Rabarbra - en undervurdert plante?

 

Jeg har hatt en gammel rabarbra-rot stående i hagen i årevis. Den arvet jeg av svigermor, og i følge min kjære er den av typen «jordbær-rabarbra», noe som indikerer at stenglene og bladene er mindre, og rødere enn andre sorter. Jeg har alltid hørt at rabarbra skal høstes før St. Hans, og det rådet har jeg stort sett fulgt. Grunnen er at ut på sommeren øker innholdet av oksalsyre i planten - noe det ikke anbefales å spise for mye av.

I vår plukket jeg imidlertid opp et tips som var nytt for meg; sett en stor plastbøtte over rabarbraen og se hva som skjer! Jeg syntes det hørtes spennende ut, og derfor fant jeg fram en stor murerbøtte og plasserte den over roten i mars, rett etter at telen hadde gått.

Dette har jeg tenkt å gjøre hvert år framover! Denne teknikken, kalles «forced rhubarb» i England, hvor de har lange tradisjoner for å dyrke rabarbra i mørke kjellere. Her kan du lese mer om et ektepar som driver med denne dyrkningsformen på Jæren.  

Poenget med denne enkle metoden er altså å lure rabarbraen til å tro at våren er kommet lenger enn den egentlig har, ettersom den får tilført varme av å stå under en svart plastbøtte, samtidig som den må vokse ekstra mye, fordi den prøver å strekke seg etter lyset. Den bruker også all energien på å danne stilker, og nesten ingenting på å danne blader, noe som jo passer oss utmerket, ettersom bladene er giftige og ikke kan spises.

Så i dag var jeg ute og hentet inn et godt knippe med lyserøde stilker, som etter rensing utgjorde 280 gram ferdig oppkuttet rabarbra som foreløpig har fått tilholdssted i fryseboksen, inntil jeg skal bruke den.

Lurer du på hva du kan bruke rabarbra til, så finner du et utvalg oppskrifter her.

 

Hva er enklest å dyrke i en villahage på sør-vestlandet?

 

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv med jevne mellomrom siden jeg startet med kjøkkenhage for 8 år siden. Det har vist seg at det ikke nødvendigvis er det du tror. Jeg skal prøve å komme med en liten oversikt over hva jeg har fått best til og hvorfor i dette innlegget. 

Som de fleste andre som begynner på et nytt prosjekt, var jeg full av entusiasme og glød de første årene. Jeg syntes det var kjempespennende å se hva de forskjellige frø-butikkene på nett tilbød, og gikk nok litt av hengslene i begynnelsen i pur begeistring over alle mulighetene! Blant annet kjøpte jeg indianer-mais og "Oca oxalis" fra Camilla Plums frøhandel i Danmark. 

Denne vesle, søramerikanske knollen var veldig spennende å dyrke, men jeg fant fort ut at utbyttet var heller magert. Dessuten var den litt intetsigende i smaken, og ble utkonkurrert så det holdt av jordskokken som ga en avsindig avling! 

I samme sending fikk jeg nemlig også to typer jordskokk, hvorav den ene typen mest sannsynlig har vært den som kalles "Dagnøytral". Den andre typen hadde et litt rødlig skall og var jevnere i fasongen, men den trivdes ikke så godt her nord hvor dagen er lang i sommerhalvåret, så den har gått ut. 

Jeg fant fort ut at jeg trengte større bøtte! 

Jordskokk får høye stengler med vakre,
gule blomster på som er fine å ta inn. 

Så jeg har altså fortsatt å dyrke jordskokk som er super-enkelt å få til. Jeg setter knollene i det samme bedet i mars/april og begynner å høste av dem når stenglene er visnet ned, vanligvis rundt november. De tåler godt frost og oppbevares enklest og best i jorden, så de henter jeg etter hvert som jeg trenger dem i løpet av vinteren og langt utpå våren. De trenger svært lite tilsyn og stell. Jeg pleier å dekke til bedet med gressklipp, eller liknende, når spirene har kommet opp og så glemmer jeg stort sett at jeg har dem helt til de skal høstes. 

