Maisdyrking og erfaringer

Jeg forsøkte meg for første gang på å dyrke mais i fjor, og det var ingen suksess. Men nå var da også sommeren 2017 den våteste og kaldeste i manns minne, så jeg bestemte meg for å gjenta forsøket i år. Ettersom denne sommeren klimatisk har liknet langt mer på forhold som er optimale for maisdyrking, er jeg glad jeg tok det valget!

Jeg har sådd 2 typer mais - begge såkalte plantearv-sorter, det vil si sorter som er gamle, og som ikke er hybridisert, altså sortene som er foretrukket av det industrialiserte landbruket. De to typene ble sådd i hver sin pallekarm, med god avstand mellom dem, for å hindre krysspollingering.

Det viser seg at de to typene har ganske forskjellig vekst, både med hensyn til høyde og vekstrate.

Jeg har for øvrig fått flere spørsmål om hvorfor jeg har nummerert kassene i kjøkkenhagen min? Dette er et godt eksempel på hvorfor det er nyttig. Det jeg driver med er jo i bunn og grunn en slags forsøkshage - jeg tester ut forskjellige vekster og dyrkningsmetoder, og lærer underveis både av feilene jeg gjør, og av det som fungerer bra. Da er det nyttig å huske hva som ble sådd hvor, og det gjør jeg ved hjelp av nummerering og et enkelt excel-ark.

I kasse nr 14 satte jeg ut småplanter av trefarget indianermais den 8. mai. De ble sådd innendørs 9. april. Denne typen har vokst raskest, men har også vist seg å være den laveste sorten.

Trefarget indianermais, omtrent 1,50 meter høy, i blomstring. 

Tydelige ører av maiskolber. 

Det blir nok kolber av dette, ja! 

Den andre sorten er også en plantearv-sort, og den kalles "Lyse glassmais". Den skal ha ganske spennende farger - på bilder ser de nesten ut som glassperler i de mest uventede farger, som lilla og lyseblå. Ganske sært, med andre ord, men alt for spennende til ikke å prøve for en sånn som meg!

Denne typen har imidlertid tatt mye lengre tid å modnes. Den ble sådd innendørs 10. april, altså dagen etter den andre sorten, men ble ikke satt ut før 18. mai. Den har vokst noe saktere enn den andre sorten, men har også blitt langt høyere. Det er først nå den har begynt å danne blomster, når høyden har nådd omtrent 2 meter.

Med tanke på de klimatiske forholdene her på sør-vestlandet, holder jeg foreløpig en knapp på indianermaisen, både med tanke på vindforholdene, som av og til kan være ganske heftige her langs kysten, og ikke minst vekstsesongen, som later til å være noe kortere for indianermaisen.

Lyse glassmais i selskap med squash.

Her vises den aller første blomsten. 

Her er blomsterknopp nummer to. 

Denne sorten har altså så vidt begynt å blomstre, og jeg har ennå ikke sett noe til danning av maiskolber. Meteorologene spår imidlertid at sommeren skal fortsette, så håpet er jo fortsatt at det kan bli maiskolber på denne også, før sesongen er over.