Vårens første frø er i jorda!

24. januar markerer for min del at kjøkkenhagesesongen 2017 er i gang! 

I dag ble de aller første frøene sådd innendørs til forkultivering. Det dreier seg om bifftomater, sorte cherrytomater som jeg har fått fra en venninne, samt paprika og chilli. I tillegg har jeg sådd slangeagurk som jeg prøver for første gang i år. Til slutt stappet jeg noen frø av plukksalat i det som var igjen av plass i det ene pluggbrettet. Kanskje kan vi høste salat tidlig på våren fra drivhuset?

Pluggbrettene har fått såjord i seg
og frøposene er klar til å åpnes!

Jeg prøvde først å kjøpe ferdig såjord (lat som jeg er) men det var for tidlig for butikken, så da fikk jeg heller gå ut i hagen og blande min egen jord. Jeg tok like deler hagejord, sand og kompost som jeg siktet for å fjerne de største bitene. Får se om det kommer opp noe. Jeg blir overrasket hvis det ikke dukker opp noenting, for å si det sånn!

Bad med varme i gulvet er det perfekte sted for frøene å spire! 

Min kjære har nå laget en bred hylle under sørveggen i drivhuset, så nå er det klart for det første storinnrykket av planter. Jeg kan nesten ikke vente til det er fylt med grønne vekster!

Drivhuset er klart til å ta imot plantene når de er blitt litt større. 

Som jeg har skrevet før, er nord- og vestveggen uten vinduer, så der har det blitt plass til hyller med potter og annet hageutstyr. Jeg er kjempefornøyd med drivhuset mitt av gamle vinduer!

Det er også plass til potter og annet hageutstyr i drivhuset. 

Jeg fikk fatt i et enkelt, digitalt termometer som viser både temperatur og luftfuktighet. Det kan nok være praktisk å ha, tenker jeg.

Foreløpig er det bare 4,9 grader i
drivhuset, men... 

... det gjør ingenting - for jeg har
kjøpt ovn! 

Siste på investeringsfronten var en vifteovn som er laget spesielt for drivhus. Den tåler vann og har innebygget termostat. Jeg håper den virker, for som termometeret viser, så klarer ikke den lave vintersolen å varme opp drivhuset nok på lenge ennå - i den grad vi i det hele tatt ser solen, da. På denne tiden av året holder den seg for det meste skjult bak et lavt skydekke...

September 2016 - tilstandsrapport fra kjøkkenhagen

Jeg synes noen ganger det er morsomt å se tilbake på de tidligste innleggene i denne hagebloggen. Det er da jeg ser hvor bratt læringskurven egentlig har vært. Jeg fikk lyst til å poste et par "før og etter-bilder" for å vise utviklingen som har skjedd de siste 3 årene. Bildene er tatt omtrent fra samme sted:

Kjøkkenhagen våren 2013.

Kjøkkenhagen høsten 2016. 

Vi har nå akkurat lagt bak oss noen riktig fine og varme sensommerdager, noe som føltes som vel fortjent etter en heller våt og kjølig sommer. I dag kjenner jeg imidlertid et velkjent høstlig drag i luften og innser at det er på tide å få hvitløken i jorda. Jeg tok vare på nesten alle hvitløkene jeg fikk av en venn i fjor, for å formere dem opp. Elefanthvitløken fikk jeg av Tone Lise som har en artig hageblogg du kan lese her. 34 fedd ble satt i bedet på bildet under:

Bed som er dekket med kompost fra hønsegården,
samt et lag med gressklipp som jorddekke. 

Jorddekking har for øvrig vært årets store eureka-opplevelse! Se mer om det i dette innlegget. Til våren skal jeg sette ned forkultiverte småplanter av forskjellige grønnkålsorter mellom rekkene med hvitløk. Og så skal jeg altså huske å gjødsle dem...

Ellers har jeg høstet ferdig både sukkererter, buskbønner og brekkbønner og de siste belgene som nå henger på busken har jeg tenkt å la henge til de er utvokste, så jeg kan ta frø av dem og bruke til neste år. Blauhilde-bønnene blir høye og trenger noe å klatre i. Til neste år skal de få litt bedre plass og mer stativ å klatre på.