Indianermaisen må nesten få et eget avsnitt. Spennende utseende mais som var av den opprinnelige typen som fortsatt dyrkes i Søramerika av urbefolkningen der. Den trues nå av utryddelse fordi den genmanipulerte sukkermaisen ødelegger arvematerialet til den opprinnelige maisen, og jeg tror det var dette som gjorde at jeg ble nysgjerrig på å dyrke den. Maisen trivdes for så vidt godt i hagen min den, og avling fikk jeg av de få plantene jeg hadde. 

Mais med litt støtte for å 
hjelpe mot vindkast.

Indianermais med spennende farger.

Ulempen var imidlertid at jeg ikke egentlig visste hvordan jeg skulle tilberede dem. Sukkermais, som er den typen vi er vant til å spise her hos oss, enten kokt, eller på grillen er noe helt annet enn denne maisen. Indianermais finnes i et utall variasjoner og brukes til alt fra å lage maismel av, til - ja jeg vet faktisk ikke helt hva... Og det ble også noe av utfordringen med maisen. Spennende å få til, men ikke så matnyttig egentlig. Dermed ble også denne forkastet til fordel for andre vekster som faktisk både trives i hagen min og jeg bruker i matlagingen! 

Nyhøstet slanghvitløk. 

En annen ting jeg setter hver høst er hvitløk. I årenes løp har jeg formert opp den ene hvitløken jeg fikk i sin tid, så nå setter jeg hvitløk over store deler av hagen. Jeg samplanter med andre vekster og har til nå ikke opplevd noe som ikke liker seg sammen med hvitløk. Høsten 2020 satte jeg omtrent 100 fedd, og det gjorde at jeg har vært selvforsynt med hvitløk fra månedsskiftet juli/august helt fram til midten av april. Jeg dyrker en type slanghvitløk som er mildere både på smak og lukt enn den typen man får kjøpt i butikken. Den er enkel å oppbevare gjennom vinteren. Jeg lagrer dem tørt, mørkt og kjølig i en  nettpose i matboden og kan glede meg over egendyrket hvitløk 3/4 deler av året, og det er slett ikke så verst i min bok! 

Den glattbladede kålen i bakkant av bedet er 
Sukuma Wiki. Den trives godt sammen med 
hvitløk og ringblomster. 

Ellers er en evig slager den afrikanske grønnkåltypen som kalles "Sukuma Wiki". Merkelig nok så trives den særdeles godt i vårt våte og skiftende klima. Den tåler også frost, og kan dermed stå ute hele vinteren, i motsetning til palmekål som må høstes før frosten kommer. Jeg bruker grønnkål til alt fra smoothier til supper, gryter og chips. Jeg finner stadig nye bruksområder for denne anvendelige og ekstremt sunne grønnsaken. God på smak er den også - ganske søtlig og relativt mør, så den trenger ikke så lang koketid. 

Sukkererter til venstre foran og mais og squash
i kassen bak og til høyre i bildet. 

Sukkererter pleier jeg alltid å ha i kjøkkenhagen. De spiser vi etter hvert som belgene blir store nok. De tåler litt oppbevaring i kjøleskap i en tett boks, men er så klart best når de er nyplukket. De vokser relativt raskt, så det lønner seg å følge med i sesongen og gjerne plukke litt hver, eller annen hver dag. 

Forskjellige typer salater i potte. 

En annen ting jeg alltid har i kjøkkenhagen gjennom sesongen er salater. Jeg pleier å så forskjellige typer, gjerne i potter. De er enkle å flytte på og kan lett flyttes inn i drivhuset hvis været slå om og blir dårlig, slik det av og til gjør her på Sør-Vestlandet. I potter er salaten også beskyttet mot snegler som jeg periodevis har vært plaget av i hagen. Brunsneglene har jeg på det nærmeste blitt kvitt de siste par årene, etter iherdig jakt med saks i skumringen. Den store plagen de siste par årene har vært åkersnegl som er mye verre å få has på, rett og slett fordi de er så små og nesten usynlige mot jorden - i hvert fall for mine ikke lenger helt unge øyne... I år håper jeg at den lange frosten vi hadde i vinter har tatt knekken på de fleste. Det gjenstår å se. 

