Høst i kjøkkenhagen.

Jeg har - i likhet med veldig mange nordmenn - i store deler av mitt liv gått og lengtet etter sommeren igjen så snart vi tippet oktober. Flere vinter-turer til varmere strøk har det også blitt i årenes løp. Men nå har denne trangen til å flykte utenlands på vinterstid liksom fortatt seg noe. Jeg setter det i sammenheng med min stadig økende interesse for hagebruk, og dyrking av egne nyttevekster i bed, kasser og potter. På en nesten umerkelig måte har Moder Jord listet seg inn under huden på meg, og jeg setter mer og mer pris på hennes skiftende årstider og naturens egen rytme.

Høsten er kommet - også til en del av hagen jeg sjelden viser bilder fra; komposten! 

For hvert år lærer jeg mer om årstidenes gang og naturens kretsløp. Og for hver nye ting jeg lærer, går det stadig mer opp for meg hvor langt vi såkalte moderne mennesker har fjernet oss fra naturen vi alle er en del av. Heldigvis har jeg oppdaget at det absolutt er mulig å gjøre noen små endringer for å komme nærmere den igjen også!

Nå er det meste av årets grøde høstet - med unntak av grønnkålen som stadig står like strunk og grønn og fin!

Grønnkålen til høyre i bildet er stor, og vokser stadig! 

Både mynten og jordbærplantene ser ut til å trives fortsatt. 

De flotte, gule blomstene på jordskokken har falt av, sammen med de fleste av bladene, og stilkene strekker seg nå brune og pistrete mot himmelen. Jeg gjetter på at det nærmer seg innhøstingstid for knollene, og jeg er veldig spent på hvor mange det er, og hvor store de er. Jeg har lyst til å smake på dem, men tror jeg vil satse på å så de fleste igjen til våren, for å få en større avling til neste år. Jeg startet med en knoll, og blir stadig like slått av undring og ærefrykt når jeg ser i hvilken grad planter har evne til å produsere mat.

Jordskokken for en måned siden.

Jordskokken i dag, 17. oktober.

De få frøene fra tomaten jeg kjøpte på et marked i Japan, har til nå gitt meg mange planter med dusinvis av nye tomater, som faktisk ble røde til slutt - da jeg tok dem inn og lot dem modne ferdig på kjøkkenet. Jeg har også passet på å ta nye frø fra de tomatene jeg har dyrket fram, så til neste år kan jeg både ha mange nye planter selv, samt faktisk dele frø med meg! Tomatene er gode på smak, faste og fine, og har en litt annen lød i rødfargen enn dem vi er vant med her i Norge.

Mine egendyrkede hjerteformede tomater med ulik grad av modenhet. 

Selv om tomatplantene fortsatt står ute i drivskapet på sørveggen, er nå solen så lav at den aldri når ned til plantene, på grunn av nabohuset som kun står 4 meter fra sørveggen vår. Nok en påminnelse om at jeg faktisk bor i en by og har en villa-hage av helt normal størrelse... 

Tomatplantene har selskap av blomkarse i drivskapet sitt. 

 Jeg kom for øvrig over en TEDtalk her en dag, hvor en såkalt "geriljagartner" i Los Angeles snakket om det å dyrke sin egen mat, og hvor frigjørende det kan være på mange måter. Du kan se videoen her. Et treffende sitat fra filmen er følgende gullkorn: "Growing your own food, is like printing your own money!"

Kjøkkenhagen i juli 2014. 

Kjøkkenhagen i oktober 2014.

Utprøving av vintersalat.

I dag skriver vi 2. oktober 2014, og i dag hadde postmannen levert brev til meg! Jeg leste nemlig nettopp at det finnes en salatsort som trives ekstra godt i kaldt vær. Det er en gammel fransk sort (heirloom) som kalles "Lettuce Rouge d'hiver" og skal visstnok se ut omtrent som dette:

Jeg bestilte frøene fra Nicky's Nursery Ltd. for en ukes tid siden, og i dag dukket de altså opp! Dette er et realt eksperiment, for jeg tror nok kanskje at jeg er litt vel sent ute med såingen. Oktober, liksom... Men er jeg riktig heldig, og værgudene står meg bi, så kan det jo hende at jeg kan høste salat allerede tidlig på vårparten. Det forutsetter nok at vi ikke får en altfor kald vinter, for selv om det er lokk på drivkassen min, og jeg har lest meg til at det er lurt å stappe noen svartmalte flasker med vann ned i kassene som kan avgi varme om natten, så spørs det om ikke disse rådene er laget for litt mildere klima enn det er her på sør-vestlandet på vinters tid.

