Kobbertape mot snegleangrep...

Alle som har kjøkkenhage vet at den forhatte iberiasneglen er en uønsket gjest. Jeg har bekjempet dem med ymse midler i årevis, og hittil har det mest effektive middelet rett og slett vært å gå ut i skumringen og klippe alle jeg ser i to med en saks. Det har imidlertid vært mange planter som har bukket under for sneglenes herjinger i årenes løp. Spesielt de unge spirene er utsatt for snegleangrep, og om våren er de nyutklekkede sneglene så små at de er vanskelige å få øye på. Likevel kan de små beistene ødelegge mange småplanter på en eneste natt!

Imidlertid har jeg lagt merke til at ikke en eneste snegle noensinne har funnet veien opp i den store kobbergryta jeg har stående i hagen! Dette gjorde at jeg lette litt på nettet, og det later til å være en teori om at snegleslimet reagerer med kobber, og gir sneglen et svakt støt - ikke nok til å ta livet av den, men nok til at den snur.

Dermed gikk jeg til innkjøp av kobbertape fra Coop og er i ferd med å surre den rundt dorullkjerner, slik at jeg kan bruke dem som vern rundt småplantene når jeg planter dem ut litt senere på våren. Jeg er klar over at det forutsetter at plantene ikke har blader som strekker seg ned til jorda på utsiden av rullen, for da vil jo sneglene ha funnet en alternativ vei inn til planten.

Kobbertape fra Coop - 10 kr pr m.

Kobbertape surret rundt
halve dorullkjerner! 

Jeg tenkte det var bryet og kronene verdt, for å se om det faktisk holder sneglene unna. Tapen skal etter sigende kunne brukes gjentatte ganger. Den kan også naturligvis festes rundt blomsterpotter og likende.

Her er kobbertape limt rundt kanten av en kasse med poteter. 

Potetene er i jorda - våren er offisielt her!

I dag skriver vi 7. april. Påsken er vel overstått for denne gang, og den første ordentlige vårdagen er endelig her! I et par uker har jeg båret ut småplanter av kål og blomkarse på dagtid for å herde dem, og i dag fikk de stå ute i vårsola og riktig kose seg. Samtidig ble jeg på et tidspunkt såpass varm av å spa at jeg jobbet bare i t-skjorte, og da har våren virkelig kommet!

I dag var det altså potetene sin tur å komme i jorda. Jeg fikk tak i settepoteter av sorten Aksel og de har ligget til lysgroing i drivhuset og fått fine, tette, grønne spirer på seg. Perfekte til å settes ned i jorda sånn omtrent nå.

Jorda klargjort for settepoteter. 

I år tester jeg ut to forskjellige måter å dyrke poteter på. Den ene måten er den tradisjonelle som vist ovenfor; lag furer i et jordstykke og sett potetene ned med en fots mellomrom og grav jord over etterpå.

Den andre metoden har jeg hatt lyst til å teste ut helt siden jeg så en youtube-film for et par år siden om en som dyrket poteter i store plastbøtter. Hvis du har lyst, kan du se filmen her. Så da prøver jeg ut begge metodene samtidig i år, for å se hvilken som gir best avling. I fjor ble mesteparten av potetlauvet oppspist av brunsnegler - det kan du lese mer om her. I år har jeg utstyrt meg med kobbertape som visstnok skal holde sneglene borte.

Fem settepoteter i en slik kasse. Håper det er passe...

Kassene har hull i sidene helt nederst mot bunnen, for drenering. og er fylt med kompostjord fra egen hage.

Jeg skal fylle på mer jord når potetlauvet kommer opp.
Legg merke til kobbertapen rundt kanten på kassen. 

2 plastkasser og 2 murerbøtter med poteter. 

Jeg har også laget en del dorullkjerner med kobbertape rundt, som jeg tenker å sette rundt spirene etter hvert som de kommer opp, for om mulig å beskytte dem mot snegleangrep.

Halve dorullkjerne med kobbertape. 

Hjemmelagede såbånd...

Jeg kan trygt fastslå at trekvart stykke uti januar begynner lengselen etter å gå i gang med årets kjøkkenhage å bli mildt sagt påtrengende! Klok av skade har jeg imidlertid bestemt meg for at varmen i drivhuset ikke skal slås på før måneden heter mars. I fjor var det første året mitt med drivhus, og erfaringene mine med å starte sesongen litt vel tidlig, kan du lese om her.

