Det spirer i drivhuset - og i hagen!

I år har vi hatt en fantastisk flott vår allerede, og vi skriver bare 30. april i dag! Jeg føler selv at jeg kom litt sent i gang med såingen i år, men det later ikke til at det er så sent likevel, når jeg ser hvordan det ser ut i drivhuset mitt for tiden:

Det er fullt opp av spirer i drivhuset for tiden! 

Jeg har sådd gulrøtter i melkekartonger for første gang i år, etter tips fra bloggen "Det grønne skafferi". Gulrøttene ble sådd i drivhuset 28 februar, og 28 april, altså nøyaktig 2 måneder senere, tok jeg sjansen på å sette dem ut i pallekarm, sammen med vårløk som ble priklet om i den ene kassen, og sukkererter som jeg hadde forkultivert i drivhuset i den andre kassen. I dag strødde jeg også noen reddikfrø på måfå mellom radene og satser på at de klarer seg, selv om det er meldt væromslag senere i uken.

Gulrøtter i melkekartonger, sukkererter og reddiker direktesådd.

Jeg driver og bærer kasser med småplanter ut på dagtid, for å herde dem, så det blir litt gratis trim her på bruket, spesielt på denne tiden! Ellers har jeg plantet ut bondebønnene, for de var blitt så pass store at jeg ikke kunne ha dem i potter lengre. Jeg ser for øvrig at et par av plantene har blitt angrepet av (jeg gjetter på) åkersnegl som jeg ser det er litt av i kassene mine. De har derfor nå fått beskyttelse av dorullkjerner med kobbertape rundt. Dette tipset testet jeg ut i fjor, med godt resultat. Snegler er altså ikke glad i kobber, så der har du et tips som virker - i småhager i hvert fall. På større bruk blir det selvsagt alt for arbeidskrevende å beskytte hver eneste småplante med kobbertape!

Bondebønnene har kommet ut i kassen sin i slutten av april. 

Ellers har jeg høstet litt asparges fra plantene jeg sådde som frø for fire år siden. Det er fortsatt litt igjen før de gir rikelig avling, men aspargesen som kommer opp nå er praktfull - både i størrelse og på smak! Det er tydelig at de liker å få et tykt lag med tang over seg før vinteren setter inn.

Årets aller første asparges veier 38 gram! 

Asparges til middag!

Jeg var så heldig å få en pose asparges-frø av en god venninne for 4 år siden. Disse sådde jeg i potter til de var store nok til å plantes ut. Da satte jeg dem i en smalt bed jeg har langs sørveggen av huset, hvor de har stått siden. På høsten en gang pleier jeg hente tang og tare fra en strand like i nærheten (jeg bor i Stavanger) og dekker bedet med det for vinteren. Det ser det ut til at aspargesen liker!

I fjor høstet jeg av den for første gang. Stor stas! Selv om utbyttet ikke var mer enn 11 stilker asparges totalt. Men ettersom dette er en staude som vokser seg større for hvert år, har jeg godt håp om å kunne høste brukbart av denne delikatessen med tiden.

I år høstet jeg den aller første aspargesen i går, den 22. april. Det var da bare en som hadde kommet opp, selv om jeg kan se at det er flere tupper som stikker hodene opp av tangen. Stor og flott var den - bare se her:

Her er den mens den fortsatt står i
bedet. Jeg lot den stå noen dager til. 

Her er den høstet og vekten viser hele 38 gram! 

Heldigvis tåler de å ligge en stund i kjøleskapet, så om noen dager når de andre har blitt store nok til å høstes, skal vi ha hjemmedyrket asparges til middag. Jeg kjenner at jeg er spesielt takknemlig for den fine gaven jeg fikk for fire år siden. Enklere plante skal man lete lenge etter! Det er kanskje bare jordskokk som slår asparges i å kreve lite stell.

Prøv asparges, da vel!

Nytt bed i drivhuset

Fjorårets sesong lærte meg at det ville vært nyttig å ha et dypt bed inne i drivhuset. Mange av plantene jeg hadde stående i potter trivdes ikke så godt som jeg skulle ønske, og jeg drømmer fortsatt om å skaffe meg drueranker som kan overvintre der inne. Ergo ble min eminente snekker/murer satt i gang med å bygge et bed til meg.