Nesten ferdigvokst belg av sorten
"Blauhilde"

"Blauhilde er en høyvokst og veldig
god bønnesort. Mørk lilla på fargen
når de er rå, men de blir grønne når
de kokes. Lette å dyrke - anbefales! 

I år har jeg også prøvd meg på mini-indianermais og plantene ser ikke så aller verst ut på størrelsen. De ble sådd direkte i kassen den 6. mai, men til neste år tror jeg at jeg må så dem innendørs for å rekke å få dem ferdige før høsten setter inn for fullt.

Maisen blomstrer, men om det blir
kolber på den er heller usikkert... 

Jeg har anlagt en veldig urban kjøkkenhage, og innser at den ser ganske ryddig og "strigla" ut. Jeg har virkelig sansen for hager som har et mer naturlig og litt "rufsete" preg, men hos meg har det altså blitt litt sånn "pertentlig" og da er det antakeligvis det som passer best for meg. Imidlertid elsker jeg det når naturen bare finner seg et sted å slå seg ned, selv om jeg i utgangspunktet ikke tenkte det skulle vokse noe akkurat der:

Her har en blomkarse slått rot på
utsiden av pallekarmene mine.
Den får stå i fred... 

Jeg har i mange år hatt en humle som vokser nesten mens du ser på den! Den dør ned og kommer opp på ny fra roten hvert eneste år, og uansett hva jeg gjør med den, så later den til å trives. Den har ingen annen funksjon i hagen min enn å bidra til at det ser frodig ut - men den jobben gjør den til gangs!

Kålmøllen spiste opp hele ruccolaavlingen min i sommer, noe som har gjort at vi har spist mindre salat fra hagen enn i fjor. Imidlertid lærte jeg av Skilnadens trädgård at man bør fortsette å så langt ut i sesongen - ja, faktisk helt ut i september! Nå bor hun riktignok litt lenger syd enn meg, men klimaet her på sørvestlandet kan nok likne litt på det i syd-Sverige. Jeg sådde i hvert fall en ny omgang med ruccola og en sort asiatiske bladgrønnsaker og de har jeg faktisk spist av i et par uker allerede!

Ruccolaen til høyre er den vi har spist mest av til nå. 

Bedet som ligger rett ved siden av det nyoppførte og nesten ferdige drivhuset har fått hard medfart i sommer - naturlig nok. Selv om min kjære har fått beskjed om å trå forsiktig i bedet og prøve å tenke på Einar Skjæråsens "spede spirer lyt får stå", så har selvfølgelig plantene nærmest drivhuset måttet vike for det lenge etterlengtede byggverket. Men etter at jeg begynte å gjødsle grønnkålen, ser den faktisk ut til å komme seg og står nå frodig og fin, om enn litt småvokst til å være så sent i sesongen:

Fire sorter grønnkål og ringblomster. 

Årets læringsutbytte, oppsummert.

Jeg skriver, som tidligere nevnt, denne hagebloggen mest for min egen del, men hvis noe av det jeg lærer kan være til nytte for andre hageentusiaster, så er det hyggelig. For hver sesong som går, føler jeg at jeg lærer noe nytt, og i år føler jeg nærmest at jeg har tatt et kvantesprang i forståelse for hva som skjer i jorda når jeg dyrker forskjellige vekster. Kombinert med egne erfaringer, leser jeg også mye om permakultur og har hatt flere eureka-øyeblikk! Jeg kan anbefale boka "Gaia's garden" som en innføring i permakultur for den som er interessert.

Helt på tampen av sesongen (nærmere bestemt 14. august) fikk jeg tilgang til brennesle og bestemte meg for å lage neslevann til å gjødsle plantene mine med. En bærepose med nesler ble lagt i en bøtte og tynget ned med en murstein. Så helte jeg vann over og tilsatte en dæsj med Molkosan, som er melkesyrebakterier i flytende form. Dette har jeg ikke prøvd før, men jeg har fått noe neslevann tidligere av en venninne og det stinket noe aldeles forferdelig! Et eller annet sted leste jeg at det skulle hjelpe på lukten å tilsette melkesyrebakterier, så da prøver jeg det.