Ikke har jeg gjort noe særlig med jorden i kassen heller. Drivkassen har i år inneholdt fjorårets persille som fikk stå og gå i frø. Den har jeg tatt bort nå, og jeg ser at oreganoen jeg også hadde der i fjor ser ut til å komme litt opp nå, når persillen er borte - forstå det den som kan... Jeg lot oreganoen stå igjen i den ene kanten av kassen, og så sådde jeg tre rader med vinter-salat på resten. Vannet litt og klappet jorden godt til, la på lokket og krysset fingrene! Spirer det, så kan det være jeg hiver på litt møkk...

Jeg får oppdatere etter hvert som høsten skrider fram.

Høner i hagen og slakting av høns...

Jeg har skrevet før om mine planer om å holde høner i hagen. Nå har denne drømmen rykket flere hakk nærmere virkeligheten, for nå har jeg altså vært på kurs i hønsehold og høneslakting!

Nå er det kanskje på sin plass å advare sarte sjeler om at dette blogginnlegget inneholder bilder av slakting, hvilket medfører en del blod, så de som ikke tåler å se slike bilder, bør slutte å lese nå!

Ingrid bor i et byggefelt og har egen blogg om sjølberging. Og så har hun begynt å holde kurs for andre "gærne" by-jenter som har lyst til å drive med en viss grad av sjølberging. I helgen var jeg altså på kurs hjemme hos henne. Hun har en helt vanlig forstadshage på et knapt halvt mål, og det er både imponerende og interessant å se hvor mye hun har klart å klemme inn på de "usle" kvadratmeterne! Nok et bevis på at det ikke er størrelsen det kommer an på...

Bildet under er tatt i garasjen hennes og viser kursholderen som nettopp har hogd hodet av en av endene de har hatt gående i hagen i sommer:

Det ser kanskje litt grotesk ut for sarte by-mager, og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke synes akkurat den delen av kurset var så hyggelig, jeg heller. Men jeg innser at skal jeg ha høns i hagen, må jeg faktisk kunne ta grep om de mer ubehagelige tingene også. Jeg kan ikke stole på at en eller annen (min kjære, for eksempel) skal ta de ubehagelige jobbene for meg...

Etter å ha kappet hodet av, samt slaktet 2 høns på kurskvelden, bestemte jeg meg for å øve meg på to stykker dagen etter kurset også. Hønene fikk jeg gratis av en hønsebonde som driver med økologiske høner til eggproduksjon, og som skulle slakte ned besetningen sin etter 15 måneder. Da er ikke fuglene produktive nok for kommersiell produksjon lenger, og det tragiske er at ettersom det er så liten etterspørsel etter høns i våre dager, blir fuglene gasset ihjel og så destruert (det vil si brent). Vi snakker om flere tusen individer her, så dette er matsløseri i stor skala!

Fremdeles med litt klump i magen og en anelse hjertebank, (føler meg fortsatt ikke bekvem med tittelen "hønebøddel") rigget jeg meg til i hagen med alt nødvendig utstyr: Hoggestabbe med 2 spikre til å feste hodet mellom. Kulehammer til å slå dem bevisstløse med. Nyslipt øks til å hogge hodet av med. Bøtte til å la blodet renne ned i. Bord med kniv og utstyr til slaktingen.