Først klarte vi å få tak i gamle mursteiner som søskenbarnet mitt hadde tenkt å kaste. De ble berget fra fyllingen. Min kjære brukte noen dager på å fjerne gammel betong før de kunne brukes på nytt.

Så ble betongsteinene som dekket gulvet fjernet foran det sørvendte vinduet, og når den verste vinterkulden slapp taket, ble mursteinene satt sammen til et flott bed, kantet med tre.

Dernest begynte jeg arbeidet med å fylle bedet med det jeg håper vil bli god, næringsrik jord, full av mikroorganismer og soppsporer som kan hjelpe plantene med å hente opp næring fra jorda.

Bedet er 2,70 meter langt, 43 cm bredt og dybden er ca 30 cm. Det vil si at det går omtrent 350 liter masse i bedet. Det er jo en del, så å kjøpe sekker med jord og fylle det med, var i grunnen aldri et alternativ. Det er mange grunner til å lage egen jord. Her skal jeg liste opp noen av de viktigste:

Først har vi naturligvis det økonomiske aspektet. Med mindre man sliter med å få utgiftene til å strekke til, er det liten grunn til å kjøpe dyr jord fra hagesentrene.

Denne jorden består dessuten hovedsaklig av torv, og er det noe vi har lært de senere årene så er det at utvinning av slike torvmyrer, frigjør mye Co2 som det jo allerede er alt for mye av i atmosfæren. Denne torven har altså godt av å få lov til å bli liggende der den er.

Dessuten er slik torvjord ganske næringsfattig, selv om den ofte er tilsatt de mest basale næringsstoffene som planter trenger. Det er bare det at planter trenger mye mer enn de næringsstoffene som kunstgjødsel består av. Slike næringsstoffer frigjøres i et uendelig komplisert samspill mellom mikroorganismer i jorda og planterøttene, og jeg kjenner at dette temaet bør nok behandles i et eget blogginnlegg.

Under kommer en liten billedserie som viser hvordan jeg har fylt opp drivhusbedet mitt:

Først et lag med kvister og løv fra hagen. 

Så et lag med maisstilker fra i fjor.

Maisstilkene er grove og inneholder mye stivelse. 

Så litt tørre ringblomst-stilker. 

Så noen stilker av grønnkål.

Jeg passet på å få med jordklumpene
rundt røttene. Der er det spesielt
mange mikroorganismer. 

Bedet har foreløpig masse grovt materiale i bunnen. 

Tørre stilker av mynte og sitronmelisse

Slik ser varmkomposten fra i fjor ut.
Her er det masse gunstige bakterier.

Varmkomposten dekker det grove
materialet i bunnen av bedet. 

Så ferdig kompostert jord av plante-
rester og varmkompost fra i fjor.
Denne ble grovrenset og inneholder
en god del soppsporer som også trengs. 

Her er bedet fylt med kompostjord,
med meitemark i! 

Det går mye jord i et helt bed, noe
man kan se på størrelsen på
komposthaugen som har minket kraftig! 

Så et lag siktet næringsfattig leirjord, men som inneholder
en del mineraler som også trengs. 

Her er bedet fylt opp og klar til bruk. 

Jeg regner med at jorden i bedet vil synke sammen etter hvert som planterestene i bunnen komposteres og omdannes til jord, så dette bedet kan jeg nok fortsette å fylle på i flere år framover. Nå blir det spennende å se om jeg har klart å lage næringsrik jord som forskjellige planter kan trives i - helt uten å bruke avansert analyseverktøy, eller mikroskop. Jeg bør kanskje nevne at varmkomposten min har iblandet hønsegjødsel fra hønene mine, så den er ganske nitrogenrik.

Lasagnebed - og snegler.

I oktober i fjor klargjorde jeg flere av pallekarmene mine til 2019-sesongen. Det kan du lese om her.