Etter tre ukers gjæringsprosess kan jeg konstatere at det ikke hjelper på lukten å tilsette melkesyrebakterier! Det lukter død og fordervelse, men skal ifølge forståsegpåere gjøre plantene svært godt. Dette attesteres av Datsja som er en hageblogg jeg følger med stor interesse - anbefales!

Jeg har for øvrig nok en gang klart å undergjødsle grønnsakene mine - ikke minst grønnkålen. Dette har to årsaker: Først ble plantene angrepet av kålmøllen som invaderte hele landet på forsommeren. Det gikk hardt utover de stakkars kålplantene, og en stund regnet jeg dem nærmest for tapt, og da er det jo ingen vits i å gjødsle, liksom... Deretter har det regnet jevnt og trutt hele sommeren gjennom, og det føles liksom litt "feil" å gå rundt med en vannkanne med uttynnet neslevann mens det bøtter ned rundt meg! Det er imidlertid sånn at jeg må legge meg til en vane med å gjødsle plantene en gang i uken - ikke sporadisk et par-tre ganger i løpet av sommeren, slik jeg har gjort!

For øvrig har jorddekking vært årets slager, og det skal jeg definitivt gjøre mer av! De plantene som har fått jorddekke har utviklet seg betydelig bedre enn de som har stått i vanlig jord, uten jorddekke. Ifølge boka "Gaia's Garden" er årsaken at når jorda blir dekket, stimulerer det framvekst av gunstige bakteriekulturer i det øvre jordlaget, og det er disse bakteriene som løser opp de viktige næringsstoffene som plantene trenger for å vokse, og gjør dem tilgjengelige for plantene. Dette var ny kunnskap for meg!

Ellers skal jeg nok fortsette å så lenger uti sesongen til neste år også. Det finnes en svensk kvinne som har bloggen "Skillnadens trädgård" som er helt fantastisk! Jeg har sittet mang en regnfull dag og sett på hennes youtube-kanal om såing sent i sesongen og en hel masse andre nyttige tips.

De afrikanske kålplantene (Sukuma Wiki) jeg sådde i juli måned vokser fint og jeg høster stadig blader av den, noe som gjør at den kanskje ikke ser så veldig frodig og vakker ut, men det er jo heller ikke hovedhensikten med kjøkkenhagen min. Kålen er for øvrig meget velsmakende, så den skal definitivt sås igjen til neste år.

Sukuma Wiki-kål i juli.

Sukuma Wiki-kål i september.

Når det gjelder paprika, som jeg sådde for første gang i år, så er erfaringene heller blandet. Paprikafrø ble sådd innendørs 21. februar, og satt ut i drivskapet på sørveggen en måned senere. Der har de stått og vansmektet i varierende temperatur og så langt (6. september) har jeg ikke kunne høste så mye som en eneste paprika, selv om buskene riktignok bærer noen få kart. Det tyder nok på at jeg virkelig trenger det drivhuset!

Paprikakart - blir de noensinne
modne, mon tro...? 

Litt bedre har det gått med tomatene som ble sådd på samme tid. Jeg flyttet to av tomatplantene utendørs da jeg pottet dem om i større potter i slutten av juni, men tomater på friland kan jeg trygt glemme i Stavanger! De som har stått i drivskapet har båret sånn passe med tomater. Til neste år har jeg tenkt å prøve ut noen andre sorter, for jeg synes ikke smaken på de små busktomatene jeg hadde i år var så veldig fantastiske...

Det har blitt et par kilo med cherrytomater i løpet av sesongen. 