Stor var derfor min glede da jeg fant videobloggen "Hansmann's hage" hvor en russisk dame, med gode norsk-kunnskaper kommer med forskjellige kjøkkenhage-tips. Et av dem handler altså om å lage såbånd. Dette fant jeg såpass interessant at jeg bestemte meg for å teste ut tipset hennes.

Utålmodig som jeg er, har jeg i flere år merket meg at jeg får dårlig utbytte av frøposene jeg kjøper - spesielt de minste frøene. Jeg har ikke tålmodighet til å putte et og et frø ned i jorda, så de blir helst drysset litt lemfeldig utover, noe som naturligvis medfører at plantene blir stående alt for tett, og dermed krever heftig uttynning. Noe jeg heller ikke alltid tar meg tid til å gjøre, og dette resulterer igjen selvfølgelig i at plantene kjemper om plassen og ikke blir så store som de kunne blitt.

I dag har jeg altså kost meg med kjøkkenhage-relatert arbeid, og laget såbånd etter den nevnte oppskriften. Det var faktisk ikke vanskelig i det hele tatt. Ei heller særlig tidkrevende. Jeg skal følge opp denne posten når jeg planter frøene ut, for å se hvordan de virker i praksis, men aktiviteten kan jeg absolutt anbefale til andre som lengter etter å komme i gang med sesongen...

Man trenger altså strimler av gamle aviser og servietter...

Lim lages enkelt av potetmel og varmt vann...

Pensel brukes både til å påføre lim på strimlene, og plukke
opp frøene og posisjonere dem utover...

Strimlene legges utover en glatt overflate - jeg fant noen
gamle plastlokk som passet fint i størrelsen...

Strimlene tørker raskt på badegulvet! 

Jeg har brukt gamle valnøtt-bokser til å oppbevare de
ferdige tørkede strimlene i...

Sammenrullede såbånd i bokser
- husk å merke båndene godt!

Hestalort og mannskor - uten mannskor...

Tittelen er hentet fra en kjent og kjær Ajax-historie. De som ikke kjenner til denne lokale Stavanger-dikteren, og har lyst å lære mer, kan trykke på denne lenken.

I dag skal det altså handle om hestemøkk, eller hestalort som det heter på godt stavangersk. Jeg har i lengre tid prøvd å finne en leverandør av hestemøkk til bruk i kjøkkenhagen min. Ymse andre kjøkkenhageentusiaster har for lengst overbevist meg om at dette er tingen for oss som vil drive hagebruk uten kunstgjødsel og sprøytemidler, og samtidig få gode avlinger av det vi dyrker.

Problemet mitt er at jeg ikke kjører bil selv, og at den ene bilen husholdningen vår har til rådighet ikke en gang har tilhengerfeste. Altså er jeg avhengig av godviljen til andre mennesker i min bekjentskapskrets som har tilhenger, for å få hentet større lass, slik som hestemøkk. I dag skjøt jeg gullfuglen, føler jeg. En annen kjøkkenhageentusiast jeg kjenner kom i dag kjørende med en minihenger full av hestemøkk og leverte den i gårdsrommet mitt! For en service!

Jeg trodde først at hengeren ikke inneholdt mer enn 4 trillebårlass. Det var en grov undervurdering av størrelsen på tilhengeren. Den inneholdt 10 trillebårlass!

Etter tips fra "møkkadamen" ( jeg mener dette i ordets aller beste forstand!) fylte jeg to av pallekarmene mine opp med møkken, og la i tillegg et lag på toppen av den kassen jeg har flerårige urter i.

Kasse nr. 9 har fått to trillebårer med hestemøkk. 

Kasse nr. 6 har fått tre trillebårer med hestemøkk. 

Et tynt lag møkk på toppen av oregano- og ruccola-kassen. 

Møkken var dagsfersk, og burde nok egentlig få stå og fermentere en stund, før den plantes i. Vi får se hvordan det går med eksperimentet utover våren. Jeg tenkte opprinnelig at jeg skulle spa ut jorda av en av kassene og legge møkka under, og dekke den til med jord igjen. Men det har vært frost her noen dager, så selv om det er mildvær i dag, var jorden helt hardfrosset i kassene, og dermed umulig å flytte på.

