Plommehøst og syltetøy

Årets plommesyltetøy skal nytes utover høsten og vinteren! 

En del av det å dyrke ting i hagen handler også om hvordan man bruker eller konserverer maten naturen så raust skjenker oss. Nå er vi midt i plommehøsten, og jeg har i år vært så heldig at jeg har fått lov til å høste plommer som ikke er mine egne! Jeg kjenner altså en meget hyggelig dame som raust lot meg plukke Opal-treet hennes tomt for plommer, mens hun selv var på ferie. Jeg kom overlykkelig hjem med over 10 kilo perfekt modne, søte, nydelige Opal-plommer etter tidenes varmeste sommer.

10 kilo Opal-plommer fra et tre i Sandnes. 

Som om ikke det var nok, fikk jeg også melding fra en annen bekjent om at jeg var velkommen i hagen hans også, og siden vi allerede var på hjul, stakk vi innom hos ham på hjemveien og plukket drøyt 5 kilo Opal-plommer til. Vepsen hadde gode dager i hagen hans, og selv om vi altså plukket fem søte, nydelig kilo plommer, var det mer enn nok igjen til vepsen likevel...

5 kilo Opal-plommer fra en hage på Forus. 

Etter å ha spist på oss mageknip, var det tid for å rense plommene. Jeg tok meg bryet med å fjerne alle stenene, veide plommene opp i 1-kilos poser og stappet dem i fryseboksen. Der har de ligget et par uker, før jeg i dag hadde tid til å sylte dem.

Når man skal lage syltetøy, er det et par ting man må ha til rådighet - rene syltetøyglass, for eksempel. Man kan naturligvis gå til innkjøp av syltetøyglass fra dertil egnede butikker, men de fleste vil nok finne ut at de like gjerne kan bruke om igjen gamle syltetøyglass de har stående i kjelleren. I hvert fall hvis man er som meg, som ikke liker å kaste ting som kan brukes om igjen.

Det er imidlertid en ting som kan være en utfordring med slike glass, og det er å fjerne de gamle etikettene, eller ikke minst limet etter de gamle etikettene. Dette har jeg brukt mye tid, kjemiske midler og irritasjon på i årenes løp, men nå har jeg funnet ut den beste og enkleste måten å fjerne gamle lim-rester fra glass. Oppskriften kommer her:

Syltetøyglass med lim-rester

Først legger man glassene i varmt vann tilsatt litt oppvaskmaskinmiddel og lar dem ligge der en stund, mens man gjør noe annet. Etter en times tid, tar man glassene opp og fjerner etikettene med en skarp kniv. Jeg pleier å bruke en slik ovn-skrape som man fjerner søl fra komfyrtoppen med. Da står man som regel igjen med et glass med lim-rester på. Nå kommer det enkle trikset: Ta litt matolje (gjerne rester av noe du har fritert i, hvis du har det) og bland det med natron. Smør glassene inn med blandingen og la dem stå en liten stund. Et kvarters tid, eller der omkring holder. Nå kan du bruke en vanlig oppvasksvamp til å fjerne limrestene med. Så vasker du glassene på vanlig måte og skyller dem godt i varmt vann.

Enkel, billig og miljøvennlig lim-fjerner. 

Smør inn glasset med blandingen og la det stå. 

Glassene vaskes og skylles godt i rent, varmt vann. 

Nå setter du de rene glassene på en rist i komfyren og setter den på drøyt 100 grader. Da steriliseres glassene, og det forhindrer også at glassene sprekker når de får kokende syltetøy helt oppi seg.

Rene glass settes til sterilisering i komfyren. 

Nå begynner selve kokingen av syltetøyet. Og for den som lurer; jada - du bør sette av minst en halv dag til å lage syltetøy. Dette er noe du skal gjøre fordi det gir deg glede å nytte markens grøde, samt glede familie og venner i ettertid med verdens aller beste syltetøy! Hvis du har det fryktelig travelt og sitter fast midt i tidsklemma, er nok dette ikke noe for deg. Med mindre du vil logge av og koke syltetøy i stedet for å sitte på nettet, da...