Jeg gleder meg til jeg igjen kan rusle rundt med 
barnebarna på slep når kjøkkenhagen ser
omtrent slik ut... 

Paprikaplanter - enkel og billig moro!

 

I januar sådde jeg frø fra en rød snack-paprika jeg kjøpte på butikken. Jeg pleier å sette pottene med frø på badet til de spirer. Etter spiring satte jeg småplantene ned i kjelleren, hvor jeg har hengt opp enkle plantelys som stod på 12 timer i døgnet. Det er ingen varme på i kjellergangen, så temperaturen holdt mellom 10 og 16 grader, men for det meste lå den på mellom 13 og 15 grader. 

I mars pottet jeg plantene om og satte noen av dem innendørs i stuen som holder jevnt 22 grader døgnet rundt. Resten ble satt ut i drivhuset hvor temperaturen svinger adskillig mer mellom natt og dag, selv om jeg har elektrisk varme på for å unngå at det blir alt for kaldt om natten. 

Småplanter som fikk stå ute i drivhuset fra mars. 

Pottene som stod innendørs satte blomster og frukt tidligere enn de som stod i drivhuset, men jeg vil likevel anbefale drivhus-plassering. De plantene som hadde stått ute i drivhuset ble bedre herdet og vokste mer i lengden enn de som hadde stått beskyttet innendørs hele våren. 

Plantene som stod i stuen var først større, men det
jevnet seg ut over tid. Den midterste planten står
i skrinn jord fra egen hage. De store i såjord fra FK. 

Jeg høstet litt paprika fra plantene utpå sommeren, men ikke de helt store mengdene, og så stanset liksom både blomstring og frukt opp. Jeg var egentlig litt skuffet over utbyttet, men plantene stod nå ikke i veien, så jeg har bare latt dem stå og gitt dem en skvett vann nå og da. 

Stor var derfor min begeistring da jeg oppdaget at plantene både har vokst seg tette og store, og ikke minst har begynt å sette nye blomster nå i september! Det er som om plantene har fått en "second wind", så og si. 

Her er det både nye blomster og paprika på gang! 

De fem paprikaplantene får stå i fred i drivhuset. 

Jeg liker å eksperimentere med planter og frø. Noen ganger får jeg det ikke til, men det å ta frø fra butikk-kjøpt økologisk snack-paprika, det ble altså en suksess. Ingen av plantene har så langt vært angrepet av lus heller, noe jeg har hatt problemer med tidligere år. Plantene har hatt selskap i drivhuset av både tomat- og agurk-planter. De fikk en neve med tomatgjødning i juli, men bortsett fra det har de vært flinke til å klare seg selv, egentlig. 

Av og til tenker jeg at jeg burde kalt bloggen min for "Den late gartner"... For jeg må ærlig innrømme at det går litt opp og ned hvor mye tid jeg bruker i hagen. Derfor liker jeg godt å finne planter som tåler litt forsømmelse i ny og ne, uten å ta kvelden. Noen ganger tenker jeg at det kanskje er flere der ute som er som meg, og da kan kanskje denne bloggen være til litt hjelp. For vi behøver jo ikke alle gjøre de samme feilene - ikke sant? 

Halm i hønsegården...

For to år siden dro jeg til Jæren og hentet en hel halmballe for å ha til hønsegården. Mer om den turen kan du lese her. Jeg har nå vært den lykkelige eier av en 400 kilos halmballe i to år. Det vil si - den er jo ikke på 400 kilo nå lenger, da! Selv om jeg tenkte at jeg aldri i livet ville få brukt opp så mye halm, er jeg nå ikke så sikker lenger.

Slik så halmballen ut da vi så vidt fikk plass til den i garasjen. 

