Halm til besvær...

I går lærte jeg mye jeg ikke visste at jeg ikke visste fra før av. Hvis det ga mening...

Bakgrunnen for gårsdagens begivenheter er som følger: Etter den tørreste og varmeste sommeren i manns minne, har som kjent værgudene mer enn gjort opp for det manglende sommer-regnet ved å gi oss rikelige mengder vann i både deler av august og hele september. Selv om jeg kun har 8 høner og de har godt med plass utendørs (ca. 20 kvadratmeter) så medfører slike værforhold at det rett og slett blir uutholdelig sørpete i hønsegården. På tross av relativt god drenering klarer ikke vannet å renne unna, og blir dermed liggende i store pytter, som på bildet under. Sørpe blandet med hønsemøkk lukter heller ikke spesielt godt...

Sørpete forhold for hønene. 

Etter å ha forkastet ideen om å legge tett tak over hele uteplassen - det ble for dyrt og upraktisk og vanskelig gjennomførbart - ble løsningen å dekke uteplassen med et tykt lag steinstøv og så et godt lag med halm.

Første del av planen gikk relativt greit. Steinstøvet ble levert av kranbil i store sekker og ble tilkjørt garden i trillebårer av yours truly dagen etterpå. Hønene måtte tilbringe et døgn innendørs mens dette arbeidet pågikk. De protesterte ikke noe særlig.

Så gjenstod del to av planen; halm! Jeg hadde fått et tips om en bonde på Jæren som solgte halm og han var velvillig. Jeg måtte bare komme, og kunne kjøpe halm i ønsket mengde i søppelsekker, hvis jeg ønsket det. Bare å ta med sekker og fylle opp.

Nå er jeg den lykkelige innehaver av en veldig god venn med tilhenger (nei - det er ikke min kjære, han har ikke en gang tilhengerfeste på bilen) og han var som vanlig velvilligheten selv, da jeg spurte om han hadde lyst på en kjøretur til Jæren. Som sagt, så gjort. Min kjære og jeg satte oss i bilen hans, med tilhengeren på slep og kursen gikk mot Jærens flate landskap.

En snau time senere var vi framme ved bondegården hvor halmen skulle hentes. Foran oss stod en annen bil med tilhenger som fikk levert høy av bonden. Da jeg så tilhengeren hans, gikk det opp for meg at det jeg til nå hadde ansett som en ganske stor tilhenger, i virkeligheten er en ganske liten en. Dermed gikk resonneringsevnen min litt i spinn. Det hjalp nok heller ikke på romfølelsen at vi befant oss under Jærens åpne himmel, på en rimelig svær bondegård med driftsbygninger på to sider og endeløse åkrer på alle kanter. Både bil og henger så latterlig små ut i disse omgivelsene, så da jeg så størrelsen på en hel halmballe, gikk det opp for meg at den nok ville få plass i tilhengeren. Bonden sa seg enig i det, og ved å legge ned den ene kort-enden, fikk halmballen akkurat plass i hengeren.

"Hva veier den", spurte jeg da halmballen lå vel plassert i tilhengeren. "400 kilo", svarte bonden med en selvfølgelig mine, som om den slags vektstørrelser var dagligdags for ham - hvilket det naturligvis er!

På dette tidspunktet var jeg så giret ved tanken på at jeg skulle få med meg hjem en hel tilhenger full av halm, at fornuften nok antakeligvis var - tja, borte, kanskje?

Anyway. Turen hjemover ble lystig og anlegget i bilen spilte, passende nok, country-musikk. Stemningen i bilen var upåklagelig, og vi hadde lattermildt begynt å snakke om hvordan vi skulle gå fram for å få løftet firehundre kilo halm ut av tilhengeren uten traktor...

Tilhengeren ble bakket helt inn i garasjen, og så åpnet vi halmballen ved å skjære over de kraftige plasttauene som holdt marakkelset sammen. Resultatet var at halmballen veltet utover kort-enden av hengeren i all sin prakt! Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt lattermild over hele halm-prosjektet, men var fortsatt ved godt mot, og tenkte at mesteparten av halmen tross alt skulle fraktes direkte ut i hønsegården.

To store sekker senere var hønsegården helt full av halm og hengeren fortsatt tilsynelatende like full...

Halmballen mens den fortsatt var sammenpresset og intakt. 

Deretter begynte vi å klø oss i hodet og lure på hva i himmelens navn vi skulle flytte ut av garasjen, for å få plass til en avsindig mengde halm som nødvendigvis måtte flyttes i små porsjoner ved håndmakt. Min kjære mente at jeg nok sikkert hadde tenkt på det på forhånd, men jeg regner med at det var en sarkastisk bemerkning fra hans side. Vi har jo tross alt vært gift i over 30 år, så han kjenner meg ganske godt etter hvert...

Heldigvis viste det seg at halmen var presset lagvis, og at det var mulig for to personer å nennsomt flytte et og et lag med halm om gangen. Det gikk relativt bra - det var ikke så mange av lagene som løste seg opp underveis...

Med hår og klær fulle av halm, ble til slutt berget stablet langs den ene veggen i garasjen. Jeg regner nå med at faren for museinvasjon i huset er helt over, ettersom garasjen nå er blitt omgjort til det perfekte vinter-habitat for gnagere...

Noen som har lyst til å ta julekort-fotografiene nå, kanskje? 

Jeg tror jeg kan starte en side-geskjeft med utleie av stemningsfullt julekort-motiv? Men hønsegården er blitt fin, da! Hønene koser seg, og eggene må ikke lenger vaskes rene for sørpe. Det er jo verdt litt, bare det...

Hønene koser seg og roter i halmen.