I dag har jeg laget to sorter plommesyltetøy: Av blå-plommer og av Opal-plommer. Blåplommene hadde jeg i gryta sammen med sukker i forholdet 2 kg plommer, 1 kg sukker. Syltetøyet blir veldig mørkt på fargen på grunn av fargen i skallet på plommene. Jeg synes det er lekkert å se på, og det smaker himmelsk!

Syltetøy av blåplommer

Jeg har en forkjærlighet for glassene til Nora av helt enkle grunner: Etikettene deres går lett av, og jeg liker skrupatenten på lokkene deres, som gjør det enkelt å åpne glassene etter at de er hermetisk lukket. Når man fyller varmt syltetøy på varme glass, og skrur lokket til, er det nemlig det som skjer. Når glassene kjølner på kjøkkenbenken, høres en knepp idet lokket suges ned når innholdet i glasset krymper mens det blir kaldere.

Ferdig syltetøy med etiketter. 

Det går an å lage egne etiketter av vanlig papir, og så bruke melklister (av hvetemel og vann) for å lime dem fast til glassene med. Det limet er lett å fjerne etterpå. Denne gangen valgte jeg å lage etiketter av papp og knytte dem fast med hyssing. Her kan den kreative med sans for detaljer naturligvis utfolde seg.

Etter at blåplomme-syltetøyet var ferdig, gikk jeg i gang med opalplommene. Etter å ha ligget i fryseboksen, slipper plommene en god del væske når man tar dem opp og tiner dem. Dette gjør også at det er relativt enkelt å fjerne skinnet på plommene. Jeg tok meg bryet med det denne gang - det er ikke alltid jeg gidder, men i dag fjernet jeg altså skinnet. Syltetøyet blir litt lysere, og man slipper de litt seige bitene som noen ikke liker så godt.

Her er plommene nesten kommet på kok. 

Også her er forholdet plommer og sukker 2 til 1. Når plommene kommer på kok, er det viktig å fjerne skummet som legger seg på toppen. Da får man fjernet urenheter og det ferdige syltetøyet blir klarere.

Fjerne skummet med en hullsleiv. 

For å sjekke om syltetøyet er ferdig, tar man en tresleiv og heller opp litt syltetøy på et tefat. Hvis syltetøyet fortsatt er flytende når det har kjølnet, må det koke litt lenger. Det kan ta opptil et par timer.

Når du liker konsistensen på syltetøyet, finner du fram en pølseklype i tre, eller et par grytekluter, og tar ut et og et glass fra den varme stekeovnen og setter på et klede på kjøkkenbenken. Syltetøyet setter flekker, så bruk noe du ikke er så redd for.

Jeg bruker en pølseklype i tre. 

Bruk en øse til å fylle glassene med. De skal fylles helt til randen og lokket skrus umiddelbart på. Bruk et kjøkkenhåndkle når du skrur, så du ikke brenner deg på de varme glassene.

Ferdig syltetøy fylt på glass. 

Under her legger jeg et bilde som kanskje ikke er så veldig lekkert, men det viser altså hvordan plommeskinnet tar seg ut i kompostdunken min! Som man kan se, er skinnet ganske brunt og litt ulekkert på fargen, og hvis det hadde vært med, ville syltetøyet blitt enda brunere på fargen.

Skrellet fra plommene går i komposten. 

Maisdyrking og erfaringer

Jeg forsøkte meg for første gang på å dyrke mais i fjor, og det var ingen suksess. Men nå var da også sommeren 2017 den våteste og kaldeste i manns minne, så jeg bestemte meg for å gjenta forsøket i år. Ettersom denne sommeren klimatisk har liknet langt mer på forhold som er optimale for maisdyrking, er jeg glad jeg tok det valget!

Jeg har sådd 2 typer mais - begge såkalte plantearv-sorter, det vil si sorter som er gamle, og som ikke er hybridisert, altså sortene som er foretrukket av det industrialiserte landbruket. De to typene ble sådd i hver sin pallekarm, med god avstand mellom dem, for å hindre krysspollingering.