Jeg bor i Stavanger og denne vinteren har vært en av de mildeste i manns minne, ifølge meteorologisk institutt. Vi skriver nå 17. mars, og jeg bestemte meg for å ta en titt under ullteppene som dekker de lasagnebedene jeg laget i høst.

Den første kassen jeg klargjorde så slik ut da jeg fjernet teppet: Den vesle krabaten midt i bildet der er en Iberia-snegl, og selv om den ser liten og uskyldig ut nå, så lover jeg at den alene klarer å ødelegge et helt bed med småspirer i løpet av en eneste natt, hvis den får være i fred! 

Det er imidlertid en ting som er ganske praktisk med å bruke ulltepper som jord-dekke, i stedet for halm, løv eller liknende. Du kan fjerne hele jord-dekket på en gang, og i motsetning til meitemarken, så gjemmer sneglene seg like under overflaten, og er relativt enkle å få øye på, selv når de er små. 

Her er en snegl som har festet seg til undersiden av ullteppet. 

Under er et nærbilde av en snegl. Det kan være en leopardsnegleunge, for alt jeg vet. Det er ikke alltid så lett å se forskjell på sortene når de er så små. Jeg fjerner uansett alle, for de spiser opp småplanter og spirer alle som en!

Nærbilde av baby-snegl! 

For øvrig ser jorden i kassene ganske så næringsrik og fin ut. 

Etter å ha samlet alle de små sneglene jeg fant, tok jeg dem med meg inn for å se hvor mange det egentlig var så tidlig i sesongen. Jeg vil anslå at det ligger et sted mellom 50 og 60 småsnegler av varierende størrelse på papiret på bildet under her.

Småsnegler i varierende størrelser. 

Så på grunn av den milde vinteren har nok klekkingen av sneglene kommet mye lenger enn normalt. Men uansett var det en takknemlig oppgave å fjerne dem når de lå like under ullteppene som har dekket bedene i vinter. 

For øvrig har jeg nettopp fått et tips om at det ikke funker like bra med syntetiske tepper til dette formålet. Jeg var heldig nok å ha noen gamle, morkne ulltepper fra femtitallet en gang, gjetter jeg på. De kan godt være eldre også, for alt det jeg vet. Arvegods fra en gammel grand-tante. Kjekt å ha...

Høner med og uten klær...

Jeg har tidligere holdt meg borte fra kommentarfeltene på facebook-innlegg som omhandler høns iført fargerike og fantasifulle "klær" som velmenende hønse-eiere ifører hønsene sine når det begynner å bli kaldt i været. Men nå kjenner jeg faktisk at grensen for å tie stille om akkurat dette temaet er nådd, så med fare for å erte på meg både hønse-eiere, vegetarianere og hekle-entusiaster - her kommer mitt (forhåpentligvis velfunderte) innlegg mot "Disneyfisering" av dyr, og for et naturlig hønsehold.

De fleste har sikkert sett bilder av typen jeg har postet nedenfor her: (Bildet er funnet på Pinterest, og jeg er usikker på opphavsretten til det.) De fleste (kvinner?) vil antakelig synes bildet er søtt, morsomt og inspirerende, og tenke at hønse-eieren er et menneske som virkelig bryr seg om hønsene sine og steller godt med dem.

Er dette et morsomt bilde av høns i fargerike klær? 

At slike hønse-eiere bryr seg om fuglene sine ville jeg aldri funnet på å bestride, det er det med å stelle godt med dem jeg har problemer med å gå god for. Det har nemlig, i takt med at byfolk har begynt å holde høns som kjæledyr, utbredt seg en slags Disney-forestilling om at høns (og for den saks skyld også andre dyr) bør behandles som om de var menneskebarn. Noen ifører til og med hønsene bleier og lar dem gå rundt inne på kjøkkenet og spise smuler fra gulvet, og lar barna sine leke med dem.

Selv om dette i utgangspunktet sikkert forteller om en omsorg for dyrene, så vitner det samtidig om mangel på kunnskap og forståelse for hva slags skapning en høne faktisk er, og hvordan høner på best måte kan leve livet sitt i pakt med det naturen mente for dem.