Jeg sådde også en håndfull gresskarfrø i mai, nærmest som en innskytelse, da det gikk opp for meg at komposten jeg trodde måtte etterkompostere et år, viste seg å være fin allerede i mai. De ble altså plantet direkte ut i komposthaugen, som består av en blanding av matavfall fra husholdningen og strø fra hønsehuset. Komposthaugen ligger helt nord i hagen, opp mot et nordvent gjerde, og til å begynne med fikk plantene ganske godt med sol. Men i løpet av sommeren har det altså gradvis reist seg et drivhus foran haugen, så nå spørs det om ikke plantene får alt for lite sol til å bli ferdige - i den grad vi kan snakke om sol her i dette begredelig, vasstrukne Vestlandet, da! (Sukk...)

Gresskarplante i komposthaug. 

Bittelite gresskar i september... 

Allerede nå har jeg store planer for neste sesong: Da skal jeg så gresskar i bedet som ligger på sørsiden av det nyoppførte drivhuset. Der regner jeg med at de burde ha en litt større sjanse til å vokse seg ferdige - i hvert fall hvis jeg husker å gjødsle dem nok!

Poteter - årets suksesshistorie!

I år prøvde jeg meg på et lite eksperiment - poteter i pallekarm! Jeg fikk en håndfull økologiske butikk-kjøpte poteter som hadde begynt å spire, og ettersom jeg bor veldig langt fra nærmeste potetbonde, tok jeg sjansen på å sette dem. Det var bare 11 stykker, så jeg fikk akkurat plass til dem i en av pallekarmene mine. Som før nevnt, har jeg en såkalt "latmannshage" - det vil si at jeg i sin tid satte pallekarmene rett oppå gressplenen, med ugressduk under og fylte dem med jord. Det betyr at ingenting jeg planter i dem kommer lenger ned i jorda enn til ugressduken på toppen av plenen. Jeg regnet ærlig talt ikke med at dette ville være noen suksess, men tenkte - skitt, la gå!

Våren kom relativt tidlig i år, og allerede 18. mars var potene satt. Full av optimisme og våryrhet ventet jeg på at de første spirene skulle komme opp. Og en måned senere dukket de første små bladene opp av jorden. Akkurat i tide til å få vinterens siste frostnatt på seg! Det medførte at de små potetspirene frøs ihjel, ble sorte og forsvant. Nå var jeg i hvert fall ikke optimist med tanke på utfallet av poteteksperimentet!

Men etter enda noen uker dukket det sannelig opp nye spirer og denne gangen kom de opp. Etter en stund dekket jeg jorden med litt kompost og noe gressklipp, ettersom det var vanskelig å hyppe i den vesle kassen. Potetriset ble  til slutt så høyt at min kjære måtte sette opp støttepinner, så det ikke skulle legge seg utover hele grusgangen mellom kassene:

Høyt potetris i pallekarm. 

Potetene ble jo satt lovlig tidlig, og blomstret utover juni og juli måned. Blomstene forsvant, og den 30. juli klarte jeg ikke holde meg lenger. Potetriset var fortsatt grønt og fint, det var ikke  antydning til tørråte, på tross av den våteste sommeren i manns minne! Likevel fjernet jeg forsiktig riset fra omtrent halve kassen og rotet så ned i jorda, for å se om det ble noen avling. Skal jeg si jeg ble forbauset da jeg plukket opp de største og fineste potetene jeg noen gang har dyrket!

5 kg økologiske nypoteter av ukjent sort. 

Tre dager senere tok jeg opp resten og kunne fornøyd konstatere at anslagsvis 1,5 kg gamle, spirte poteter ga meg 10 kg flotte, store og veldig gode poteter tilbake. Jeg har nå spist dem både ovnsbakte, stekte, kokte og som potetmos og de smaker like godt til alt sammen. De er litt fastere og ikke så melne som Kerrs Pink, men er tørrere enn mange av potetsortene vi får kjøpt i dag. Rødt skall og hvite inni. Vanskelig å finne ut hvilken sort jeg har fått tak i, men jeg kan gjette på at det kanskje kan dreie seg om enten "Mozart" eller "Aslak" som begge er relativt nye sorter. Uansett er det verdt å ta vare på egne settepoteter og sette et større felt til neste år. De later til å være resistente mot tørråte.