Det viser seg at de to typene har ganske forskjellig vekst, både med hensyn til høyde og vekstrate.

Jeg har for øvrig fått flere spørsmål om hvorfor jeg har nummerert kassene i kjøkkenhagen min? Dette er et godt eksempel på hvorfor det er nyttig. Det jeg driver med er jo i bunn og grunn en slags forsøkshage - jeg tester ut forskjellige vekster og dyrkningsmetoder, og lærer underveis både av feilene jeg gjør, og av det som fungerer bra. Da er det nyttig å huske hva som ble sådd hvor, og det gjør jeg ved hjelp av nummerering og et enkelt excel-ark.

I kasse nr 14 satte jeg ut småplanter av trefarget indianermais den 8. mai. De ble sådd innendørs 9. april. Denne typen har vokst raskest, men har også vist seg å være den laveste sorten.

Trefarget indianermais, omtrent 1,50 meter høy, i blomstring. 

Tydelige ører av maiskolber. 

Det blir nok kolber av dette, ja! 

Den andre sorten er også en plantearv-sort, og den kalles "Lyse glassmais". Den skal ha ganske spennende farger - på bilder ser de nesten ut som glassperler i de mest uventede farger, som lilla og lyseblå. Ganske sært, med andre ord, men alt for spennende til ikke å prøve for en sånn som meg!

Denne typen har imidlertid tatt mye lengre tid å modnes. Den ble sådd innendørs 10. april, altså dagen etter den andre sorten, men ble ikke satt ut før 18. mai. Den har vokst noe saktere enn den andre sorten, men har også blitt langt høyere. Det er først nå den har begynt å danne blomster, når høyden har nådd omtrent 2 meter.

Med tanke på de klimatiske forholdene her på sør-vestlandet, holder jeg foreløpig en knapp på indianermaisen, både med tanke på vindforholdene, som av og til kan være ganske heftige her langs kysten, og ikke minst vekstsesongen, som later til å være noe kortere for indianermaisen.

Lyse glassmais i selskap med squash.

Her vises den aller første blomsten. 

Her er blomsterknopp nummer to. 

Denne sorten har altså så vidt begynt å blomstre, og jeg har ennå ikke sett noe til danning av maiskolber. Meteorologene spår imidlertid at sommeren skal fortsette, så håpet er jo fortsatt at det kan bli maiskolber på denne også, før sesongen er over.

Tomatsorter og erfaringer.

Jeg har hatt drivhus i et par år nå, og har prøvd meg litt på dyrking av tomater. Jeg er nysgjerrig av natur, så jeg har alltid lyst til å prøve noe nytt. Spennende tomatsorter er en av tingene jeg har prøvd noen ganger. Dessverre er det ikke alltid at smaksopplevelsen står i forhold til forventningene.

I år har jeg fem sorter tomater, hvorav fire er nye av året. Den ene sorten, "Golden delight", er en avlegger av en plante jeg fikk i fjor av en bekjent. De fire andre heter "Blue beauty", "Cour de Antan", "Russian Orange Oxheart" og "Princess of the night". Den siste er en svart cherrytomat, som foreløpig nesten ikke bærer frukt i det hele tatt.

"Russian Orange Oxheart" derimot bærer store, flott utseende oransje tomater med en litt spennende fasong. Dessverre er de fullstendig uinteressante på smaken. De er helt uten frø inni, og smaker nesten bare vann. Disse vil jeg definitivt ikke dyrke flere ganger. Smakløse grønnsaker gidder jeg ikke bruke tid og energi på, selv om de ser aldri så spennende ut!

Store, fine tomater...

...men dessverre helt intetsigende på smaken! 

Jeg har heldigvis ikke bare negative erfaringer med årets valg av tomatsorter. "Blue beauty" svarer til forventningene og vel så det! Tomatene har en flott lilla-sort farge nærmest stilken, og så blir de rosa-røde på undersiden når de er modne. Smaken er fortreffelig - søt og god. Absolutt verdt en ny sesong her hos meg. Buskene bærer også ganske godt med frukt og mange av tomatene oppnår en ganske god størrelse.