Moderne høns er alle etterkommere etter jungelfugler fra Asia. Nå kan man godt argumentere med at det er flere tusen år siden høns hadde noe som helst med ville jungelfugler å gjøre, og det vil for så vidt være sant. Alle hønseraser vi har i dag er framavlet med tanke på forskjellige egenskaper, enten de skal være gode eggleggere, eller kyllinger som vokser ekstra fort for slakt, for eksempel. Etikken i dette har jeg tenkt å la ligge i denne omgang.

På tross av dette har hønsene bevart ganske mye av de naturlige instinktene sine, noe som tydelig kommer til syne hvis de får lov til å oppholde seg i et miljø som likner det naturlige habitatet for jungelfugler. De vil vagle seg i trær om kvelden, eller på vagle-pinner høyt oppe, hvis de får mulighet til det. De vil også rote rundt i jorda på jakt etter småkryp og mark å spise. De vil spise grønne planter, hvis de får tilgang til det, og de vil lage seg groper i tørr jord og "sandbade" i den, fordi det er slik de holder kroppen fri for utøy. Når det blir kaldt, bruser de med fjærene og lager på den måten luftlommer i fjærdrakten som gjør at de holder på varmen.

Høns klarer fint å holde varmen uten hjelp fra oss! 

Når velmenende mennesker tar fuglene inn i huset og gir dem et bad, fjerner de det naturlige fettet i fjærdrakten deres, og utsetter dem for både kulde og infeksjoner. Når de blir ikledd klær, uansett hvor fargerike og morsomme de enn ser ut, blir fuglene hemmet i sitt naturlige bevegelsesmønster, og de vil ha problemer med å holde varmen. Det er faktisk slik at det er større sjanse for at en påkledd fugl vil fryse i minusgrader, enn en som ikke er det.

En annen velmenende feil ganske mange gjør, er å vaske hønsehuset innvendig med sterke kjemikalier. Det mest ekstreme jeg har hørt om i så måte er hun som vasket ned hele innsiden av hønsehuset en gang i uken med Klorin! Jeg skjønner at det kan føles logisk å ta rengjøringsrutiner fra sitt eget hjem og overføre dem til hønsehuset, men dette er altså ikke bare unødvendig - det er direkte skadelig.

Jeg skal prøve å forklare hva som skjer i slike hønsebesetninger: Høner har naturlig en gunstig bakterieflora som hjelper dem med å holde seg friske. Dersom man fjerner alle de naturlige bakteriene i omgivelsene deres, er det som om man lager et blankt lerret, hvor man inviterer alle slags skadelige bakterier og utøy inn. Vi må i det hele tatt slutte å tenke på bakterier som fiender, og heller innse at vi faktisk er fullstendig avhengige av mange av dem for å overleve. Slik er det med oss og slik er det med alt i naturen; vi eksisterer i et uendelig komplisert samspill med hverandre og alt vi gjør for å undertrykke deler av naturen vil forrykke denne finstemte balansen.

Det finnes en mengde hønse-fora hvor folk ber om råd når hønene deres blir syke. Jeg har lest en god del innlegg på slike sider, og finner at fellesnevneren ofte er at jo mer kjemi som brukes, jo sykere blir hønsene. Det er i grunnen trist både for menneskene som er glad i dyrene sine, og ikke minst for fuglene som ofte lider helt unødvendig. De eneste jeg kan komme på som tjener på å anbefale slike "løsninger" er forhandlerne av alle disse midlene.

Så konklusjonen er altså; la hønsene få lov til å være høns! De er ikke mennesker, og det blir helt feil å tillegge dem menneskelige egenskaper og behov. Vil du starte med hagehøns - noe jeg for øvrig anbefaler på det varmeste - så les deg litt opp på hva høns egentlig trenger. Og til slutt anbefaler jeg dette foredraget av en mann som vet mye om hva som er det essensielle med en høne; Joel Salatin.

Halm til besvær...

I går lærte jeg mye jeg ikke visste at jeg ikke visste fra før av. Hvis det ga mening...