Jeg la også en trillebår utover bedet hvor aspargesen står og dekket det med halm og tang som lå der fra før av. Jeg håper at møkka vil tilføre jorden en del mikroliv, så som bakterier og liknende som er med på å gjøre næringsstoffene i jorda tilgjengelige for plantene.

Aspargesbedet har fått hestemøkk på seg. 

Til slutt trillet jeg de resterende tre trillebårene med møkk bak hønsehuset (som for tiden står tomt) hvor den skal få ligge til sesongen tar til utpå vårparten.

Her er det plass til mye mer hestemøkk, før det renner over...

Tips til andre som vil jobbe med hestemøkk: Selv om fersk hestemøkk lukter ganske godt, egentlig - litt syrlig og ganske friskt, så kan det være en fordel å ha tjukke hansker på seg når man håndterer den. Jeg brukte sånne litt tynne hagehanske av stoff, og lukta av hestemøkk sitter i hendene fortsatt! Selv etter flere gangers håndvask! I utgangspunktet ikke så ille med lukt av fersk hestemøkk, men når man skal lage middag, passer liksom ikke den lukta helt inn...

Klargjøring til neste års sesong.

Det er nå fem år siden jeg høyt og tydelig erklærte for omverdenen at jeg var bitt av kjøkkenhagebasillen. Det har vært fem varierte og høyst lærerike år. Når jeg nå ser tilbake på de aller først blogginnleggene jeg skrev, er det nokså tydelig hvor mye jeg har lært. Hvis du leser dette blogginnlegget og føler deg litt overveldet av mangelen på grønne fingre, så anbefaler jeg å ta en titt på lenken over. Jeg hadde store drømmer og svært liten kunnskap - men etter fem år holder jeg fortsatt på, og lærer noe nytt hvert eneste år. I motsetning til mange andre hagebloggere som bare skriver om alt det flotte de får til i hagen, tar jeg sjansen på å skrive om det jeg mislykkes med også. Håper på den måten at andre kan lære av mine feil. Vi trenger jo ikke alle gjøre de samme feilene!

I år har jeg merket meg at flere av pallekarmene min ikke har hatt så god vekst som tidligere år. Selv om jeg har gjødslet en del, og været har vært usedvanlig vått og kaldt hele sommeren, ser jeg at andre i samme by har lykkes atskillig bedre med sine hager - Margunn Ueland er et eksempel til etterfølgelse i så måte! Jeg har derfor konkludert med at jorden rett og slett ikke er næringsrik nok etter flere år med vekstskifte.

Etter å ha vært på seminaret "Den nye grønne revolusjonen", hvor blant annet "Hageboka" av Dag Jørund Lønning ble lansert, ble jeg svært inspirert til å fortsette arbeidet med jorda i kjøkkenhagen min. Det har gått opp for meg at det ikke er så enkelt som å tilsette nok gjødsel for å få plantene til å trives - det er faktisk mikroorganismene i jorda som gjør næringsstoffene tilgjengelig for plantene. Altså satte jeg i gang med å forbedre kvaliteten på jorda i pallekarmene mine etter beste evne!

Jeg lot restene av tidlige kål- og salatsorter som hadde gått i blomst, stå og blomstre en stund, så humlene skulle ha noe å kose seg med. Men da de var nesten avblomstret, tok jeg opp riset og la det i komposten, sammen med annet plantemateriell. Kassene som nå stod planteløse fikk først et lag tang som jeg hentet ved fjorden nær der jeg bor. Dernest fikk de et lag grovkompost, så et lag ferdig kompost, som består av omdannet mat-kompost, blandet med talle fra hønsehuset mitt, og til slutt et tykt lag med gressklipp på toppen. Nesten som en lasagne.

Tang og hagekompost på toppen av jorda. 

Ferdig kompost står klar i trillebåren. 

Ferdig kompostert matavfall blandet med hønse-talle legges på. 

Det hele toppes med et lag gressklipp. 

Marken og mikroorganismene i denne blandingen vil forhåpentligvis forbedre jordkvaliteten, slik at det blir mer næring for plantene til neste år. Planen er å få fatt i hestemøkk og bruke det som gjødsel i kassene til våren når de nye plantene skal i jorda.

Nok en tom kasse dekkes med planteavfall. 

I denne kassen er det mest oreganostilker og gresskarblader.

Komposten venter i trillebåren bak kassen. 