Blue beauty, halvmoden på busken.

Blue beauty sammen med andre sorter. Undersiden er nå blitt rosa. 

"Cour de Antan" bærer ikke like godt som de to overnevnte, men smaken er bra. Ikke veldig utpreget, men ren og god tomatsmak. Jeg er litt usikker på om jeg vil fortsette med denne.

"Princess of the night" blir nok ikke gjentatt - uansett hvordan smaken blir nå de modnes. Mest av alt fordi den later til å være vanskelig å dyrke fram. Jeg har hatt problemer med den helt siden frøstadiet. Først ville nesten ingen av frøene spire, så døde småplantene en etter en, og til slutt står jeg altså igjen med en enslig plante som riktignok har vokst seg stor med mye bladverk, men altså nesten ingen frukter. Denne er kanskje bedre egnet for varmere klima?

"Princess of the night" - en av to klaser.

Innhøstingstid

Juli måned pleier å være høysesong for innhøsting i hagen. Men i år slår det alle rekorder! Den varmeste sommeren i manns minne har så langt bare vært positivt for fruktbarheten i hagen min. Plenen begynner å se litt stusselig ut, men så er det heller ikke den som får vann nå når kommunen har lagt ned vanningsforbud. Da bærer jeg rundt vannkannen til kassene mine, og takker høyere makter for at jeg har lært litt om alle fordelene med jorddekke. De viser seg å stemme, alle som en! I tillegg til alle fordelene Sara Bäckmo skriver om i innlegget sitt, holder også jorddekket på fuktigheten i jorda. Så vanning gjøres om ettermiddagen, eller kvelden, etter at solen har forsvunnet, og lat som jeg er, har jeg neppe vannet mer enn en gang i uka.

Nå gir latmannshagen min så mye avkastning at jeg sliter med å få brukt opp alt sammen selv. Under er et lite utvalg av ting jeg dyrker på bybruket mitt.

Dagens fangst fra hagen.

De nye hønene jeg hentet for et par uker siden har akkurat så vidt begynt å verpe, så i morges hentet jeg 2 nusselige, små egg fra verpekassen i hønsehuset. Eggene blir normal størrelse etter hvert, men akkurat de første som kommer er nok 4 minutters egg, tenker jeg...

Mine to brune egg, sammen med et hvitt fra
butikken for sammenlikningens skyld. 

Jeg legger ved noen bilder jeg tok i dag, for å vise hvor frodig en mangfoldig hage kan se ut selv i tørkeperioder som den vi er inne i nå for tiden:

Blomkarse, grønnkål og ringblomster i skjønn forening. 

Sukuma Wiki og ringblomst. 

Maisen er i ferd med å modnes. 

Palmekål, rød grønnkål og blomkarse. 

Spiselige blomster - godt både for oss og humlene! 

Bladbeter er dekorative, i tillegg til å smake godt og være sunt. 

Det begynner også å modnes i drivhuset etter hvert. Tomatene liker godt varmen, men skal få lov til å henge på busken litt til før jeg høster dem...

Russian Orange Oxheart. 

Blue Beauty. 

Jeg har fjernet riset til sukkerertene, ettersom de var ferdige med å bære og begynte å gulne. Riset bar jeg inn til hønene som hadde festdag! Nå har jeg imidlertid sådd nye erte-planter og bønner som snart skal settes ut. På den måten vil jeg nok få sukkererter til et stykke ut på høsten. Det er lurt å så flere ganger i løpet av sesongen.

Klatrebønner "Blauhilde" til venstre og sukkererter til høyre. 

For fire dager siden høstet jeg inn potetene jeg hadde på en liten åkerlapp ved siden av drivhuset mitt. Det ble 12,5 kilo poteter av aller beste kvalitet ut av den vesle jordlappen. Sorten heter Aksel og har rødt skall. Potetene er melne og egner seg godt til potetstappe, for eksempel. De små potetene skal stekes i ovnen med salt, olje og urter og brukes til grillmat senere.

Potetåkeren like før innhøsting. 

Barnebarnet hjelper til med å legge potetene i kassen... 