To år senere har jeg funnet flere gode bruksområder til halmen. Blant annet er den glimrende til å legge under jordbærplantene, for å holde jordbærene vekke fra jorden. Det har resultert i at færre av jordbærene blir ødelagt av råte. Med mindre du har avsindig store jordbæråkre trenger du naturligvis ikke 400 kilo halm bare til det, men alle monner drar...

Slik ser halmballen ut i 2020 - jeg vil anslå at jeg har
brukt opp omtrent halvparten. 

Mesteparten av halmen har jeg brukt i hønsegården. Hønsene liker å rote rundt i den, og jeg tror de finner litt rester av korn i den også, som de koser seg med. Etter en stund spar jeg ut halmen og legger inn ny. Det er litt vanskelig å anslå hvor lenge "en stund" er. Det kommer helt an på hvor mye det har regnet i det siste. Halmen blander seg med hønsemøkk og blir til slutt til en slags hardtrampet masse. Det lønner seg å ikke vente alt for lenge med å skifte den ut, da det kan bli litt vanskelig å spa den ut hvis den er veldig hardtrampet.

Jeg har et hjørne bak hønsehuset hvor jeg lagrer halmen jeg har tatt ut og lar den ligge og kompostere en stund. Det er en fordel å ha et hjørne av tomten hvor lukten ikke sjenerer verken deg eller naboen, da kompostering av hønsemøkk kan lukte ubehagelig. Jeg pleier å dekke den til med en presenning, for å unngå at det blir altfor vått i haugen. Som sagt - her i Stavanger regner det avsindig mye!

Halm og hønsemøkk til kompostering. 

Hønsegården er blitt mye tørrere og hønsene fikk det bedre utendørs. Nå skal det sies at jeg faktisk også har fått lagt tak over mesteparten av hønsegården i vår, så denne sesongen har halmen vart lenger enn tidligere før den må skiftes ut.

Fornøyde innbyggere i hønsegården... 

På høsten en gang, når bedene mine er høstet og står tomme, gjør jeg dem klare for neste års sesong. Da kommer denne hønsemøkk-halmen til nytte! Jeg spar den over i trillebårer og dekker bedene mine med den før vinteren setter inn. I fjor gjorde jeg imidlertid en bommert, og det var å sette ned hvitløk i et bed jeg etterpå dekket med halm fra hønsegården. Det gikk IKKE bra! Det ble for sterkt for de små hvitløksfeddene, så ikke en eneste hvitløk i dette bedet kom opp! Heldigvis har jeg det med å slenge ned hvitløksfedd over alt i hagen, så hvitløk har jeg høstet, lell!

Potetene ser ut til å trives i jord med hønsemøkk-halm... 

Jeg forsøker å leve etter prinsippet at alt som hagen produserer skal brukes i hagen, i et slags lukket kretsløp. Det går stort sett bra, selv om jeg må medgi at jeg kjøper litt såjord til småplantene mine. Mer om kompostering i et annet innlegg.

Hyll - nå er det tid for å høste hylleblomster!

Omtrent rundt St. Hans pleier hyllen å blomstre her på Sørvestlandet. I år har hyllen i hagen vår fått vokse seg litt for høy, så det blir vanskelig å høste de øverste blomsterklasene, men det gjør i grunnen ingenting når treet bugner såpass som det gjør i år. Jeg hadde ingen problemer med å høste mer enn nok til min bruk fra de nederste greinene.

Treet bugner av hvite, lekre hylleblomster. 

Hylleblomst er min foretrukne måte å bruke hyllen på. Det er naturligvis mulig å vente til hyllebærene er modne på ettersommeren og safte dem, men jeg foretrekker altså å høste blomstene.

En kurv full av nyhøstede hylleblomster. 

Jeg bruker dem til å lage saft av. Hylleblomstsaft er nydelig og det er stor etterspørsel hos meg etter både saften og de forskjellige andre oppskriftene jeg bruker den til. Hylleblomst-sorbet, for eksempel. Eller som smakstilsetning i kombucha. Men her vil jeg fokusere på saften.

For å lage hylleblomstsaft trenger du bare hylleblomster (mellom 40 og 60 klaser), 2 liter vann og 2 kg sukker, samt 3 sitroner.