Bakgrunnen for gårsdagens begivenheter er som følger: Etter den tørreste og varmeste sommeren i manns minne, har som kjent værgudene mer enn gjort opp for det manglende sommer-regnet ved å gi oss rikelige mengder vann i både deler av august og hele september. Selv om jeg kun har 8 høner og de har godt med plass utendørs (ca. 20 kvadratmeter) så medfører slike værforhold at det rett og slett blir uutholdelig sørpete i hønsegården. På tross av relativt god drenering klarer ikke vannet å renne unna, og blir dermed liggende i store pytter, som på bildet under. Sørpe blandet med hønsemøkk lukter heller ikke spesielt godt...

Sørpete forhold for hønene. 

Etter å ha forkastet ideen om å legge tett tak over hele uteplassen - det ble for dyrt og upraktisk og vanskelig gjennomførbart - ble løsningen å dekke uteplassen med et tykt lag steinstøv og så et godt lag med halm.

Første del av planen gikk relativt greit. Steinstøvet ble levert av kranbil i store sekker og ble tilkjørt garden i trillebårer av yours truly dagen etterpå. Hønene måtte tilbringe et døgn innendørs mens dette arbeidet pågikk. De protesterte ikke noe særlig.

Så gjenstod del to av planen; halm! Jeg hadde fått et tips om en bonde på Jæren som solgte halm og han var velvillig. Jeg måtte bare komme, og kunne kjøpe halm i ønsket mengde i søppelsekker, hvis jeg ønsket det. Bare å ta med sekker og fylle opp.

Nå er jeg den lykkelige innehaver av en veldig god venn med tilhenger (nei - det er ikke min kjære, han har ikke en gang tilhengerfeste på bilen) og han var som vanlig velvilligheten selv, da jeg spurte om han hadde lyst på en kjøretur til Jæren. Som sagt, så gjort. Min kjære og jeg satte oss i bilen hans, med tilhengeren på slep og kursen gikk mot Jærens flate landskap.

En snau time senere var vi framme ved bondegården hvor halmen skulle hentes. Foran oss stod en annen bil med tilhenger som fikk levert høy av bonden. Da jeg så tilhengeren hans, gikk det opp for meg at det jeg til nå hadde ansett som en ganske stor tilhenger, i virkeligheten er en ganske liten en. Dermed gikk resonneringsevnen min litt i spinn. Det hjalp nok heller ikke på romfølelsen at vi befant oss under Jærens åpne himmel, på en rimelig svær bondegård med driftsbygninger på to sider og endeløse åkrer på alle kanter. Både bil og henger så latterlig små ut i disse omgivelsene, så da jeg så størrelsen på en hel halmballe, gikk det opp for meg at den nok ville få plass i tilhengeren. Bonden sa seg enig i det, og ved å legge ned den ene kort-enden, fikk halmballen akkurat plass i hengeren.

"Hva veier den", spurte jeg da halmballen lå vel plassert i tilhengeren. "400 kilo", svarte bonden med en selvfølgelig mine, som om den slags vektstørrelser var dagligdags for ham - hvilket det naturligvis er!

På dette tidspunktet var jeg så giret ved tanken på at jeg skulle få med meg hjem en hel tilhenger full av halm, at fornuften nok antakeligvis var - tja, borte, kanskje?

Anyway. Turen hjemover ble lystig og anlegget i bilen spilte, passende nok, country-musikk. Stemningen i bilen var upåklagelig, og vi hadde lattermildt begynt å snakke om hvordan vi skulle gå fram for å få løftet firehundre kilo halm ut av tilhengeren uten traktor...

Tilhengeren ble bakket helt inn i garasjen, og så åpnet vi halmballen ved å skjære over de kraftige plasttauene som holdt marakkelset sammen. Resultatet var at halmballen veltet utover kort-enden av hengeren i all sin prakt! Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt lattermild over hele halm-prosjektet, men var fortsatt ved godt mot, og tenkte at mesteparten av halmen tross alt skulle fraktes direkte ut i hønsegården.

To store sekker senere var hønsegården helt full av halm og hengeren fortsatt tilsynelatende like full...

Halmballen mens den fortsatt var sammenpresset og intakt. 