Så over til det som ikke kan karakteriseres som en suksesshistorie: Vinterrug! Jeg har i to år sådd vinterrug i potetåkeren etter at potetene var tatt opp. Det så ganske lovende ut i starten:

Vinterrugen spirer fint allerede høsten 2015.

I begynnelsen av juni 2016 så åkeren slik ut. 

I fjor fikk hønsene rugen, og jeg hadde tenkt å gjøre det samme i år, men kanskje ta vare på halmen, som kan være fin å legge under jordbærene, for eksempel. Imidlertid har det regnet så avsindig mye i sommer, at rugåkeren nå i august er et heller trøstesløst syn!

Rugåkeren min i august...

Ved nærmere ettersyn, tror jeg ikke at jeg skal gi kornet til hønsene, da aksene later til å ha blitt angrepet av sopp. Sopp gjør at korn utvikler mykotoksiner, noe som ikke er bra for hverken folk eller høns.

Nærbilde av kornaks med soppsporer (?)

Så, oppsummert kan man kanskje konstatere at klimaet her på sør-vestlandet ikke egner seg for korndyrking - særlig ikke i en villahage, kan man jo med rette bemerke... Poteter og jordskokk, derimot - det går det an selv for amatør-bønder som meg å få til!

Det blir definitivt jodrskokk i år også! 

For øvrig er det et munnhell blant jordbrukere at "de dummeste bøndene får de største potetene", og det kan det sikkert være mye sant i... Moro er det, lell!

Samplanting og "Back To Eden"

I går fikk jeg endelig somlet meg til å se en film jeg lenge har hatt planer om å se. Filmen heter "Back To Eden" og du finner en lenke til filmen her. Er du bare det minste interessert i hagebruk og bærekraftig livsstil, så anbefales det på det sterkeste å sette av en time og tre kvarter og se den!

Full av inspirasjon nærmest styrtet jeg ut i kjøkkenhagen min og innså at jeg har en laaaaang vei igjen å gå, før hagen min begynner å likne på den i filmen. Ikke minst så innser jeg at jeg har altfor lite treflis til å dekke jorden min med, så nå driver jeg og undersøker hvor jeg kan få fatt i litt større kvanta med opphakkede greiner og annet rent hageavfall. Det frister ikke å hente kompost fra kommunens anlegg, da dette er en blanding av matavfall og hageavfall og ingen vet egentlig hvor mye giftrester som finnes i den ferdige massen.

Jeg innså ganske raskt at min egen utålmodighet nok en gang var i ferd med å ta overhånd, så jeg bestemte meg i stedet for å renske opp i en av pallekarmene mine, som inneholdt restene av sukkererter som var ferdig høstet og nesten oppspist av snegler og insekter, samt noen neper som aldri overlevde kålmøllangrepet tidligere i sommer.

Kålmøllangrepne nepeblader...

Etter at restene av de gamle plantene var fjernet, satte jeg ned småplanter av Sukuma Wiki-kålen som jeg sådde 14. juni. Jeg har nå satt plantene rundt i litt forskjellige kasser sammen med forskjellige andre planter, for å se hvor de trives best. I denne kassen satte jeg også ned spirer av urten Artimisia Annua, eller søtmalurt, som du kan lese mer om her hvis du vil.

Sukuma Wiki til venstre og søtmalurt til høyre. 

Artimisia Annua på nært hold. 

På bildet over syns det kanskje også at jeg har strødd et lag med grovkompost over plantene. Den består av en blanding av kompostert matavfall og strø fra hønsehuset og det er ganske grove biter med treflis og annet organisk materiale i den. Jeg håper at laget vil ha en tilsvarende effekt som den "mulch'en" bonden i "Back To Edden" bruker på åkrene sine. Mulch er for øvrig et ord jeg sliter med å finne et godt, norsk ord for. Jeg kan forklare hva det er: Det er en organisk masse som kan bestå av gressklipp, strå, treflis, blader, etc. som legges rundt planter for å holde på fuktigheten i jorda, samt hindre ugressvekst og isolere planterøttene mot frost. Det er ikke det samme som dekkbark som man får kjøpt på hagesentre.

