Samplanting i drivhuset og viktigheten av jorddekke.

Jeg forsøker så langt det er praktisk gjennomførbart å drive hagen min etter permakulturelle prinsipper. For den som er ny med begrepet "permakultur" finnes det flere gode nettsteder å lese litt om systemet. Det anbefales for alle som er interessert i å forstå hvordan alt i naturen henger sammen, inkludert oss mennesker og det vi foretar oss.

For den som kjenner til systemet, vil det ved første øyekast virke noe paradoksalt med en kjøkkenhage i et villastrøk, primært basert på pallekarmer og med relativt sirlig orden (nummererte kasser, etc.)

Kjøkkenhagen min basert på nummererte pallekarmer. 

Jeg holder likevel fast på min oppfatning at jeg driver den på grunnlag av permakulturelle prinsipper, så langt det er praktisk mulig. Blant annet er jeg tilhenger av mest mulig mangfold i hagen. Jeg driver med utstrakt bruk av samplanting, noe blant andre Sara Bäckmo har skrevet om her.

I drivhuset er det ikke så selvsagt å få til samplanting. Jeg bruker drivhuset mitt (som min kjære laget til meg av gamle vinduer) litt forskjellig i løpet av året. På våren brukes det primært til oppal av planter, for å forlenge dyrknings-sesongen. Jeg sår også salat i krukker i drivhuset, slik at jeg kan høste salat fra tidlig vår til sent på høsten. Når oppal-sesongen er over og alle småplantene er satt ut, brukes drivhuset til varmekrevende vekster som ikke tåler vårt nordiske sommerklima.

Oppal-planter i drivhuset i april.

Tomater har jeg dyrket i flere år, med noe vekslende erfaringer. Jeg synes det er spennende å prøve ut nye ting. Derfor sår jeg alltid noe jeg aldri har prøvd før hvert eneste år. Noen tomatsorter er mer eksotiske enn andre, og disse er det selvfølgelig veldig morsomt å prøve seg på. I fjor hadde jeg 7 forskjellige tomatsorter, og det var ikke alle som var like gode, rett og slett. Blant annet hadde jeg en sort som så veldig spennende ut, men som var utrolig kjedelig og intetsigende på smaken. Da frister det ikke å så den neste år. I år har jeg faktisk bare en type, og det var den jeg syntes var best i fjor, nemlig sorten "Stripes of yore". Tomatene blir gule med mørkelilla striper når de blir modne, og de smaker himmelsk!

Tomatsorten "Stripes of yore". 

Tidligere år har jeg sådd basilikum i tomatpottene og det fungerer fint. Basilikum og tomater er gode venner. I år ville jeg prøve å så spinat i tomatpottene. Spinat skal også etter sigende være "venner" med tomater, så nå prøver jeg det. Spinat er ellers noe jeg aldri helt har knekt koden på når jeg har sådd det tidligere. Jeg tror at den har lett for å gå i stokk (blomstre) når den blir utsatt for våre lange, lyse sommernetter, men nå prøver jeg altså å så den i drivhus sammen med tomatene, så får vi se hvordan det går.

Spinatfrø sådd i tomatbøttene. 

Jeg har også et opp-murt bed inne i drivhuset, og der har jeg satt ned fire agurkplanter. Mellom dem har jeg sådd reddiker og Ekebladsalat, som begge skal være gode venner med agurkplanter. Mursteinene med hyssing på bildet er lagt der så agurkplantene skal ha noe å klatre på når de blir større. Hyssingen er festet i taket på drivhuset. Også denne patenten er ny av året...

Agurkplanter med selvvannings-slange. 

I hagen er jeg alltid påpasselig med å dekke til jorden. I naturen ligger jorden aldri bar - bortsett fra når det har vært vulkanutbrudd, jordskred, eller andre naturkatastrofer. Tenk på hva som skjer med huden når du skraper deg opp og begynner å blø. Da produserer kroppen raskt en skorpe  for å dekke til det åpne såret. På tilsvarende måte er det i naturen når jorda blir blottlagt. Det vi mennesker i vår uforstand har valgt å kalle "ugress" er naturens eget "plaster på såret".

I drivhuset må jeg altså også passe på at jorda ikke ligger åpen, og da er det å så lave matplanter som jorddekke et godt alternativ.

Du kan bruke mye forskjellig som jorddekke. Det å så det som på engelsk kalles "cover crops" (jeg vet ikke om noe godt norsk ord som dekker begrepet) er en metode. En annen måte er simpelthen å dekke til jorda rundt plantene du vil dyrke. Det jeg bruker mest, er enten gressklipp, eller treflis, rett og slett fordi det er det jeg har mest av i hagen min. Gressklipp får jeg naturligvis når jeg slår gresset, og har du ikke plen, er jeg ganske sikker på at du har en nabo eller to som er glad til for å bli kvitt gressklippet... Treflis lager jeg av kvister som blir til overs når jeg beskjærer trær og busker i hagen. Jeg har en enkel men god kvistkvern som jeg kjøpte på Felleskjøpet for noen år siden som hjelper meg med å håndtere det mange kaller "hageavfall", men som jeg ser på som en ressurs.

Treflis som jorddekke i potter med palmekål. 

Gressklipp som jorddekke i potetbedet. 

Treflis som jorddekke i jordbær/hvitløkskassen. 

Treflis som jorddekke på jordbærplantene. 

Jeg hadde for mange jordbærplanter til å få plass i pallekarmene mine i år, med mindre hele kjøkkenhagen skal blir jordbæråker, og det skal den jo slett ikke! Derfor ble løsningen å sette de overskytende plantene i gamle oljekanner langs sørveggen av huset. Treflisen holder blant annet på fuktigheten i jorda og gjør at jeg ikke behøver å vanne så ofte. I tillegg trives mikroorganismene i jorda bedre når de ikke blir utsatt for direkte lys, og det er altså disse mikroorganismene som sørger for at næringsstoffene i jorda blir tilgjengelige for planterøttene.

Jordbærplanter i oljekanner kan være dekorativt, synes jeg.