Her lager jeg dobbel porsjon. 

Jeg begynner med å sette på vann og helle sukkeret oppi gryten, for å lage sirupen. Mens sirupen koker opp, renser jeg blomsterklasene - det vil si at jeg klipper av det meste av stilken og rister bort eventuelle insekter, eller småblader som har satt seg fast i blomsterklasene. Så legger jeg dem i en stor bolle som rommer minimum 3 liter. Gjerne en med lokk.

1 kg sukker pr liter vann blir bra - eventuelt litt mindre sukker. 

Så skjærer jeg opp sitronene og har dem i bollen sammen med blomsterklasene. Jeg vil anbefale å kjøpe økologiske sitroner, siden sitronene brukes med skallet på, og du ikke har lyst på sprøytemiddelrester i saften. Når sukkeret er helt oppløst og vannet er på kokepunktet, tas gryten av varmen og sukkerlaken helles over blomsterklasene.

Det var det! 

Det var faktisk det hele. Nå settes saften tildekket og kjølig i tre dager, før den siles av og fylles på rene flasker. Hvis du ønsker litt mer holdbarhet på saften, kan du tilsette saften 20 - 25 gram sitronsyre (fås på apotek). Jeg pleier å fryse den i porsjons-pakker og tar opp litt om gangen. Saften holder seg kjempelenge i fryseren, og i kjøleskapet i flere uker.

Har du aldri smakt hylleblomst-saft, så anbefaler jeg å lage det!

Reddiker til frustrasjon ...

De fleste som nettopp har startet med kjøkkenhage vil få råd om å dyrke reddiker, fordi det er så lett å få til. Hver eneste gang jeg ser dette rådet, kjenner jeg at det ulmer litt inni meg! For når sannheten skal frem - og det skal den jo som regel - så har jeg og reddiker egentlig aldri vært helt venner. Jeg har sådd reddiker så og si hvert eneste år siden jeg begynte med kjøkkenhagen min, for mannen min liker dem så godt. Og fordi han er så utrolig snill og hjelpsom, så har jeg jo lyst til å gjøre noe hyggelig for ham i retur. Men, som sagt; reddiker har jeg rett og slett aldri fått til!

Nyhøstede "reddiker"... 

I dag høstet jeg en rad med "reddiker", og som man kan se på bildet over, er det stort sett mye bladverk og lite reddiker å spore. Et par stykker var riktignok helt ok å spise, men de aller, aller fleste hadde, som bildet viser, ikke utviklet knoller i det hele tatt, men bare noen tynne rotstengler.

Jeg har stor glede av å lese bloggen til Sara Bäckmo, og hun har mange gode tips som jeg har hatt glede av, men uansett hvordan jeg sår reddiker, vanner dem, tynner dem, direktesår dem i rader, forkultiverer i pluggbrett, bredsår dem i potter på våren, sensommeren i varmt eller kaldt vær, i egen kompostjord, eller såjord fra butikken - reddikene liker meg bare ikke!

Reddiklauv uten reddik i enden! 

Nå nærmer vi oss St. Hans, og på grunn av de lange, lyse nettene har mange grønnsaker det med å gå opp i stokk på denne tiden. Reddiker gjør det samme. Det har derfor ingen hensikt å så flere omganger før på sensommeren igjen. Det som irriterer meg aller mest er at jeg rett og slett ikke skjønner hva jeg gjør feil! Jeg har gjort mye rart og dumt i hagen i årenes løp, men jeg har alltid følt at jeg har kunnet trekke lærdom av feilene jeg har gjort, men når det gjelder reddiker ser det ikke ut til at lærdommen kommer min vei.

Så hvis noen der ute i hageland kan opplyse meg om hvorfor jeg ikke får til å dyrke noe som skal være så latterlig enkelt at selv den gladeste amatør får det til, så send meg for all del noen ord! Alle tips mottas med takk!