Etter et par dager satt jeg ned gresskarplanter på det samme stykket. De har stått i brukte oljekanner til nå, men trengte å komme i jorda nå, da de allerede hadde begynt å blomstre. Et par av dem fikk litt hard medfart i omplantingsprosessen, men jeg satser på at de kommer seg.

Gresskarplanter med jorddekke. 

Til slutt kan jeg glede meg over at tørken heller ikke har vært noe kjekt for den fryktede iberiasneglen. Den har vært så og si fraværende i år. Så selv om bøndene har det vanskelig (og det skal man ta på alvor!) så er det aldri så galt at det ikke er godt for noe...

Kort om høner i hagen.

Jeg har tidligere skrevet om det å holde høns i villahager i bystrøk, blant annet her, så nå vil jeg bare kort gjøre rede for hvordan jeg gjør det, sånn rent praktisk.

Jeg er tilhenger av å tukle minst mulig med naturen. Derfor får hønene mine stort sett være i fred og passe seg selv i innhegningen sin. De har naturligvis alltid tilgang på rent vann og fór, men for det meste så stuller de rundt i garden og roter i jorda etter småkryp, sandbader i den tørre jorda under huset, eller spiser ugress og hageavfall som jeg slenger inn til dem nå og da.

Inni huset har jeg det mange kaller for "talle" - eller i hvert fall en avart av det. Det går kort fortalt ut på å dekke bunnen av huset med en blanding av sagflis og tørr skogbunn. Skogbunnen henter jeg selv i et skogholt ikke langt fra der jeg bor. Det er best å finne et sted hvor det er en blanding av løvtrær og grantrær, har jeg erfart.

Når tretoppene ser slik ut, er skogbunnen optimal. 

Plastpose og hagehansker er
lurt å ta med. 

Skogbunnen tømmes inne i huset...

...og fordeles utover med en rive. 

Med noen dagers mellomrom roter jeg rundt i massen, slik at møkka blandes inn i det tørre. På denne måten er det alltid tørt og fint inne i huset, og det lukter ikke i det hele tatt - i høyden en lett duft av skog. De fleste som har vært i nærheten av større hønsefarmer vet hvor stram lukten kan være, så jeg har fått mange overraskede kommentarer fra besøkende angående mangel på dårlig lukt.

På denne enkle måten lager hønene sin egen gunstige bakterieflora, som holder farlige bakterier på avstand - omtrent på samme måte som vår egen tarmflora fungerer, for dem som har lest den usannsynlige bestselgeren "Sjarmen med tarmen". Mine høner har ikke problemer med hverken lus, eller andre sykdommer som hønebesetninger kan være rammet av.

Hver dag stikker jeg ut og henter eggene som de har lagt, og sjekker vann- og fórbeholdningen. Det tar omtrent 5 minutter. Hvis jeg skal reise bort får jeg naboer eller venner til å se til hønene. Betaling får de i form av nylagte egg. Det er aldri vanskelig å finne hønepassere!

Mangfold i kjøkkenhagen!

Jeg holder oversikt over hva og når jeg planter i kjøkkenhagen, i et excel-ark på pc-en min. Dette gjør jeg for å kunne lære fra år til år hva som fungerer best, samt hvilke sorter jeg hadde suksess med, og omvendt. Jeg ser at for hvert år som går, blir det flere og flere spennende sorter jeg bare må prøve å dyrke! Jeg regner med at kjøkkenhageentusiaster skjønner hva jeg snakker om...

I år har jeg regnet raskt sammen, og funnet ut at jeg så langt har 56 forskjellige grønnsaker, frukt og bær i hagen min. Da har jeg ikke talt med noen bærbusker og frukttrær som er for små til å bære frukt ennå.

Så har vi naturligvis pryd-busker og -trær, som for eksempel syrin og blomstrende rips som blomstrer tidlig og som humlene liker godt. Disse tar jeg for enkelhets skyld ikke med i kjøkkenhage-regnskapet.