Deretter begynte vi å klø oss i hodet og lure på hva i himmelens navn vi skulle flytte ut av garasjen, for å få plass til en avsindig mengde halm som nødvendigvis måtte flyttes i små porsjoner ved håndmakt. Min kjære mente at jeg nok sikkert hadde tenkt på det på forhånd, men jeg regner med at det var en sarkastisk bemerkning fra hans side. Vi har jo tross alt vært gift i over 30 år, så han kjenner meg ganske godt etter hvert...

Heldigvis viste det seg at halmen var presset lagvis, og at det var mulig for to personer å nennsomt flytte et og et lag med halm om gangen. Det gikk relativt bra - det var ikke så mange av lagene som løste seg opp underveis...

Med hår og klær fulle av halm, ble til slutt berget stablet langs den ene veggen i garasjen. Jeg regner nå med at faren for museinvasjon i huset er helt over, ettersom garasjen nå er blitt omgjort til det perfekte vinter-habitat for gnagere...

Noen som har lyst til å ta julekort-fotografiene nå, kanskje? 

Jeg tror jeg kan starte en side-geskjeft med utleie av stemningsfullt julekort-motiv? Men hønsegården er blitt fin, da! Hønene koser seg, og eggene må ikke lenger vaskes rene for sørpe. Det er jo verdt litt, bare det...

Hønene koser seg og roter i halmen. 

Lasagnebed

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan jeg lager god jord i kassene mine til neste års sesong. I år ble jeg nødt til å skifte ut noen av de eldste pallekarmene mine, da de rett og slett begynte å gå i oppløsning. Ubehandla tre tåler jo ikke så veldig mange år i nærkontakt med fuktig jord, før treet råtner.

For å få løsnet pallekarmen fra bakken, ble jeg nødt til å spa ut jorda som var i kassen. Dersom man lager et lasagnebed rett på bakken, trenger man ikke fjerne noe jord først, og det er jo også noe av hensikten med denne metoden - nemlig å forstyrre jorda minst mulig. Men ettersom jeg altså har en byhage og har valgt pallekarmer som dyrkingsmetode, så må det altså til.

Det første jeg gjorde var å fjerne restene av bladbetene som stod i kassen. Hønene ble riktig glade for grøntforet og kaklet lykkelig som takk. Da jeg begynte å spa ut jorda, la jeg merke til at det var flust med meitemark i jorda - et sunnhetstegn!

Etter å ha fjernet den gamle, råtne kassen, monterte jeg den nye og satte den på plass. Jeg har to pallekarmer oppå hverandre og synes den høyden gir god nok jorddybde for de aller fleste planter. Nederst i bunnen la jeg så et lag med planteavfall. Det var stilker fra bladbetene og annet grøntavfall fra hagen som ellers ville gått i komposten. Oppå der la jeg så et lag med tang jeg har hentet fra en strand i nærheten. Jeg tok også med litt hestemøkk fra i fjor.

Planterester, tang og hestemøkk. 

Så var turen kommet til kompostdunken. Jeg har to varmkompostdunker som jeg veksler mellom å bruke, og den eldste har stått i ro i en drøy måned, tenker jeg. Lenge nok til at komposteringen var kommet godt i gang. Kompost som har stått lenge nok lukter nesten ingen ting. Jeg fylte opp en trillebår med halvferdig kompost og dumpet den oppi kassen.

Halvferdig kompost. 

Slik ser den halvferdige komposten
 ut i trillebåren. 

Etter å ha rakt komposten utover i et jevnt lag i kassen, på toppen av de andre lagene, var det bare å spa tilbake jorda fra presenningen ved siden av - og la de ivrige meitemarkene ta seg av resten av jobben med å omdanne planterester og kompost til næringsrik jord.

Gammel jord til venstre, lasagnebedet med kompost til høyre. 

Her er jorda spadd tilbake i kassen. 

Til slutt fant jeg fram et gammelt, fillete ullteppe som jeg brukte til jorddekke i fjor vinter (se innlegg fra i fjor her). Et bed klargjort til neste års sesong! Jeg har et par kasser til som må byttes ut, så da blir det nok å gjenta prosessen og håpe på at vinteren lar vente på seg til jeg er ferdig...

Ny plantekasse klargjort til neste år.