Hvorfor mangfold i hagen er viktig

Alle som, mer eller mindre frivillig har blitt utsatt for mine tirader om artsmangfold i hagen, vil muligens kjenne igjen det jeg skriver om i dag. Mangfold er viktig av mange grunner. De forskjellige plantene tiltrekker seg forskjellige andre organismer, både nyttige og potensielt skadelige. Alt i naturen henger sammen med alt annet i et uendelig komplekst og til tider uforståelig system. Det er først når man begynner å ane sammenhenger at man ser hvor viktig det er å la naturen få stå ved roret, i stedet for å kjempe mot den med alle midler. Jeg vil gjerne komme med et par eksempler på hvordan naturen så viselig er innrettet, hentet fra min egen vesle kjøkkenhage.

Jeg hadde lenge ingen brennesler i hagen, til min store sorg. Så da det en vakker dag dukket opp en liten, unnselig neslespire langs gjerdet, gravde jeg den forsiktig opp og passet på å få med hele den skjøre roten, før jeg satte den ned halvveis bak drivhuset, med beskjeden: "Her kan du få bo!" Et par år senere ser neslebedet slik ut:

Brennesler ved drivhuset mitt. 

Alle som har brennesler i hagen, vet hvor villig den sprer seg, og de fleste vil nok se på den som et irriterende ugress, men kanskje du vil skifte mening, etter at jeg har fortalt hva jeg bruker den til:

De første spede skuddene som kommer opp om våren kan høstes og forvelles og brukes i supper og gryter. Nesle er veldig næringsrik og har vært benyttet som urtemedisin i hundrevis av år. Jeg legger ved en lenke til Urtekilden for den som ønsker å lese mer om hva nesle kan brukes til.

Jeg bruker den helst til å lage gjødslevann av. Etter hvert som røttene brer seg utover et større område enn jeg synes de skal oppta, fjerner jeg stenglene og passer på å ta med røttene også, slik at jeg på den måten holder planten litt tilbake. Her er det en lenke til en informativ youtube video som viser hvordan man enkelt og billig lager gjødsel av nesler selv.

I tillegg har jeg oppdaget at nesler er yndlingsmaten til mange av kålmøll-artene og sommerfuglene som hagen min myldrer av om sommeren. Det synes jeg er ganske nyttig, ettersom de helst legger eggene sine på neslebladene, og lar kålplantene mine som står rett ved siden av være i fred.

Nesleblad som har blitt spist på av larver. 

Jeg dyrker mange forskjellige typer kål, og de er det mange som liker, både snegler og larver av ymse slag. Derfor sørger jeg for at jeg alltid sår flere planter enn jeg har bruk for selv, for på den måten blir det ikke katastrofe om noen av plantene blir oppspist av andre arter. Men, som sagt; sørger du for at det er andre planter skadegjørerne liker bedre, så får mat-plantene stort sett stå i fred.

Spisskålen får stå i fred for sommerfugl-larver. 

Mellom radene med spisskål har jeg også sådd reddiker som vokser mye raskere enn kålen og er ferdige når kålen begynner å ta mye plass. Det ser ut til at begge sortene trives sammen hos meg i alle fall. Men som Sara Bäckmo sier i dette innlegget om samplanting: Det er ingenting som er hugget i stein når det gjelder samplanting. Prøv deg fram og se hva som funker hos deg!

Sommeren 2016 var året for det store kålmøllangrepet. Store svermer ble ført med vinden fra Russland, regner forskerne med, og mange fortvilte bønder fikk de store kål-avlingene sine spist opp av insektene. Hagen min gikk heller ikke helt fri fra angrepet, men hos meg var det også andre planter enn kål, blant annet blomster som tiltrekker seg snylte-veps, i tillegg til andre pollinerende insekter. Snylte-veps har en livrett og det er kålmøll-larver! Etter to til tre uker hadde vepsen gjort ende på larvene og invasjonen var over. De kålplantene som var angrepet av larver, lot jeg stå, og etter kort tid tok veksten seg opp igjen og det virket som om plantene ble enda sterkere etter angrepet.

Det kan virke som om ordtaket "det som ikke knekker deg gjør deg sterkere" også gjelder for planter!