Hele pallekarmen er nå fylt med kål og søtmalurt som skal
ha en gunstig effekt på hverandre. Vi får se... 

Til kvelden vil jeg strekke over fiberduken som synes i bakkant av bildet, for å beskytte plantene mot en katt som har lagt seg til den uvanen å gå på do i pallekarmene mine...

For øvrig ser nå kålmøllangrepet ut til å være under kontroll. Det er svært få møll igjen i hagen nå. Jeg leste nettopp at snylteveps er en naturlig fiende av kålmøll, men at man må ha blomster i hagen for at snyltevepsen skal komme på besøk. Kanskje like greit at grønnkålbedet mitt ser slik ut, da:

Blomster, kål og bokhvete i skjønn forening. 

Jeg fjernet også noen av de høyeste bokhveteplantene som skygget for kålen, og ga plantene et lag med den før nevnte grovkomposten, så får vi se om de kommer seg utover sensommeren.

Småvokst grønnkål med nytt jorddekke. 

Sommerens grøde.

Det er ikke tvil om at kjøkkenhagen fortsatt gir oss mye glede og, ikke minst, mat! Selv om deler av avlingen gikk tapt på grunn av kålmøllinvasjonen tidligere i sommer, er det fortsatt mye igjen til oss. Jeg har også lyttet til råd fra andre hageeiere og sådd ny omgang med kålplanter og ruccola nå midt på sommeren, som jeg håper skal forsyne oss med grønne godsaker til langt utpå høsten.

Tomater har jeg forsøkt meg på et par år nå, og i år ser det ut til at de faktisk blir modne utendørs - hurra!

Rødmende tomater.

I år sådde jeg to typer tomater - den ene var en busktomat og den andre var frø fra de hjertetomatene jeg tok med meg hjem fra Japan for et par år siden. Plantene har stått ved siden av hverandre i drivskapet mitt og har helt sikkert blitt bestøvet på kryss og tvers! Sånt kan det bli artige fasonger ut av. Disse tomatene mine er ganske sikkert ikke så salgbare, men jøje meg så gode de er på smaken! 

Morsomme tomater med god smak! 

Jeg har jo også to sorter mynte som brer seg slik bare mynte kan, samt en del andre urter som jeg bruker mye i matlagingen. De fem hønene mine er flinke jenter som gir oss stort sett 4 til 5 egg pr dag. Vi bruker en del egg selv, og så er det hyggelig å ha noen til overs til venner og kjente.

Dette ble til urte- og potetfritata, med jordbær til dessert. 

I år er jeg spent på om det blir poteter på oss. Jeg satte noen ganske få stykker i en av kassene hvor jeg hadde bladbeter i fjor. Lauvet er kjempehøyt, men jeg har en mistanke om at det er litt liten plass for plantene å danne knoller i den kassen. Vi får se. Plantene ser så langt frodige og friske ut.

Potetlauvet ble så høyt at det måtte støttes opp med pinner! 

I år sådde jeg også aspargesfrø som jeg fikk av en venninne, og de ser så langt veldig lovende ut. Asparges fra frø kan ikke høstes av før det tredje året, har jeg hørt. Men etter å ha fått stå lenge og vel i drivskapet mitt, har de nå fått lov til å flytte utendørs i bedet langs sydveggen av huset vårt, hvor jeg håper at de overlever vinteren. Da jeg satte dem ned, så jeg at de hadde utviklet ganske kraftige røtter allerede, så jeg krysser fingrene og håper de titter opp igjen til våren!

Asparges langs sydveggen av huset. 

Jordskokk har også vært en ubetinget suksess. Jeg har mest av sorten "Dagnøytral" som er godt egnet for våre breddegrader og den har så langt gitt enorm avkastning. Flere hageeiere burde dyrke jordskokk, etter min mening. Plantene er dekorative, spesielt når de blomstrer med sine vakre, gule blomster. De er i liten grad utsatt for sykdom, trives i nesten alle slags jordtyper og er fulle av vitaminer og gode karbohydrater. Les mer om jordskokkens fortreffelighet her.