Så begynte alvoret: Hønene holdes i bena med hodet nedover. Dette gjør dem passive, og det er ikke mye de beveger seg når de er i denne stillingen. Ta tak i tuppen av vingene og trekk dem bakover, så man får tak i dem sammen med bena. Det er dette jeg holder på med her:

Etter å ha slått dem hardt i hodet med noe tungt (hammer, kjepp med bly på, eller slå dem mot kanten av hoggestabben, eller en murkant), legges høna med hodet mellom de to spikrene på siden av hoggestabben. Grepet er fortsatt om bena og vingetuppene til fuglen. Trekk litt i fuglen, slik at halsen forlenges. Så gjelder det å sikte på halsen og hogge i vei. Selv fant jeg ut at det er viktig å ha en øks som ikke er for tung - velg en liten og lett øks! Skulle man nå bomme litt første gang, eller fuglen begynner å røre på seg, eller (enda verre) lage lyd, så husk en viktig ting: FORTSETT! Når man først har begynt en slakteprosess er det ingenting som er verre for fuglen enn at man drar det ut. Hogg til hodet er av!

Nå er det at bøtten er nyttig å ha ved siden av. Hold fuglen ned i bøtten til den slutter å bevege seg (for det gjør den etter at hodet er kappet av - det er derfor det kan være greit å holde på vingene også) og til blodet har rent ut. På denne måten blir det lite blodsøl og lite å gjøre rent etterpå. Som man ser står jeg utendørs på disse bildene, og det letter jo naturligvis rengjøringen. Her snakker vi om å spyle murkanten og hoggestabben med hageslangen. Jeg behøver vel ikke si at man bør kle seg i noe som tåler en liten blodsprut...? Dersom man bor i en by, kan det være greit at man står skjult, slik at ikke naboene får ufrivillig "underholdning" til middagsmaten sin...

Dette er åpenbart den mest ubehagelige delen av slaktingen. Nå fuglene har sluttet å bevege seg og blø, er det rart hvor fort man begynner å betrakte dem som mat! Nå er det snakk om å flå dem og ta ut innmaten:

Ettersom høner som regel brukes til gryteretter, er det sjelden man egentlig trenger skinnet. Jeg fant derfor ut at det enkleste er å flå dem med fjær og alt. Husk nyslipt kniv! Her kan man se hvordan det ei ekte by-jente gjenkjenner som kylling kommer til syne inni fjærdrakten:

Å ta ut innmaten av ei høne på en måte som ikke medfører at det går hull på innvollene, er så pass komplisert å forklare, at jeg anbefaler andre lenker til den delen - for eksempel denne. Det mest interessante med denne delen av jobben, er i grunnen anatomileksjonen:

Jepp - det er eggeplommer i forskjellige stadier som ses nederst til venstre på bildet. Det jeg løfter fram med fingrene er et nesten ferdig egg (inni egglederen), med litt for tynt skall. Til slutt vil jeg bare si at hvis hønseføttene er uten klumper, eller andre skader, er det ingenting som gir bedre kraft enn akkurat dem! Så, altså: Ikke kast føttene - kok kraft på dem! 

Stekte, grønne tomater og brennheite katterumper!

Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet mye om de japanske tomatene mine. Det er lenge siden jeg forstod at jeg var altfor sent ute med såingen, men tomatplantene har nå likevel stått ute og vokst og trivdes hele sommeren, før de fikk komme "innomhus" i slutten av august.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en to ukers ferie og løp bort for å se hvordan det gikk med tomatene mine. Jeg hadde satt på dryppvanning hele tiden mens vi var borte, så plantene var fine og friske, og flere av tomatene hadde vokst godt - men; alle sammen var fortsatt helt grønne! Når jeg leser andre tomatdyrkeres hageblogger, eller innlegg på sosiale medier, så skryter de uhemmet av at de har høstet fine, røde tomater hele sommeren - og de legger naturligvis ved bilder som beviser påstanden. Jeg nekter å tro at det er umulig å få tomatene mine også til å rødme, og en stund var jeg faktisk inne på tanken å gjøre noe uanstendig foran dem, for å se om det hjalp...

Andre igjen mente at jeg jo alltids kunne gjøre som i filmen med samme navn og lage stekte, grønne tomater.  Jeg har faktisk vært inne på tanken selv, men hadde nå fryktelig lyst til å prøve å se om jeg kunne klare å få til helt modne tomater i løpet av en alt for kort sesong.

Til slutt var det noen som tipset meg om at det kanskje kunne være en idé å klippe bort bladverk og unødvendige stengler, for å se om det kunne hjelpe. Dette appellerte til min logiske sans, og jeg tenkte at det gir en slags mening å hindre planten i å frakte næring til de delene som ikke gir grøde. På den måten kan den kanskje få konsentrere seg om å gjøre "ferdig" de delene som faktisk allerede er blitt til frukt. I tillegg vil det nok rett og slett slippe solen litt bedre til, for tomatene har jo stort sett vært skjult av relativt tett bladverk, som bildene viser.