Kassen dekket med kompostjord på toppen av plantemateriellet.

Komposten er rik på meitemark og annet mikroliv. 

Til slutt dekket jeg kassene med gamle ulltepper. 

Et eller annet sted leste jeg at det kunne være lurt å dekke kassene med ullpledd for vinteren, så det prøver jeg for første gang i år. Jord skal jo helst ikke ligge udekket, så for å unngå oppblomstring av ugress, har jeg nå dekket flere av pallekarmene mine med gamle, slitte ullpledd som jeg ikke har hatt hjerte til å kaste. Nå har de altså funnet sitt bruksområde!

Til våren skal det, i teorien, bare være å fjerne ullpleddene og sette småplantene direkte ned i jorda. Jeg gleder meg allerede til neste års sesong!

"Back to Eden"-type hagebruk og gresskardyrking.

14. mai: 
Det er som kjent mye interessant å finne om hagebruk på nettet. En av de virkelig gode filmene er "Back to Eden". Det er en dokumentar som forteller om Paul Gautschi, som i årevis har dyrket alle slags typer grønnsaker uten å gjødsle eller sprøyte mot skadedyr. Han er en svært religiøs mann, og har en hang til å sitere bibelvers, men la ikke det skremme deg fra å lytte til det han sier om jorden og dens eventyrlige evne til å ta vare på innbyggerne sine, hvis vi bare følger med.Jeg har tidligere nevnt denne filmen i dette blogginnlegget.

I april  klargjorde jeg bedet i forkant av det nye drivhuset. Bedet har fått stå vinteren gjennom uten å bli rørt, og trengte litt opprydding før sesongstart. I år har jeg tenkt å plante forskjellige typer gresskar i bedet. Jeg har fått noen spennende sorter fra en bekjent i Kenya, og er spent på hvordan disse vil trives i vestlandsklimaet hos oss.

Det jeg har gjort så langt er å fjerne ugress og spa opp noen ekstra torver, slik at bedet ble enda litt større enn det var i fjor. Etter å ha fjernet de største steinene, jevnet jeg jorda med en rive og la på et lag kompost, som består av en blanding av matavfall fra egen varmkompost, hageavfall og talle fra hønsehuset.

Bedet dekket med et lag kompost.

Dernest var jeg bak i hagen og spadde opp fire trillebårlass med treflis som jeg kuttet opp tidligere i vinter mens det enda var fare for frost. Det er alltid noe å gjøre i en hage - selv på vinterstid!

4 trillebårlass med treflis er tilsatt.

Til slutt rakte jeg treflisen utover bedet og trampet den flat. Nå er det bare å håpe at nabokattene ikke bruker bedet alt for mye til toalett...

Treflisen er her raket utover bedet. 

Planen er å sette ut småplanter av gresskar når det blir litt mer stabilt varmt i været. Den trives godt sammen med bønner, så jeg vil nok sette ut noen buskbønner i samme bed. Når jeg planter ut, må jeg grave et lite hull og sette planten nedi, og så dekke over med kompost og treflis igjen. Det er viktig at treflisen ikke vendes inn i jorda, for da stjeler den mye nitrogen som trengs til omdanningen. Treflisen skal ligge oppå som et tykt lag, for å beskytte mikroorganismene i jorda, samt holde på fuktigheten.

22. mai:
I dag vurderte jeg været som stabilt varmt nok til å sette gresskarplantene ut i bedet:

Her er småplanter av afrikanske gresskar satt ned i bedet. 

Mulig dette var litt tidlig, for dessverre har dette eksperimentet så langt vært langt fra vellykket.

2. juni:
De små gresskarplantene har alle - unntatt en (så langt) blitt oppspist av snegler! De sneglene var så små at de var knapt synlige mellom grenbitene i bedet, men jammen klarte de å gjøre kål på plantene likevel! Det trengs bare en ørliten snegl som gnager på stilken, så går det galt. Jeg har forsøkt å sette en plastflaske over den siste gjenlevende planten som beskyttelse - vi får se hvordan det går...

Jeg krysser fingrene og håper på det beste for denne siste planten! 

21. juni: 
I dag plantet jeg ut flere gresskarplanter av en annen type. Disse skal bære gresskar av den store, oransje sorten som brukes mye rundt Halloween. Har satt flasker over disse småplantene også, i håp om å beskytte dem mot snegleangrep.