Jordskokkbedet mitt, med gressklipp som jorddekke. 

Det er empirisk bevist at det er en fordel med mangfold i hagen - både når det gjelder plante- og dyreliv. Det å dyrke flere forskjellige vekster ved siden av hverandre (såkalt samplanting) bidrar til å holde skadegjørere på et minimum, ved å dyrke planter som frastøter skadedyrene og ved at skadedyrene tiltrekker seg arter som lever av disse. I et sunt økosystem vil man alltid finne både det vi mennesker kaller skadedyr, men også nyttige organismer i et finstemt samspill som gjør at det blir nok mat til alle. 

Kålmøllinvasjon 2016...

Jeg er ganske sikker på at 2016 kommer til å gå over i historien som året for den store kålmøllinvasjonen! Alle kjøkkenhageentusiaster og kåldyrkere har fått med seg svermene av kålmøll som inntok landet på forsommeren, da den første varmebølgen fra kontinentet kom. Sammen med de varme luftmassene kom nemlig også kålmøll-svermer av bibelske proporsjoner!

Her er en lenke fra nrk om saken.

Nyhetsoppslagene har vært mange, men har kanskje gått under radaren til de fleste - ettersom nyhetene stort sett har vært fylt av innslag om fotball-EM, terroranslag og amerikansk valgkamp-sirkus. Det er litt synd at det er sånn, for dette er jeg redd for har ganske store implikasjoner for oss alle. Det handler nemlig om matproduksjonen vi alle er helt avhengige av.

Det har kommet flere indikasjoner på at de enorme mengdene kålmøll rett og slett skyldes store monokulturer - noe som har lagt grunnlaget for en unormalt stor oppblomstring av det som i utgangspunktet er et håndterbart skadeinsekt. Nyheter om at kålmøllen også mest sannsynlig er resistent mot sprøytemidler, burde få alarmklokkene til å ringe hos flere enn meg...

Dere som har lest denne hagebloggen før, vil vite at jeg driver etter økologiske prinsipper. Etter som jeg lærer mer og stadig prøver ut nye metoder, har jeg blitt mer og mer fascinert av permakultur. For den som hører ordet for første gang, finnes det en god forklaring på begrepet her.

Hovedideen i permakultur er å lære av, og jobbe med naturen, i stedet for å jobbe mot den. Det høres ganske logisk ut, når jeg sier det, men i de siste 100 årene er det nettopp mot naturen det konvensjonelle landbruket har jobbet. Men selv om enkeltmennesker som meg prøver å rette opp "feila fra i går", så må det nok en større omlegging til for å få bukt med det industrielle landbruket som kan ende opp med å skape en økologisk katastrofe for oss mennesker.

I dag var jeg ute i hagen og tok noen bilder av skadeomfanget i min egen hage. Jeg har altså ingen monokulturer - jeg samplanter så godt det lar seg gjøre, og dette har nok lagt en liten demper på skadene, men som bildene under vil vise, er hagen min langt fra skånet for møll-angrepet!

Slik ser svartkålen min ut i år - et heller trist syn... 

Møllen er også glad i nepeblader. 

Slik ser altså larvene ut på nært hold. 

I dag ble jeg rett og slett sur, da jeg
oppdaget at møllen også har inntatt
drivskapet, hvor jeg har stående en
afrikansk kåltype (Sukuma Wiki)
til oppal for utplanting senere. 

Selv om jeg altså også har tomater
stående i samme drivskap - noe som
skal virke avskrekkende på kålmøllen
så har det ikke vært nok hos meg. 

Jeg har skrevet det før, men jeg gjentar det gjerne; det har vært og er stadig lærerikt å drive med kjøkkenhage. Det viser oss hvor avhengige vi er av naturen og dens mange luner - og er det en ting vi kan regne med, så er det at Moder Jord gjør det hun kan for å motvirke skader som vi mennesker, med eller uten viten og vilje, har påført henne. Veldig mye av det vi mennesker opplever som plagsomt eller forstyrrende, er i virkeligheten naturens måte å rette opp i ubalanser på.