Hel ved - å jada!

For et par år siden ga Lars Mytting ut en bok kalt "Hel ved" med undertittelen "Alt om hogging, stabling og tørking - og vedfyringens sjel". Det er i grunnen nesten unødvendig å minne deg om dette - for du har sikkert, i likhet med brorparten av Norges befolkning (med eller uten peis), boka stående i bokhyllen din. Den boka har du sikkert bladd i og nytt synet av bilder som dette, for eksempel:

I dag var det dags for å kappe opp greinene fra trærne jeg saget ned for noen uker siden. (http://vestenformane.blogspot.no/2013/03/varonn-i-hagen.html) Til dette edle formål har jeg altså gått til anskaffelse av noe man kaller en "vedkappsag" på fagspråk - eller "vedvogge" som det kalles her jeg bor. Jeg kan ellers nevne at min søken etter "vedvogge" på nettet var ganske fruktesløs - helt jeg jeg altså oppdaget at den kalles "vedkappsag". Nok om det! 

Clas Ohlson har slike til salgs for en meget drøy tusenlapp, og med litt hjelp fra en velvillig innstilt ektemake, fikk jeg monstrumet i hus for noen uker siden. Med enda mer velvillig hjelp fra min voksne sønn, ble beistet skrudd sammen, men kun noen ganske få deler til overs... 

Og så - i dag, altså - var tiden inne for å prøvekjøre beistet! Jeg syntes det var både rett og rimelig at den eminente montøren fikk æren av å prøvekjøre maskinen han så velvillig skrudde sammen for meg, og etter å ha saget opp noen få greiner, datt maskinen fra hverandre. Litt innett mumling om "drittmaskin fra Clas Ohlson" og stramming av diverse skruer senere, gikk sagen som den skulle igjen og sønnen i huset viste seg å være flink til å kappe ved også, i tillegg til å montere sag! 

Så mens sønnen saget og kappet så sponen føyk, drev jeg og samlet veden opp fra gulvet og bar den opp trappene fra kjelleren og dumpet den i trillebåren som mangler luft i dekket. Joda - her er utstyret i orden... Og så var det bare å begynne å lø ved! Jeg har jo som sagt bladd mye i boka til Mytting, jeg, men det er bare det at de oppkutta vedbitene jeg stod med i hånden ikke liknet så veldig på de fine bjørkevedskiene som var avbildet i boka... Jeg hadde i stedet en salig blanding av nedkutta ripsbusker, plommertrær og en død svarthyll. De tynneste kvistene er allerede blitt til flis, og de rette,tykke greinene har jeg andre planer for senere i sesongen (følg med, følg med!) så dermed stod jeg igjen med en del knortete, krokete greiner i forskjellig tykkelse som bare ville duge som brensel. Ikke lett å stable noe sånt, men jeg har da altså gjort mitt aller beste - bare se her: 

Og hører jeg at det ikke likner på stablingen i "Hel ved", så ryker det tenner! 

Så nå sitter jeg her og prøver å få korsryggen til å klikke på plass igjen. Til min lettelse ser jeg at selv Lars Mytting klager over vond rygg etter å ha sjauet ved, så da tar jeg det med knusende ro resten av kvelden... Med verdens beste samvittighet att på til!