10. juli:
Sommeren 2017 har så langt vært den kaldeste og våteste i manns minne! Med andre ord særdeles dårlige vekstforhold for gresskar, men svært gode forhold for brunsnegler. På tross av at de fleste av de afrikanske plantene ble oppspist av snegler, ser det ut til at den siste planten klarer seg. Det samme gjør de fleste av de andre plantene, selv om jeg måtte fjerne plastflaskene etter en stund, da plantene ble for store til flaskene.

Jeg sådde gresskar direkte i komposten i fjor, og erfarte at de vokste og spredde seg noe enormt. Men foreløpig har de altså god plass i bedet:

Afrikansk gresskartype - liten, men
blomstrer likevel... 

To planter av oransje type gresskar. 

Restene av en gresskarplante som
er fortært av sneglene. 

Slik ser gresskarbedet ut foreløpig.
God plass til å vokse! 

17. juli:
Det er fortsatt vått og kaldt i Stavanger, midtveis i juli måned. Veksten kan på ingen måte måle seg med fjorårssesongen - for ikke å snakke om 2014, som var den fineste sommeren jeg kan huske! Men gresskarene ser ut til å klare seg noe bedre enn det så ut til i starten, og nå kommer de faktisk også med blomster! Fortsatt veeeeldig god plass i bedet! Håper det snart kommer litt varme...

Blomstrende gresskarplanter hutrer i kulden...

25. juli:
Det har vært noen få dager med sol den siste uken, og gradestokken har krøpet oppover og stabilisert seg et sted mellom 15 og 20 grader, selv i overskyet vær. Det ser ut til at gresskarplantene setter pris på det...

Blomstrende afrikansk
gresskarplante. 

Gresskarplantene begynner
å bre om seg så smått. 

14. august: 
Varmen uteblir fremdeles, og regnet fortsetter å øse nedover Vestlandet i rikt monn! Sommeren 2017 har for lengst gått inn i statistikken som den verste i manns minne. Ikke akkurat den beste sommeren å dyrke gresskar, med andre ord. Imidlertid ser det ut til at plantene prøver så godt de kan. De setter blomster, og noen insekter er det da som surrer rundt i hagen mellom regnbygene og gjør sitt beste for å bestøve blomstene. Det ser også ut til at det kommer små gresskar på noen av blomstene, og sesongen er jo fortsatt ikke over. Hvem vet - kanskje det blir en skikkelig "indian summer" i år...?

Gresskarplantene fyller nå
snart hele bedet...

For øvrig har jeg, i tråd med det dette innlegget handler om, kun gjødslet plantene med neslevann og "gullvann" og ellers latt mikrolivet i jorden under dekket ta seg av næringstransporten. I år er det jo ellers vanskelig å erfare hvorvidt jorddekke holder på fuktigheten i jorda (ha, ha, ha!)  Jeg er heller glad for at tomten vår ligger i en helning, slik at dreneringen er god!

7. september:
Dette innlegget later til å bli mer et "den verste sommeren i mann minne" enn det som indikeres i overskriften... Her er en lenke fra Aftenbladet som vel sier det meste om de klimatiske forholdene!

Uansett så vokser nå gresskarene, om enn ikke på langt nær så fort som jeg hadde forventet. Det har også vært svært sparsomt med insekter denne sommeren, noe jeg mistenker er grunnen til at mange av hunn-blomstene ikke ble befruktet. Gresskarblomster er for øvrig så store at man enkelt kan se forskjell på hunn- og hann-blomster.

Ubefruktet gresskarkime som gulner og faller av stilken. 

Men, som sagt så later det til at det kommer noen gresskar i det minste. Om de rekker å bli "voksne" før kulden og nattefrosten tar dem, gjenstår å se...

To gresskarbabyer småfryser, men klamrer seg fast... 

Slik ser gresskarbedet ut 7. september

10. oktober:
Om de to gresskarene som fortsatt "lever" i bedet noen gang vil rekke å bli modne, er fortsatt uvisst. Men i det minste kan jeg opplyse om at fylte, friterte gresskarblomster er snadder!

Gresskarblomster er god mat! 

Det har vært et par dager med oppholdsvær, før regnet igjen har begynt å sile ned over Vestlandet i rikt monn! Det blir mye sutring over været i denne bloggposten - men tro meg; det er det grunn til!

Gresskarbedet 10. oktober.