I tillegg kunne jeg ikke unngå å legge merke til at noen av bladene begynte å se litt "høstlige" ut:

Så etter å ha tenkt en liten stund på rådet, skred jeg besluttsomt til verket, og etter en omgang med rosesaksen, ser nå tomatplantene mine slik ut:

De fortjener vel ikke akkurat omtalen "frodig" lenger, men hvis det er det som må til, så...

Jeg feiget bittelitt ut, og bestemte meg for å la den midterste planten få beholde noen av bladene sine. Også litt fordi jeg tenkte at hvis jeg behandlet plantene ulikt, ville jeg ha noe å sammenlikne med, hvis det skulle gå helt ille...

Her er et nærbilde av den største og fineste tomaten. Man kan tydelig se den hjerteformede fasongen som er typisk for denne sorten, og som var det jeg falt for i utgangspunktet:

Og hvis noen lurer på hva som vokser i bakgrunnen, så er det ganske riktig en stengel blomkarse som har krøpet inn i drivskapet fra bedet ved siden av!

Det er ellers kanskje noen som lurer på hva i alle dager jeg mente å indikere med den noe underlige overskriften? Svaret kommer nå:

Også dette har vært et tema for tidligere innlegg. Jeg er altså stadig plaget av den hersens nabokatten som insisterer på å bruke bedene mine som toalett! I løpet av ferien hadde den klart å gni rumpa ned mellom plastgaflene mine, og rotet opp en svært haug med jord - midt i rugåkeren min! Jeg kjente at trangen til å gi kreket et voldelig endelikt økte - helt til jeg husket hvor glad jeg egentlig er i katter... For ikke å snakke om at vår egen katt, Sushi, som forlot oss i fjor, ganske sikkert har irritert naboene våre en del i årenes løp, uten at noen klagde til oss av den grunn. Fin katt, da:

Men altså - ettersom denne katten tydeligvis er av det litt tungnemme slaget, innså jeg at det måtte sterkere lut til enn plastgafler med spissen opp. Så i dag har jeg vært ute og drysset chillepepper utover åkeren - jada; den skikkelig hotte typen!

Hvis katten nå forsøker seg på bedet, tror jeg den vil få seg en litt ubehagelig overraskelse. Håper den skjønner tegningen og gjør fra seg andre steder. Jeg vet for eksempel at den har en aldeles utmerket sandkasse inne hos naboen, så jeg synes faktisk ikke synd på den... 

September i hagen...

Nytt av året er jordskokken jeg kjøpte fra netthandelen til Camilla Plum; Fuglebjerggaard. Den holdt nesten på å bukke under for snegleangrep i vår, før den hadde nådd skjells år og alder, men jeg fikk heldigvis berget den. Nå er stenglene både så kraftige og høye at ingenting biter på den! Jeg tror den må være omtrent 2,5 meter høy. Den rager godt over støyskjermen mot gaten og har nydelige, gule blomster og er riktig så dekorativ. 

Bare se her: 

Nærbilde: 

 Jeg har forstått at den ikke skal høstes før etter at blomster, blader og stengler har visnet hen, og da tror jeg vi snakker om til vinteren, eller kanskje til og med utpå vårparten en gang...? Jeg er i hvert fall så fornøyd med den at jeg har tenkt å la den stå i samme bedet til neste år også.

Ellers har jeg tatt noen bilder av hagen min nå tidlig i september, 

for å vise hvordan den ser ut nå, 

i forhold til da den var på sitt frodigste i juli. 

Hagen min i juli: (Fotograf Carina Johansen) 

Som man kan se av bildet under (tatt fra noenlunde samme vinkel), er mange av kassene nå tomme - blant annet kassen med sukkererter som jeg høstet for flere uker siden. Helt til høyre på bildet under kan man se et par kasser med fiberduk over, hvor jeg forsøksvis har sådd en ny omgang med forskjellige salater, reddiker og vårløk:

 Når jeg løfter på fiberduken, ser pallekarmene slik ut fra høyre mot venstre:

 Mizuna-salat: 

Reddiker: 

Red Giant Asian salad: 

Ruccola:

Vårløk: 

Plukksalat: 

Her kan man se hvordan jordbæravleggerne kryper over kanten og finner seg til rette i boksen ytterst mot plenen (og sneglene, kan jeg tillegge...)