Jeg har et bevisst forhold til dette, og forsøker å finne ut hvilke sorter som trives sammen og hvilke som ikke gjør det. Her får jeg heldigvis hjelp av det store Internettet, for ellers ville jeg brukt fryktelig lang tid på å finne ut alt sammen på egenhånd. Det finnes mengder av artikler om samplanting, eller "companion planting" som det gjerne kalles på engelsk. Det er ikke alltid samsvar mellom disse artiklene, så noe prøving og feiling må man regne med å gjøre selv også.

I år prøver jeg for første gang å så basilikum i pottene som tomatene står i. Disse to plantene skal ha en gunstig virkning på hverandre. Dette kan jeg nå bekrefte, etter å ha observert følgende i drivhuset:

Basilikum trives i tomatpottene. Jeg har vært litt påholden
med frøene, ser jeg... 

Basilikum og tomater er gode
venner - også i pottene! 

Sammen med noen av maisplantene har jeg sådd klatrebønner. Meningen er at bønnene skal kunne bruke maisstilkene til å klatre i. Den andre typen mais har fått selskap av squashplanter som allerede holder på å vokse ut av kassen!

Kassen til venstre har gulrøtter mellom sukkerertene, og
kassen til høyre har mais bakerst og flere typer squash foran. 

Jeg har vært ute og tynnet litt i gulrotrekkene, for å lage plass til at gulrøttene kan få vokse seg store og fine. Men selv de gulrøttene jeg luket bort kan fint spises, bare se her:

Gulrøtter som ble luket bort til fordel for andre kan godt spises! 

Jeg vil sterkt anbefale mangfold i hagen. Det er mangfold som er stikkordet i naturen, og dette bør vi så langt det lar seg gjøre strebe etter å etterleve i hagene våre også!

Varmeste mai på over 100 år!

Ja, så var den over - den varmeste mai-måneden på over 100 år, i følge meteorologisk institutt. Jeg er klar over at det sannsynligvis er nok et utslag av klimaendringer, men klarer likevel ikke å la være å glede meg over sommervarmen. Og ettersom jeg i fjor innrømmet at jeg slet litt med å holde motivasjonen oppe med alt det dårlige været vi slet med da, (se her for beskrivelse av den våteste sommeren i manns minne) så bør jeg nok for balansens skyld informere om hvor utrolig velsignet jeg føler meg i år!

Sukkererter, mais, kål, squash og havrerot trives i varmen! 

Forkultivering av planter er en god ide! 

Selvsagt kan mye av suksessen i år skyldes værgudene, men noe tar jeg ubeskjedent nok æren for selv også! Ettersom jeg nå er den lykkelige eier av et hjemmesnekret drivhus, har jeg fordelen av å kunne forlenge sesongen en god del med å forkultivere plantene der og plante dem ut når de er blitt robuste. Sukkerertene har for eksempel startet livet sitt i drivhuset. Det samme kan sies om maisen og squash-plantene mine, som er avbildet over her.

En annen ting jeg har hatt litt problemer med opp gjennom årene, er gulrot. Det synes jeg til dels er ganske vanskelig å få til. I år har jeg forsøkt å så dem i melkekartonger og la dem stå i dem til de har blitt halvstore, før jeg planter dem ut i kassene. Det ser så langt ganske lovende ut.

Potetene jeg satte 7. april, vokser og trives og ser foreløpig veldig bra ut. På grunn av varmen og tørken vi har hatt de siste ukene regner jeg med at faren for tørråte er overhengende, men foreløpig ser plantene både kraftige og friske ut. Jeg kan legge til at jeg har jorddekke på de aller fleste av bedene mine, og dette hjelper til med å holde på fuktigheten i jorda. Det er utrolig hvor stor forskjell det er på krukker og bed som står uten jorddekke, og på dem som har det!

Potetåkeren foran drivhuset. 

Inne i drivhuset står tomatplantene jeg slet sånn med i vinter og ser ut som de stortrives i varmen. De bærer mye blomster, så jeg krysser fingrene og håper på mye spennende tomater i sommer.

Agurkplantene mine vokser også fort i varmen. Heldigvis er det fortsatt ikke innført vanningsforbud i Stavanger - bare grillforbud!