbetene som stod i kassen. Hønene ble riktig glade for grøntforet og kaklet lykkelig som takk. Da jeg begynte å spa ut jorda, la jeg merke til at det var flust med meitemark i jorda - et sunnhetstegn!

Etter å ha fjernet den gamle, råtne kassen, monterte jeg den nye og satte den på plass. Jeg har to pallekarmer oppå hverandre og synes den høyden gir god nok jorddybde for de aller fleste planter. Nederst i bunnen la jeg så et lag med planteavfall. Det var stilker fra bladbetene og annet grøntavfall fra hagen som ellers ville gått i komposten. Oppå der la jeg så et lag med tang jeg har hentet fra en strand i nærheten. Jeg tok også med litt hestemøkk fra i fjor.

Planterester, tang og hestemøkk. 

Så var turen kommet til kompostdunken. Jeg har to varmkompostdunker som jeg veksler mellom å bruke, og den eldste har stått i ro i en drøy måned, tenker jeg. Lenge nok til at komposteringen var kommet godt i gang. Kompost som har stått lenge nok lukter nesten ingen ting. Jeg fylte opp en trillebår med halvferdig kompost og dumpet den oppi kassen.

Halvferdig kompost. 

Slik ser den halvferdige komposten
 ut i trillebåren. 

Etter å ha rakt komposten utover i et jevnt lag i kassen, på toppen av de andre lagene, var det bare å spa tilbake jorda fra presenningen ved siden av - og la de ivrige meitemarkene ta seg av resten av jobben med å omdanne planterester og kompost til næringsrik jord.

Gammel jord til venstre, lasagnebedet med kompost til høyre. 

Her er jorda spadd tilbake i kassen. 

Til slutt fant jeg fram et gammelt, fillete ullteppe som jeg brukte til jorddekke i fjor vinter (se innlegg fra i fjor her). Et bed klargjort til neste års sesong! Jeg har et par kasser til som må byttes ut, så da blir det nok å gjenta prosessen og håpe på at vinteren lar vente på seg til jeg er ferdig...

Ny plantekasse klargjort til neste år.