Utrolig nok er det fortsatt liv i petuniaen som har blomstret som en helt absolutt hele sommeren! Dette må nødvendigvis være verdens mest villige og lettstelte blomst... Jeg regner det for ganske så sikkert at flere varianter av denne sorten skal få pryde deler av hagen min til neste år!

Helt til slutt må jeg jo skrive litt om potetåkeren min, som nå har skiftet navn til "vinter-rugåkeren".

Slik så den ut da jeg nettopp hadde sådd den 15. august: 

Og slik ser den ut i dag, 2. september: 

Nærbilde: 

Joda - jeg har store forhåpninger om å kunne høste rug til neste sommer en gang... Om det ikke blir nok til å lage mel av, så kan jeg kanskje i det minste få et julenek eller to - for ikke å snakke om halm! Det er jo nyttig for alle som har kjøkkenhage!

Drømmen om et drivhus...

Helt siden jeg for tre-fire år siden begynte å interessere meg for kjøkkenhage, har jeg ønsket meg et drivhus. Ikke så spesielt i seg selv, tenker du kanskje - det er jo mange hageeiere som har et lite drivhus stående i et hjørne av hagen. Joda - men jeg vil jo selvfølgelig ikke ha et sånt enkelt, lite drivhus som er til salgs på hagesentrene for mellom 6.000 og 15.000 kroner, og ser ut noe sånt som dette:

Jeg mener; det er jo noe sånt de fleste går for, men altså ikke jeg! Det er mange grunner til dette. Noen av dem har med pris å gjøre, andre har med kvaliteten på disse ferdigkjøpte drivhusene, som kanskje ikke primært er beregnet på vest-norsk vintervær... Men hvis jeg skal være helt ærlig - og det skal man jo - så har det mest av alt med utseende å gjøre. Jeg har nemlig veldig sans for disse drivhusene som er snekret sammen av gamle, kasserte vinduer, og som derfor både bidrar til gjenbruk (veldig fan av det!) og som har et mer særpreget uttrykk, hvis man kan si det sånn...

Nå har jeg jo tidligere på denne bloggen skrytt av den snille og flinke snekkeren jeg er gift med. Det vil si; han er ikke snekker av yrke, altså! Han er bare så fryktelig flink til å snekre sammen alle sånne ting som jeg ønsker meg. Alt fra bokhyller til drivskap har han laget til meg. I tillegg til å legge gulv, male og tapetsere og gjøre alle andre sånne håndverksting som det var en selvfølge at folk gjorde selv i tidligere tider, men som det i våre dager blir mer og mer vanlig å sette ut til fagfolk.

Så etter å ha snakket om dette drivhuset jeg ønsker meg både sent og tidlig, har han faktisk gått med på å gjøre et forsøk, selv om han synes det høres litt i overkant ustrukturert ut etter hans smak. For han er nemlig litt av en planlegger, min kjære. Det er nok kanskje derfor han er så flink til å få ting til; fordi han har tenkt nøye gjennom prosjektet han skal igang med på forhånd (må jeg noe motvillig innrømme). Selv er jeg mer av "sett-i-gang-uten-planlegging-og-se-hva-som-skjer-typen". Det er fordeler og ulemper med begge metodene - jeg skal ikke komme inn på dem her - men det er kanskje fordi vi begge er i stand til å sette pris på den andres egenskaper som vi selv ikke besitter, at vi har fått dette ekteskapet til å fungere så lenge?

Selv om han altså har sagt seg villig til å forsøke å oppfylle nok en av mine sære drømmer, er han en smule frustrert over min manglende evne til å planlegge og forklare hva det er jeg vil ha, og ikke minst hvordan jeg ser for meg at det skal kunne konstrueres! Derfor har jeg nå vært på nettet og funnet fram til noen fine instruksjons-videoer på you tube og ikke minst funnet fram til ham denne lenken som viser steg for steg hvordan man kan sette sammen et drivhus av vinduer som kanskje ikke i utgangspunktet passer sammen i det hele tatt! Man må rett og slett bare samle vinduer først, og så sette dem sammen som et slags gigantisk puslespill - noe jeg tror passer mitt lynne bedre enn min kjæres...

Det er kanskje forståelig at denne en 

konstruksjon av denne typen ikke passer 

så godt for en som er systematiker og planlegger av lynne: 

Nå har jeg i hvert fall begynt å samle på vinduer til dette prosjektet. Til nå (28. august 2014) har jeg fått tak i 4 små, kvadratiske vinduer på ca 0,5 x 0,5 meter, samt et langt og smalt et på 0,5x1,20 meter, foruten et noe mindre på 0,5x 0,7 meter med gult, ruglete glass i. Jeg er også så heldig at jeg har gode venner som synes det er morsomt å hjelpe til med letingen etter materialer til dette drivhusprosjektet mitt. Derfor har jeg fått tilsagn på nok brukt belegningstein til å dekke gulvet i drivhuset, samt det som antakeligvis er nok bærebjelker til reisverket. Dette var overskuddmateriale som eierne skulle kaste.

Jeg er stadig vekk på jakt etter gamle vinduer og dører på Finn.no, og venner og sosiale medier blir flittig brukt. I går kveld var jeg så heldig at jeg skrudde på fjernsynet akkurat i det bonderøven Frank var i ferd med å lære av en gammel glassmester hvordan man kitter om gamle vinduer! Jo - jeg sier deg; det er universets mening at jeg skal ha et slikt drivhus! :)

Høsting av markens grøde...

I dag har jeg vært i kjøkkenhagen igjen - surprise! Min kjære tok dette bildet fra verandaen i dag, og han påstår hardnakket at det er slik han har sett meg stort sett hele sommeren... Som man kan se, har jeg iført meg bukse som matcher knutekålen for anledningen... (he, he, he...)

Han kalte bildet "my wife":

Det jeg har gjort i dag, er stort sett å høste inn resten av rotfruktene, samt rydde i kassene og ta bort det som er ferdig. Det ble en pen liten avling, synes jeg selv - bare se her:

Jeg tok meg faktisk bryet med å veie grønnsakene også, og her er vekten på det som ses på bildet: 600 gram gulrøtter (uten lauv), 550 gram knutekål, 300 gram polkabeter og 150 gram beteblader fra samme. Og lengst til høyre på bildet 750 gram havrerot, som er blitt veldig store og fine i år. 

Da jeg vasket gulrøttene, måtte jeg dessverre kassere noen av dem, fordi de var fulle av mark, men mesteparten var faktisk veldig fine. Store ble de også. De største og fineste er faktisk de som stod rett i jorden i det bedet min kjære sønn spadde opp for meg på forsommeren. De gulrøttene jeg sådde i pallekarmen sammen med reddiker og sukkererter ble små og puslete, og er nok et bevis på at det er viktig med god jord! Altså; ikke gjør som meg og kjøp billig jord i sekker. Det er stort sett bare torvstrø, nesten helt uten næring, og den har også dårlig struktur og ikke noen særlig evne til å holde på fuktighet. Så selv om jeg tilsatte litt kompost og hønsegjødsel, har det på langt nær vært nok til å få jorden til å bli næringsrik nok til å få grønnsakene til å trives i. 

Nå kommer jeg imidlertid til dagens andre gjøremål: Da jeg hadde tømt kassene for det som det var verdt å ta opp - jeg lot to heller skrantne rosenkålplanter, samt noen puslete knutekål stå igjen i kassene - fylte jeg på med en blanding av egen kompost og ferdig kompostert ku/hestemøkk som jeg var hos en bonde og hentet for et par dager siden. Snakk om å finne gull, da jeg egentlig var på utkikk etter noe helt annet! 

Også kassen med grønnkål har fått et dekke med kukompost, så nå blir det spennende å se om den trives og vokser utover høsten. 

Ellers har begge kassene som ble sådd med ymse salattyper og reddiker for en drøy uke siden, begynt å spire allerede. Jeg håper på at vi kan høste salat et godt stykke utover høsten, så det blir årets store eksperiment...